Israels mishandling av palestinske barn

28. mai publiserte Fædrelandsvennen en kronikk av advokatene Kjell Brygfjeld, Bent Endresen, Pål Hadler, Geir Høin og Harald Stabell om Israels mishandling av palestinske barn.

Her skriver de blant annet:

Gjennom de siste ti år har mer enn 7000 palestinske barn vært underkastet Israels militærjustis og hvert år føyer opp mot 700 nye tilfeller seg til listen.

Over 99 prosent av alle saker som bringes inn for Israels militære straffedomstol ender med domfellelse. Dommene mot barna bygger hovedsakelig på barnas egne “tilståelser”, ofte fremtvunget ved ulike avhørssentra gjennom tortur og mishandling og ved trusler om død, lemlestelse og seksuelle overgrep mot barna selv eller mot familiemedlemmer.

Det har så langt ikke kommet noen kommentarer fra Israels venner som pleier å være svært hissige på å kommentere all kritikk av «Guds øyesten», særlig her på Sørlandet. Det betyr at dokumentasjonen de fem advokatene legger fram, er overbevisende.

I går leste jeg at det foreligger et lovforslag om å gi steinkastende demonstranter opp til ti års fengsel. Her kan du lese kronikken i sin helhet: 

Israels mishandling av palestinske barn

“Omfattende, systematisk og institusjonalisert”

En UNICEF rapport fra 2013 var gjenstand for en interpellasjonsdebatt i Stortinget i mars i år. Rapporten fortjener oppmerksomhet. Den omhandler Israels forbrytelser mot palestinske barn på Vestbredden. Etter grundige undersøkelser over flere år konkluderer UNICEF med at “Mishandlingen av barn som kommer i kontakt med det militære fengselssystem fremstår som omfattende, systematisk og institusjonalisert” like fra arrestasjon til domfellelse og soning. Rapporten samsvarer i det alt vesentlig med beretninger fra andre FN organer, fra Redd Barna, fra Defence for Children International, fra Military Court Watch, fra delegasjoner av britiske parlamentarikere og advokater, fra israelske og palestinske advokater og fra the Israeli Center for Human Rights (B’Tselem) med flere.

På Vestbredden er palestinske barn, i motsetning til jødiske barn, underlagt militær straffejustis fra de fyller tolv år. Frem til fylte femten år skal straffesaker i prinsippet behandles ved en såkalt militær ungdomsdomstol, men i praksis har forskjellen liten betydning. Barn under fjorten år kan straffes med inntil seks måneders fengsel. For fjorten og femtenåringer er den generelle maksimumsstraffen tolv måneder, men denne begrensningen gjelder likevel ikke dersom barnet tiltales for en forbrytelse som i seg selv kan gi mer enn fem års fengsel. I og med at de aller fleste barna tiltales for steinkasting, som har en strafferamme på inntil tyve års fengsel, kan en palestinsk fjortenåring teoretisk sett dømmes til en slik maksimumsstraff. I praksis ligger imidlertid straffene langt lavere.

Over 99 prosent av alle saker som bringes inn for Israels militære straffedomstol ender med domfellelse. Dommene mot barna bygger hovedsakelig på barnas egne “tilståelser”, ofte fremtvunget ved ulike avhørssentra gjennom tortur og mishandling og ved trusler om død, lemlestelse og seksuelle overgrep mot barna selv eller mot familiemedlemmer. Avhørene foregår uten at advokat, foresatte eller uavhengige observatører er til stede, gjerne ved nattestid og mens barna er smertefullt bundet. Tilståelsen nedtegnes på hebraisk og barna ser seg ofte presset til å signere en tekst de ikke selv er i stand til å lese. De blir normalt ikke foreholdt sin rett til å nekte å forklare seg.

Når de sterkt traumatiserte barna føres frem for militærdomstolen iført fangedrakt og fotlenker, tidvis er flere barn lenket sammen, er løpet kjørt. Skyldig eller ikke skyldig, advokaten, som de nå vanligvis møter for første gang, vil normalt søke å fremforhandle en dom basert på skylderkjennelse. Alternativet vil være fortsatt pinefull forvaring, for palestinske barn kan ikke påregne løslatelse mot kausjon. Siden barna ofte overføres til Israel for soning, medfører rigide israelske reiserestriksjoner at besøk fra familie til dels blir umuliggjort.

