Fra opprør til regjering: Ministermøte i Spania mellom Alberto Garzón, statminister Pedro Sánchez og Pablo Iglesias, stifter av Podemos. Garzón og Iglesias ble begge valgt inn for partiet Unidas Podemos som gikk inn i regjering i 2020. Iglesias har nå trukket seg ut av all politikk. Foto: Wiki Commens
«Venstresida» har en tendens til å dyrke radikale bevegelser som på få år mislykkes. Det er nødvendig å se nærmere dette fenomenet:
Manifest forlag publiserte i perioden mellom 2015 og 2018 en serie på seks bøker de kalte «Radikale bevegelser». Det dreier seg i hovedsak om bevegelser i ulike land som vokste raskt fram rundt 2015 og fikk med seg tusenvis av unge aktivister på kort tid. Felles for de seks bevegelsene var at de var forankra i en venstre – sosialdemokratisk ideologi.
Det dreier seg om fire partier: greske Syriza, spanske Podemos, danske Enhedslisten, franske Det ubøyelige Frankrike (La France insoumise) samt bevegelsene bak britiske Jeremy Corbyn og amerikanske Bernie Sanders. Den raske oppslutningene om disse nye bevegelsene, var et uttrykk for en motstand mot nyliberalisme og større sosiale forskjeller. De fikk entusiastisk støtte fra mange i Rødt og SV og ble sett på som et et håp om en mer rettferdig og rødere politikk globalt.
Vi kan nå oppsummere at ingen av disse bevegelsene har lykkes å innfri forventningene som mange på venstresida hadde til dem (kanskje med unntak av Enhedslisten som mange i Rødt fremdeles ser på som et forbilde). La oss se litt nærmere på dette:
Først ute i serien var Lotta Elstads bok om spanske Podemos.
I introduksjonen til boka «Den spanske sensasjonen Podemos» het det:
«Bare hundre dager gammelt fikk det radikale spanske partiet Podemos fem plasser i Europaparlamentet i mai 2014. Siden har det bare vokst. I løpet av sitt første leveår fikk det over 300.000 medlemmer, ble størst på landets meningsmålinger – og skremte vettet av den politiske eliten. Hvem er Podemos? Hva skyldes suksessen? Og vil partiet innfri sin lovnad: å være et instrument for en borgerdrevet politikk?»
Etter valget i Madrid sist uke valgte grunnleggeren av Podemos, Pablo Iglesias. å trekke seg fra all politikk. Podemos er i dag i regjering med sosialdemokratene i Spania. Men helt etter de optimistiske forventningene har det ikke gått. Og Iglesias´ utgang av politikken er et tegn på at Podemos storhetstid er over.
Den andre boka i serien, skrev Ellen Engelstad om det greske partiet Syriza. 
I introduksjonen til boka het det:
«I dag skrev det greske folk historie. Håpet skrev historie.» Slik oppsummerte Alexis Tsipras venstresidas voldsomme valgseier og starten på noen av de mest dramatiske månedene i EUs historie. Det var 25. januar 2015, Tsipras var blitt statsminister og venstreradikale Syriza hadde vunnet makten i Hellas. På bare fem år hadde partiet gått fra å ha 9 til 149 representanter i parlamentet. Hvordan var det mulig? Og hvordan skulle partiet klare å løfte Hellas ut av finanskrisa, slik det hadde lovet?»
Syriza satt med regjeringsmakta fra 2015 til 2019 uten at de klarte å innfri. I 2019 overtok det sterkt konservative Nytt Demokrati. Syiza klarte ikke å løfte Hellas ut av finanskrisa.
Den tredje boka i serien, var også fra 2016 og het: «Jeremy Corbyn og året som snudde opp-ned på britisk politikk» av Michel Brønbo. 
Corbyn var partileder for Labour fra 2015 til 2020. Labour gjorde et god valg i 2017 med 40% av stemmene der partiet stilte på en radikal plattform. Men etter hvert gikk partiet, og en motvillig, Corbyn, inn for en ny folkeavstemning om britisk medlemskap i EU. Dette ble oppfatta som et svik i de klassiske pro-Brexit arbeiderklasseområdene der Labour alltid hadde dominert, «the Red Wall», og etter det har partiet gått på nederlag etter nederlag, ikke minst ved lokalvalgene sist uke.
Jeg skal ikke gå så grundig inn på de tre andre bøkene i serien: : «Den danske suksessen Enhedslisten» av Fredrik V Sand, «Hjelp, vi er i EU, den franske venstresidas uløst dilemma» av Ingrid Grønli Åm og «Bernie Sanders, det nye USA» av Reidar Strisland.
Storhetstida er over: Det gikk ikke som forventet og lovet
Storhetstiden er nådd for Corbyn og Sanders. Og det er tvilsomt om Syriza, Podemos og La France insoumise vil kunne finne momentum igjen. Om Enhedslisten er det for tidlig å felle noen dom, de gikk tilbake i siste valget, men har fremdeles 13 mandater i Folketinget og er et slags støtteparti til Mette Fredriksens sosialdemokratiske regjering.
Men det har likevel ikke gått slik forfatterne av disse bøkene håpet. Det er sammensatte årsaker til at disse bevegelsene mista momentum, men det må være mulig å analysere hvorfor det skjedde såpass raskt. Det er ingen tvil om at forfatterne hadde en overdreven tro på bevegelsens muligheter. Hva gikk galt? Er det noe med ideologien og organiseringa som ikke har fungert? Og har de oppnådd noe?
Jeg har ikke noen fasitsvar på dette. Det er ulike bevegelser med store forskjeller som arbeider under ulike historiske og samfunnsmessige betingelser. Jeg tror en svakhet har vært manglende forankring i en marxistisk samfunnsanalyse. Det kan sikkert også sette spørsmålstegn om hvor god organiseringa og skoleringa av aktivistene har vært.
Det hadde også vært interessant om det kom en oppsummering fra forfatterne om hva som gikk galt – og evt. en vurdering om bevegelsene har oppnå noe. Og les også: hva kan man lære når samme type bevegelser oppstår på ny?
Les også:
2 kommentarer til «Forlaget Manifest og «radikale bevegelser»»