Norsk ungdom vil ikke bli lærere. Og flukten fra yrket er stor. Lønns- og arbeidsvilkårene har blitt dårligere. Lærere og elever utsettes for mer vold. Mange elever nekter å gå på skolen fordi de føler seg utrygge.
Den grunnleggende årsaken til dette er systemsvikt. Og systemsvikten har et navn: den heter konkurranseskolen. 20 år med en nyliberalistisk og markedsrettet skole har påført elevene psykiske problemer, ført til ufrivillig skolefravær og en lærerstand dynket ned i et skjema- og rapportvelde.
Dette er de grunnleggende tankene i Andreas Stien-Leenderts nye bok «Skolen er ikke for alle» som burde være obligatorisk lesning for alle; særlig foreldre, politikere og lærere. Andreas Stien-Leenderts har vært lærer i barneskolen i Oslo siden 2006. Hans erfaringer tar derfor utgangspunkt i den skolen der testregimet har kommet lengst; det vil si den byen som har vært utstillingsvinduet for Høyres skolepolitikk. Konkurranseskolen har likevel hatt tverrpolitisk oppslutning de siste tiårene.
I 2002 startet Utdanningsetaten i Oslo et samarbeid med den private handelshøyskolen BI om skolelederutdanning. Leder for programmet var professor Johan From som sa dette i en tale til rektorene:
«Nå skal vi ha vekk konkurransevegringen. Elever skal konkurrere med hverandre. Lærere skal konkurrere med hverandre. Skolene skal konkurrere med hverandre. Og rektorene skal konkurrere med hverandre. Skolen skal gjennomsyres av konkurranse, fordi det gir de beste resultatene. […] Og den som ikke forstår dette, kommer det til å gå ille».
Dette har vært gjeldende skolepolitikk i årene etter. Skolen skulle styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper, som offentlig sektor for øvrig. Et voksende byråkrati skulle styre og kontrollere utviklingen.
Og det gikk ikke så bra med rektorer og lærere som mislikte denne utviklingen, slik From spådde. Utdanningsdirektør i Oslo fra 2000 til 2018 Astrid Søgnen, med bakgrunn i Ap, krevde lydighet og lojalitet av sine underordnede. Mange lærere meldte fra om en fryktkultur. Lærere som sa imot, kunne risikere å få dårligere timeplan eller utsettes for andre represalier. Høyre så på Osloskolen som et fyrtårn for resten av landet og prøvde å innføre modellen overalt, også i Kristiansand.
I 2018 overtok de rød-grønne styringa av Oslo, og Søgnen ble bedt om å gå av. Likevel har konkurranseskolen fortsatt i Oslo, mener Stien-Leenderts, selv om trykket ovenfra er redusert.
Et trinn i utviklingen mot konkurranseskolen kommer i 1997 da også seksåringene måtte på skolebenken. Lek ble gradvis fjernet fra første klasse og erstattet med «læringstrykk» med tester og registrering. Elevene måtte være flere timer på skolen. Ifølge Stien-Leenderts har elevene gjennom skoleløpet nå fått 1359 timer ekstra siden 1997. Dette tilsvarer ikke bare ett, men to ekstra skoleår.
Ifølge forfatteren føler elevene de aldri er gode nok i konkurranseskolen. De skal alltid prestere bedre. Dette fører til utrygghet hos alle typer elever uansett sosial bakgrunn og faglige prestasjoner. Dette slår ut i økte psykiske problemer og i det forfatteren kaller «ufrivillig skolefravær». Han unngår å bruke begrepet «skolevegring» fordi det individualiserer problemet. Men «ufrivillig skolevegring» brer om seg for barn med ulik bakgrunn. Det er altså et uttrykk for at skolesystemet er på gale veier, og bare et oppgjør med test- og resultatskolen kan stoppe dette.
Et viktig poeng hos Stien-Leenderts er at alle de standardiserte testene i skolen ikke måler elevenes kunnskaper og ferdigheter. Han gir eksempel innledningsvis om hvordan en gutt i 5. klasse falt helt igjennom i lesetester til tross for at han leste tjukke bøker på fritida. Han gråt over tastaturet fordi han ikke klarte å følge tempoet i lesetesten.
Forfatteren begynte som allmennlærer i 2006, året da læreplanen Kunnskapsløftet ble innført. Den var en direkte konsekvens av OECDs utdanningspolitikk, (den internasjonale organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), og det såkalte PISA-sjokket, forberedt av Høyres kunnskapsminister Kristin Clemet, men videreført med de andre partienes støtte. Konkurranseskolen ble innført. «La oss skape en skole som tar hensyn til hele mennesket», skriver Stien-Leenderts Det er mulig. Den fulle tittelen på hans bok er «Skolen er ikke for alle. Men den kan bli det».
Det har de siste årene kommet en rekke bøker som varsler at skolen er på feil kurs. Jeg kan nevne Magnus Marsdals «Kunnskapsbløffen», Simon Malkenes «Bak fasaden i Osloskolen» og Ingvil Bjordal og Cecilie Haugen «Fra fellesskole til konkurranseskole». Stien-Leenderts tar i mindre grad opp hvordan innføringa av smarttelefoner og IPad-er har ført til mindre konsentrasjon og økt mobbing blant elevene. Men dette har andre fulgt opp, både i skrift og tale – og i foreldreaksjoner.
I valgkampen er det påfallende hvordan partiene unngår å ta opp det overordnede spørsmålet om skolen videre utvikling. For alle som ønsker en human skole for alle, er det på tide å stille politikerne til ansvar for den negative utviklingen.
Les også:
