José María Arguédas: Perus store forteller

I tidsskriftet Røde Fane nr. 8/1988 skreiv jeg en grundig introduksjonsartikkel til latin-amerikansk litteratur «Fantastisk og tidløst». Jeg presenterte særlig to forfattere: meksikanske Juan Rulfo og peruanske José María Arguédas. Jeg leste for ikke lenge siden på ny den eneste romanen av Arguédas som er oversatt til norsk. Den heter «De dype floder», og denne romanen har fascinert meg, ikke minst fordi den gir et innblikk i urfolkenes eldgamle kultur slik den utspiller seg fremdeles på Altiplano, høysletta i Andesfjellene. Jeg har bearbeidet den delen av artikkelen som handler om Arguédas, hans litteratur, liv og tragiske skjebne.

Arguédas (1911 – 1969) blir i dag regna for å være Perus store forteller, den store nasjonale dikteren som på en mesterlig måte fortolka og formidla urfolkets kultur og historie fra Andesfjellene.

1 1969 tok  han sitt eget liv. Han ble 58 år. Han ble et offer for sin egen indre splittelse, en splittelse som også var drivkrafta i hans litterære arbeid. Hans indre kløyving var ikke av privat karakter, men var de dypeste motsetningene som fantes i det peruanske samfunnet.

Arguédas var en levende lenke mellom to kulturer: På den ene sida de hvites kultur som bærer i seg arven fra de spanske erobrerne, på den andre sida urfolkets kultur som bærer i seg arven fra inkatida.  Arguédas var av spansk opprinnelse og vokste opp i en avsides provins, Andahuaylas oppe i Andesfjellene. Her snakka omtrent alle quechua, som er det gamle inkaspråket.

Arguédas var sønn av en omreisende advokat, og gutten ble ofte med faren sin på lange reiser gjennom det forrevne landskapet. For urfolkene hadde dette landskapet har en mystisk dimensjon:  Fjellene var fulle av buktende ormer. Om nettene løp ildsprutende okser over slettene og dukka ned i innsjøenes dyp. Det fantes store steiner som spiste små barn. Barna satt fanga i fjellenes indre og sang lengselsfulle sanger om sin jord, om sin landsby, sin familie.

Arguédas mor døde tidlig, og faren gifta seg på nytt. Det oppsto et intens hat mellom stemora og gutten. Han ble forvist ut på kjøkkenet og ut på markene der tjenerne bodde og arbeidet. «Jeg er min stemors skaperverk», sa  Arguédas  om sitt liv. Hadde ikke stemora tvunget han sammen med  urfolka, hadde hans forfatterskap vært umulig. Han sa om sine indianske venner:

«Mine beskyttere øste ut sin dypeste og voldsomste ømhet, sitt dypeste hat i sitt språk, den reneste kjærlighet som gjør den som mottar denne kjærligheten uimottagelig for mistro. Jeg har ikke kjent visere og sterkere folk. Men de blir beskrevet som degenererte, trege og utilgjengelige. Slik er de for dem som har behandlet dem som lastedyr i århundre»

Arguédas  leste samtidig litteratur som handla om urfolket, han kjente seg ikke igjen. For han var deres verden et uhyre komplisert univers som han lengta etter å åpenbare. 1 1935 kom den første boka hans, en samling fortellinger som heter «Agua». (Vann). Seinere kom romanen «El Sexto» som forteller om hans erfaring som politisk fange i fengselet med samme navn. 1958 kom romanen  «De dype floder» som er det enste av hans verker som er oversatt til norsk. Den er sterk selvbiografisk, og hans meste kjente.

Volden er et viktig tema i Arguédas forfatterskap. Volden retter seg mest mot de som ikke kan slå tilbake, mot kvinnene, barna, dyrene. Den lokale tyrannen, f. eks. godseieren eller dommeren, satte skrekk i urfolket, en skrekk som dels hypnotiserte og lamma dem. Hvis husbonden blir borte noen dager, ble trollbindinga brutt, folk begynte å feste, og til og med dagene ble lysere og landsbyen mindre farlig.

