Fremmed

 Da jeg så han første gangen, hadde det store soluret begynt å kaste lange skygger innover Juninsletta.  Jeg så en lut skikkelse i en jordfarga poncho, like etter krysset der hovedvegen fortsetter fra La Oroya  til Cerro de Pasco. 

Han vandra langs Juninsjøen.  Ildhjulet speila seg i sjøens kalde blikk, øye i øye. En flokk ender tok av fra sjøen, en etter en, med sine hvite og røde vinger – som fargene i det peruanske flagget. 

Før kvelden nådde vi  Cerro de Pasco, fire tusen tre hundre meter over havet.  Jeg så taubanene med vogner som regelmessig tømte sin last. Lyset som kom inn fra skrått, filtrert gjennom millioner av støvpartikler. 

Mørket kom smygende.  I smier og verksteder lyste sveiseflammer opp skitne ansikter.

Lys og skygge spilte på byens vegger.  

Byen var omkransa av konturene fra slagghaugene, truende bølger i storm.  Med flakkende lanterne seilte byen som et skip ut i natta, ut i et opprørt hav.

Da tårnklokka slo to slag, så jeg han for andre gangen. Han søkte inn under hvelvingene til ei kirke der andre også hadde søkt tilflukt. De satt bøyd over lys støpt av voks fra ville bier. 

Pupillene vendte seg til mørket , og jeg synes jeg så ild i hans blikk.  Han fortalte meg sin historie: 

–  Jeg er blitt gammel nå. Jeg har ikke falt sammen slik mange yngre menn gjør mens de bryter stein i gruvene eller på markene. Jeg har odla mitt jordstykke slik mine forfedre har gjort i generasjoner. Den dagen Gruveselskapet kom med sine boremaskiner, sydde jeg skjøtet sammen med en pose frø inn i ponchoen og la ut på vandringen mot byen. Jeg vil søke selskapets menn og vise dem hva jeg bringer med meg. Skjøtet viser mitt rett, frøene er innkapsla håp.

Morgenskodda løste seg litt etter litt opp i den tynne lufta. I det fjerne blei de taggete fjellkjedene blottlagt en etter en – inn i den evigheten der tida står stille.  Det var da jeg så han for tredje gangen. Han kom famlende langs en mur. Og jeg så inn i hans øyne og jeg så han var blind.