Ut fra egne erfaringer, etter møter med fortvilte foreldre og etter å ha overvært militærdomstolens summariske rettsaker, kan vi bekrefte at de inntrykk som formidles fra UNICEF og fra andre uavhengige observatører har sin riktighet.

Gjennom de siste ti år har mer enn 7000 palestinske barn vært underkastet Israels militærjustis og hvert år føyer opp mot 700 nye tilfeller seg til listen. En dialog mellom UNICEF og israelske myndigheter gjennom de siste to årene, har medført visse forbedringer i barnas situasjon, i alle fall på papiret. Men, i en oppfølgende rapport fra februar i år, fastslår UNICEF likevel at “rapportene om påstått mishandling av barn under arrestasjon, transport, forhør og fengsling har ikke avtatt i vesentlig grad i løpet av 2013 og 2014”. I april i år rapporterer Military Court Watch at minst 87 % av UNICEFs anbefalinger fra 2013 fortsatt savner effektiv implementering og at mishandlingen av barn som kommer i kontakt med Israels militære fengselssystem fortsatt er “omfattende, systematisk og institusjonalisert.”

Det følger av FNs Barnekonvensjon at barn som berøves sin frihet skal behandles med respekt og verdighet. Man skal alltid søke barnets beste og fengsling må derfor bare skje som en siste utvei og for kortest mulig tid. Israel har i en årrekke forbrutt seg mot Barnekonvensjonens bestemmelser, ikke minst ved nattlige arrestasjoner, ved unødig bruk av tvangsmidler, ved fysisk og psykisk tortur og mishandling, ved grove trusler, ved nekting av umiddelbar advokatbistand, ved unødig fengsling og bruk av enecelle og ved nekting av løslatelse mot kausjon. Hertil kommer også brudd på FNs Torturkonvensjon, brudd på en rekke bestemmelser i Genevekonvensjonen IV, mellom dem brudd på forbudet mot bortføring fra okkupert område, samt klare brudd på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Disse forhold, som er vel kjent og grundig dokumentert, har bare kunnet skje i full forståelse med landets skiftende regjeringer og ansvaret for forbrytelsene rammer derfor også Israels politiske lederskap gjennom nyere tid.

Men også Norge har et ansvar. I 2008 ble bestemmelsene i Genevekonvensjonen IV, om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, inkorporert i kapittel 16 i vår egen straffelov. Norges ansvar går imidlertid lenger. Konvensjonens artikkel 146 krever også at signatarstatene medvirker til at personer som har begått “alvorlige brudd” på konvensjonens bestemmelser blir ettersøkt og stilt strafferettslig til ansvar. Det følger av artikkel 147 at flere av Israels forbrytelser mot palestinske barn faller inn under betegnelsen “alvorlige brudd” på konvensjonens bestemmelser. Det gjenstår fortsatt å se om Norge vil leve opp til sine konvensjonsforpliktelser i denne sammenheng.

Under interpellasjonsdebatten i Stortinget uttrykte utenriksminister Børge Brende alvorlig bekymring for arresterte palestinske barn og han opplyste at han hadde tatt saken opp i samtaler med Israels daværende utenriksminister Avigdor Lieberman. Men han fastslo samtidig at norsk støtte til Palestinas folk, i form av en statlig anerkjennelse, ikke var aktuelt. Regjeringen vil heller ikke gripe til noen form for straffereaksjoner mot den israelske okkupasjonsmakten, slik Norge i dag praktiserer mot Russland. Tvert imot, etter samtaler med president Shimon Peres under hans norgesbesøk i 2014, kunne en ytterst velvillig statsminister Erna Solberg forkynne at regjeringen ville øke samarbeidet med Israel innen handel, forskning og utvikling. Israels systematiske mishandling av palestinske barn synes imidlertid ikke å ha vært tema under de samme samtalene.

 

Advokatene:    Kjell Brygfjeld

Bent Endresen

Pål Hadler

Geir Høin

Harald Stabell