Jeg er blitt invitert til juleavslutning på Vågsbygd videregående skole. I år har jeg også valgt å gå på julegudstjeneste i Vågsbygd kirke. For meg er det en politisk markering, rett nok ikke av det militante slaget. Dette gjør jeg til tross for at jeg slutta å tro på Gud da jeg var ti år, misliker engler (de liker heller ikke meg) og tolker «Deilig er jorden» som en ironisk tekst.
Jeg er så inderlig lei av alle liberalistene og kulturradikalerne som vil avskaffe julegudstjenestene. Sist uke gikk blant annet Unge Venstre inn for det. Det er ikke obligatorisk for noen elever å gå på julegudstjeneste. Men viktigere er at jeg oppfatter angrepene på julegudstjeneste som en del av et politisk prosjekt som vil fjerne det noen foraktelig ser på som «norsk kultur», «norsk tradisjon» og «norske verdier».
Jeg er derimot for å prioritere bibelhistorie i norsk barneskole på lik linje med vekt på norske folkeeventyr. Dette er svært viktig i et flerkulturelt samfunnet at vi har noen felles myter og referanserammer; det limet som holder oss sammen.
Lars Saabye Christensen skriver i sin flotte, nye roman «Byens spor 3: Skyggeboken»:
«Norsk kultur omtales som «såkalt». Den finnes ikke lenger. Den skal oppløses i det globale brygget, slik saften tynnes ut i glasset en skjødesløs sommerdag på svabergene og til slutt er fargeløst og gjennomsiktig.»
Det er med disse ordene i bevisstheten jeg går til julegudstjeneste 20. desember. God jul, med og uten engler!
Tegning er av Theodor Kittelsen : "Kirke i snø" 1907
Øyvind!
Et fantastisk bilde av Kittelsen, der en ser en bygning i en skog og nesten med trærne som den kom fra.
Bygningens form er og som treet, fra de større greiner nederst til de små øverst.
Øverst er og dragene som viser at bygningen og skogen som den kommer fra , like mye henvender seg til troen på krefter i oss og utenfor oss i naturen , men egentlig ingenting om, en Gud.
Det er godt å komme inn i slike fysiske , himmelstormende rom, der en er liten , har stillhet og må ta tid for egen tenking og ofte som en del av et stille fellesskap.
Ekstra deilig er det å komme inn uten presten og i det minste uten hans snakk om en type tenking med alle mulige retoriske innspill for å få oss til å lettvint fraskrive oss, nettopp vår egen tid til tenking.
Kirkene er i dag ofte stille rom , som lar deg få tid til egen refleksjon eller til bare å være, som på fjellet i et fravær av påvirkning-påtrenging.
Hele denne følelsen får vi og i våre kunstsamlinger-visninger.
Samtidig ! blir vi her ekstremt utfordret til egen tenking og for nettopp å tenke på – kjenne på , det en slett ikke vil, eller enda ikke forstår eller orker å begynne å forstå og å «kjenne» på.
Mens kirkene utenom sine fantastiske arkitektur og stille rom, bare er en hyggelig tilflukt med andre «flyktninger» , innebærer kunstvisninger utfordringer til det skal sitre i nervefibrene for at en skal glede seg til å virke med alle de som enda…står utenfor.
Men skal en virkelig få et utbytte av kunstytringer , må en bruke like lang tid på en utstilling som på en gudstjeneste. Det må være en stol å sitte i og helst tid i lokalet til en kopp te eller kaffe, eller et glass brus.
Tenking- erkjennelse tar ofte ikke lang tid, mens forberedelsene ..- , ofte innebærer tid til utfordringer ! og med alle.
Takk, Roger. Her er en lenke som gjør tegningen tydeligere: https://www.gibud.no/Auction/APViewItem.asp?ID=919910