Diktet «Bolivias fordømte» (1981) og verdensbilder

Jeg valgte å legge ut diktet «Bolivia fordømte» på bloggen av to årsaker: For det første fordi det er aktualisert gjennom det brutale militærkuppet sist uke. Og for det andre fordi det er en tidstypisk tekst som forteller meg hvordan jeg så på Bolivia og verden for omtrent 40 år sida.

Diktets tittel er en allusjon til Frantz Fanons «Jordas fordømte» (1961), men diktet står enda mer i gjeld til Eduardo Galeanos «Latin-Amerikas åpne årer» (1971). Denne boka blei for min generasjon nærmest en hellig bok som forklarte imperialismens årelating av det latinamerikanske kontinentet. Det var også denne boka Venezuelas tidligere og avdøde president Hugo Chavez ga i gave til president Obama i 2009.

Bekreftelsen på et verdensbilde

Jeg brukte Galeanos bok nærmest som en guidebok til Latin-Amerika.  Jeg og mine venner dro på planet av en lastebil opp til de golde gruveområdene på Altiplano i Andesfjellene. I den legendariske byen Potosí kom vi inn i gruvegangene.

Potosí  (over 4000 meter over havet) ligger ved foten av det som kanskje var verdens rikeste sølvgruver, Cerro Rico. Det ble Amerikas største by i sin tid. Spanjolene tømte fjellet for alt sølvet. Galeano skriver at flere millioner arbeidere gikk til grunne i gruvene. Metaforisk sett ble det sagt at man kunne bygge ei bru av sølv mellom Bolivia og Spania. Substantivet potosi på spansk betyr «kjempeformue, fantastisk rikdom».

Galeano bygde på ideene til de såkalte avhengighetsteoretikerne som f.eks Andre Gunder Frank. Han mente at de områdene som blir prega av underutvikling og fattigdom, var de som hadde sterkest bånd til kolonimakta. Bolivia som var rikt på ressurser, ble derfor forvandla til ett av de fattigste pga. kolonimaktas plyndringer.

Når det ikke var mer sølv igjen, og spanjolene dro hjem i 1825, var det tinn igjen, som utvinnes fremdeles.

På min reise på lasteplanet, med mange sjuke gruvearbeidere, fikk jeg til fulle bekrefta det som Galeano skreiv. Jeg mente jeg kom til utgangspunktet for imperialistisk utbytting, første ledd i en lang kjede – en tapping av ressursene fra utkanten inn til sentrum gjennom århundrene. «Utvikling av underutvikling», altså. Denne ideen avspeiler seg i diktet.

Dette var tross alt noe annet enn å besøke Kongsberg gruver som rett nok hadde hatt noen av de samme mønstrene: sølvet gikk til kongen i København!

Diktets svakeste del er siste delen, der mannen – f.eks. en arbeidsledig gruvearbeider som er blitt tigger pga en arbeidsskade – går på kne med øyne, ører og munn fulle av støv – «hans hender er like tomme».

Dette er kanskje et treffende bilde på Bolivias elendighet, men kan tolkes som en oppfordring om almisser fra «gode» og rike mennesker via bistand og veldedighet, noe som ikke forandrer en tøddel på de grunnleggende strukturene som skaper urettferdighet.

Men sånn tenkte jeg ikke da – og enda mindre i dag. Nei, de undertrykte måtte gå til opprør og revolusjon!  Slik tenker jeg i dag også, selv om jeg er blitt kurert for mye av revolusjonsromantikken.

«Tredjeverden-teorien» for fall

Ifølge «tredjeverden-teorien»  kan verden inndeles i tre deler der den første verden er sentrum (metropolene) og lever av å utbytte den tredje verden (satellittene). Det skjer altså en utvikling av underutvikling. Skulle tredje verden bli fri, måtte de bryte avhengigheten og bandene til metropolene og utvikle økonomi og poliske band seg imellom. Historisk sett er det særlig i Latin-Amerika at avhengighetsteoriene har gitt en mening..

I sitt første foredrag i sin serie med «seks foredrag mot samtidens historieløshet» , som for tida foregår på Nasjonalbiblioteket, tok Terje Tvedt et oppgjør med det forenkla bildet av verden som blant annet Gunder Frank gav. Verden er mangfoldig og sammensatt. Ethvert samfunn må studeres særskilt – ikke minst ut fra forskjellige geografiske og økologiske forhold. Jo mer vi studerer f.eks.  de fire klassiske elvekulturene/de første sivilisasjonene (Mesopotamia, Nilen, Indus og Guleelva) , desto mer finner vi hvor ulike de er. Slik er det også med alle verdens samfunn, imperier og kulturer. Det gir heller ikke mening  at alle samfunn går gjennom den samme utviklingsprosess: fra slavesamfunn, til føydalisme, videre til kapitalisme og sosialisme. Verdenshistoria kan ikke settes på formel.

Altå; jo grundigere vi studere historiske fenomener, desto vanskeligere blir det å trekke universelle slutninger. Det interessante var at Galeano angra på at han hadde skrevet boka. Seinere utvikla han trebindsverket «Ildens erobring» som er en mosaikk av historiske tekster fra  Latin – Amerika;  fra de første indianske mytene til moderne tid (fram til 1985). De gir et mye mer komplisert bilde av kontinentet. Galeano døde i 2015.

Jeg mener fremdeles at «Latin – Amerikas åpne årer» er en fantastisk bok, men den forteller bare en del av historia.

Jeg synes også diktet «Bolivias fordømte» er en tekst som sier noe om Bolivia, både i fortid og i dag. Men den kan også lese som et uttrykk for sin tid. Den er ikke universell, den uttrykker et utsnitt av virkeligheten. Og mer kan man ikke forlange av et dikt.