Arguédas´ stebror var en slik tyrann som hersa fritt med arbeiderne og misbrukte kvinnene seksuelt. Den 7 år gamle José María blir tvunget til å overvære stebrorens seksuelle utskeielser. Han begynner å hate stebroren på samme måte som urfolkene gjør. Som ufrivillig vitne til disse seksuelle orgiene, bar Arguédas med seg et mareritt hele livet.

Først 40 seinere er han i stand til å bearbeide traumene litterært, i novellesyklusen med den ironiske tittelen «I kjærlighetens navn». Et annet tema som er et grunntema i Arguédas´  forfatterskap er den besjelede naturen. Også hos  Arguédas  som hos den samtidige meksikanske forfatteren Juan Rulfo, er grensa mellom det levende og det døde hviska ut. Men hos  Arguédas  er også motsetninga mellom natur og menneske oppheva. Menneskenes liv har umiddelbar tilknytting til trær og fugler, elver og fjell.

Urfolkets virkelighetsoppfatning var panteistisk. Å spille musikk var en magisk handling som forente sjelen og det materielle livet slik at de får kontakt med hverandre.  I «De dype floder» forteller han om mestrene blant harpespillerne. Hver harpespiller har sin hemmelige vanngud nede i floden som inspirerer dem. Ungene i romanen spiller på en slags «snurrebasser» som får magisk kraft og som kan overbringe budskaper.

Arguédas´ forfatterskap har likevel en realistisk kjerne. Hans realisme er ingen direkte avspeiling av virkeligheten. En slik realisme finnes ikke. Men det store hos Arguédas  er at han øser av sin smertefulle opplevelser for å åpne porten inn til et hemmelig univers, en hel epoke, inn til en undertrykt kultur som lever blant millioner den dag i dag. Og han viser ikke bare volden og underkastelsen. Han viser oss tyrannenes lammende grep som kan brytes og at det finnes en enorm kraft i den gamle kulturen, i deres alternative verdensbilde. Dette er  Arguédas  kunstneriske prosjekt.

Dette prosjektet kunne bare gjennomføres ved at  Arguédas tok utgangspunkt dypt inne i den gamle tradisjonen. For å klare dette, måtte han bruke litterære virkemidler som for oss virker fremmede, men som ikke er mindre realistiske av den grunn.

Arguédas falt selv som offer for sin egen dype splittelse. Hans litterære ambisjoner ble stadig mer og mer ambisiøse. Til slutt skreiv han på romanen «Reven der oppe og reven der nede». Handlinga var lagt til kyst byen Chimbote som i 1950 og 60 åra opplevde en eventyrlig vekst i de åra hvor Peru utvikla seg til å bli verdens største fiskerinasjon. Folk kom strømmende fra fjern og nær, ikke minst mange urfolkene fra Andesfjellene.

Han ønska å gi et totalbilde av hele Peru ved å bruke Chimbiote som symbol. Dette prosjektet viste seg å være umulig. Arguédas´ verden var «der oppe», i Andes.  Arguédas var en lenke mellom to uforenlige kulturer som ikke kan forenes. Dette er Perus og hele Latin Amerikas tragedie. Og det var også Arguédas tragedie.




Dette bilde av en mor og datter ved en vev er fra høysletta i Peru og er tatt fra en reise jeg var på for over 40 år siden, men det kunne vært tatt i dag. Noen påstår at vi alle lever i «en globalisert landsby», men denne teorien dekker over at det finnes et uendelig mangfold med kulturer og religioner som lever parallelt. Den peruanske forfatteren Jose Maria  Arguédas fanger opp dette i sin litteratur.
Les også:

Fremmed

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 69 år, marxist, pensjonert lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd. Jeg sitter også i redaksjonen for nettmagasinet Argument Agder. Du kan gjerne skrive kommentarer, men en minste betingelse er at du skriver under fullt navn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.