Først publisert i Argument Agder. Illustrasjon: T. Vestaas
Hvem er tjent med at det polariserte og hatefulle debattklimaet fortsetter i Kristiansand?
Det har vært interessant å studere de politiske konstellasjonene i forbindelse med regjeringens beslutning om å avholde folkeavstemninger i Søgne og Songdalen. Vi finner de samme fløyene som i andre kontroversielle saker – Kunstsiloen, havneflytting og Gartnerløkka – saker som i utgangspunktet ikke har noe med prosessen i Søgne og Songdalen å gjøre.
De mentale skyttergravene i Kristiansand har blitt dypere i mange år. Særlig under Harald Furres ordførerperiode (2015 – 2019) fikk det giftige debattklimaet utvikle seg, spesielt på sosiale medier. Noe av problemet var at det manglet en reell og samlet opposisjon i bystyret. De store partiene, særlig Høyre og Arbeiderpartiet, sto sammen i nesten alle de store sakene.
Et eksempel er striden om Nicolai Tangens kunstmuseum. Da han i 2015 bekjentgjorde at han ville donere kunstsamlingen sin til Sørlandets Kunstmuseum, sto alle dører åpne. Det var en nesten samstemt hyllest til byens store velgjører fra akademia, kunstorganisasjonene, museumsfolk, medier og politikere, fra SV til Frp. Særlig i Kristiansand Arbeiderparti spratt sjampanjekorkene. Ordførerkandidaten for partiet ved valget i 2015, Mette Gundersen, sa i forbindelse med Tangens donasjon av kunst til kommunen: «Det er ikke til å tro. Jeg måtte rett og slett gi den mannen en klem». Venstresidas representanter støtta mangemilliardær Tangens kunstsiloprosjekt, med få unntak.
Etter hvert vokste det fram en stor folkelig misnøye mot å bruke offentlige penger til Kunstsiloen. Vidar Kleppe utnyttet dette effektivt i valgkampen før kommunevalget i 2019 da han argumenterte med at «bystyret er i lomma på mangemilliardæren Tangen» og raste mot sløsing med offentlige midler og Tangens nettverksbygging. Mange kjente seg igjen i denne kritikken, og Demokratene håvet inn stemmer i valget da de av mange ble oppfattet som den egentlige opposisjonen i bystyret.
Harald Furre var sentral ved sammenslåingene til storkommunen, i allianse med ordførerne i Søgne og Songdalen, som brøt med sine respektive partiers politikk. Mange, uansett partipreferanser, mente at det var et nettverk av politikere, administrasjon og næringslivsfolk som styrte byen.
De vulgære og anonyme Sørlandsnyhetene ble opprettet i 2018 og fikk mange lesere, bl.a. fordi mange mente at monopolavisen Fædrelandsvennen var en del av det styrende nettverket. Sørlandsnyhetene bidro til å forgifte debattklimaet, men at slike medier oppstår burde ikke overraske noen. Slike undergrunnsmedier har alltid eksistert i en eller annen form, og fikk i historisk perspektiv økt spredning med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten og internettet.
Kommunevalget i 2019 var et sjokk for eliten. Harald Furre var innstilt som ordførerkandidat for Høyre og var nok sikker på seier. Men partiet gikk tilbake over fem prosentpoeng fra forrige kommunevalg. Ap på sin side gikk tilbake nesten ti prosentpoeng, men fikk likevel ordføreren. Begge partier burde satt ned havarikommisjoner for å vurdere hva som hadde gått galt. Men evnen til selvkritikk er ikke særlig godt utviklet i politikken i Kristiansand. Da finner man heller en syndebukk – og det ble Sørlandsnyhetene. Alt var som før.
Dermed fortsatte den hatefulle polariseringa. Alle saker – og personer – blir tolket inn i et svart/hvitt-skjema. De som har fulgt bystyremøtene de siste årene har sett det ødeleggende politiske debattklimaet. Saksargumentene har ofte forsvunnet i et virvar av giftige og unødvendige person- og gruppe-angrep. Det er ikke hva du sier som er viktig, men hvem du er. Hvem er tjent med at dette fortsetter?
Valget i 2023 blir uhyre interessant. Det er splittelse i så og si alle partiene. Ap er mest kriserammet. Skisland er sint, men hans linje nå er ødeleggende for partiets valgkamp. Raseri er ofte et hindrer for klar tenking. Det er nå udiskutabelt at det blir folkeavstemning i Søgne og Songdalen. Alle partier må forholde seg til dette.
Høyre er delt i to politiske fløyer. Demokratene og Folkelista har gått i oppløsning. Frp har mista momentum og møter seg sjøl i døra i sak etter sak. KrF har sine trofaste velgere, men når neppe ut over «menigheten». De andre partiene vil neppe bli store i det nye bystyret. Men hvem vet? Alt er usikkert. Hvem vil fylle vakuumet?
Uansett politisk utgangspunkt bør det komme nye folk inn i styre og stell. I dag er generøsitet, empati og glimt i øyet fullstendig fraværende. Et godt råd: Ikke skyt ned den første som klatrer over skyttergraven med hvitt flagg !
Les også:
