I to artikler vil jeg se nærmere på den private og statlige overvåkingen av borgerne i Norge, en overvåking som gjelder alle, store som små. Andre artikkel dreier seg om den statlige overvåkinga.
Det er overlapping mellom offentlig og kommersiell overvåking. I 2021 gjennomførte Teknologirådet en undersøkelse til 41 aktører i offentlig sektor. Undersøkelsen viste at 38 av aktørene anvende sporingsteknologi fra kommersielle aktører på sine offentlige nettsider.
I tillegg til den kommersielle overvåkingen, er det også statlig overvåking som rettferdiggjøres med at det er for å bekjempe terrorisme, spionasje eller annen kriminell virksomhet. Før påske vedtok Stortinget (Høyre, Ap og Sp) at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) skal kunne samle inn lagre, systematisere og analysere hva befolkningen kommuniserer på internett, i sosiale medier, kommentarfelt og andre fora – til bruk for etterretningsformål.
Stortinget har også nylig vedtatt at Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten) skal kunne samle inn, lagre og søke i data om, og til dels også innholdet i elektronisk kommunikasjon, som passerer Norges landegrenser. Det vil omfatte store deler av befolkningens bruk av tele- og internettjenester. Fra nyttår fikk politiet tillatelse til å samle inn 18 ulike opplysninger om alle som setter seg på et fly til eller fra Norge. Opplysningene kan lagres i fem år.
Som Datatilsynet sier: «Muligheten for å opprettholde et privatliv overfor myndighetene, blir helt illusorisk.»
Sivilsamfunnet protesterer mot overvåkingsstaten
En rekke uavhengige fagmiljøer har i høringsrundene om disse lovendringene pekt på at de på flere punkter går for langt, og at de strider mot Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK), og med praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Protestene kommer fra blant andre Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, Datatilsynet, Advokatforeningen, Redaktørforeningen og Juristforbundet.
Stiftelsen Tinius har varslet at de ønsker å få domstolsprøving av om de nye overvåkningshjemlene til PST og E-tjenesten er fullt ut forenlige med Grunnlovens og Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) bestemmelser om henholdsvis ytringsfrihet og personvern. De har lagt særlig vekt på om kildevernet i pressen blir undergravet. Et trygt kildevern er avgjørende for journalistisk virksomhet og kvalitet, som er ett av formålene i Tinius’ vedtekter å ivareta.
Myndighetene i demokratiske rettsstater har heller ikke i den «gamle» fysiske verden hatt adgang til å registrere til enhver tid hvem som kommuniserer privat med hvem, hvem som oppsøker hvilken informasjon, hva folk diskuterer og hvilke meninger den enkelte uttrykker over kafébordet eller i møter osv. Det er likevel dette som er parallellen til hva myndighetene nå ønsker å kunne gjøre i den digitale verden.
Som førsteamanuensis Ingvild Bruce ved Politihøgskolen, med doktorgrad om nettopp de juridiske grensene for statlig overvåkning, skriver i en artikkel om overvåkning og debatt i den digitale tidsalderen på Universitetsforlagets nettside Juridika: «Det er på høy tid at vi setter foten i bakken og vurderer om det samlede overvåkningstrykket er i ferd med å bli for stort.»
Også Ytringsfrihetskommisjonen pekte på det generelt høye etterretningstrykket som bygger seg opp i Norge og advarte mot «bruk av generelle og vidtrekkende lovbestemmelser på områder som kan påvirke ytringsfriheten». Det var særlig den såkalte nedkjølende effekten på ytringsfrihet som angikk kommisjonens arbeid.
Ytringsfrihetskommisjonen minner i sin rapport om Lundkommisjonen, men viser også til avsløringene fra Julian Assange og Edward Snowden om de hemmelige tjenestenes virksomhet i vestlige land. Erfaringen viser at solid demokratisk kontroll av etterretning er viktig for å sikre sivile og politiske rettigheter som personvern og ytringsfrihet.
Bakteppet for Stiftelsen Tinius’ varslede søksmål er derfor den rettslig uavklarte og uoversiktlige situasjonen som masseovervåkingen i Norge nå er omgitt av. De mener situasjonen er lite tilfredsstillende. Men det er også relevant at både Sverige og Storbritannia nylig er blitt dømt i EMD etter søksmål med tilsvarende utgangspunkt.
Politistaten vokser
Budsjettene til Norges tre hemmelige tjenester har økt med 50 prosent på fem år. I 2019 var budsjettene for Forsvarets etterretningstjeneste, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) til sammen 3,2 milliarder kroner. I 2023 har de samme tjenestene fått tildelt 4,8 milliarder kroner over statsbudsjettet, en økning på 50 prosent fra 2019, skrev Bergens Tidende 20. mars. Rundt 3300 personer jobber i tjenestene, viser BTs anslag.
PST og «statsfiender»
Samtidig som PST skal overvåke alles facebook-konto, klarer de ikke engang å ha oversikt over FB- kontoen til den fremste representanten for Den islamske Staten (IS) i Norge, Arfan Bhatti. Bhatti er tidligere dømt for å ha rekruttert folk til IS i Syria. Han er siktet for å medvirke til det islamistiske terrorangrepet på Pride i Oslo 25. juni 2022 der to mennesker ble drept og ni såret.
Før terrorangrepet hadde han på sin FB-konto lagt ut et brennende pride-flagg og oppfordret til å drepe homofile. I den omfattende rapporten om 25. juni-hendelsene, skriver utvalget:
«Det var aldri noen i PST som sjekket Bhattis kontoer i sosiale medier som følge av varselet fra E-tjenesten. Dersom dette hadde blitt gjort, ville PST ha avdekket Facebook-kontoen med det brennende pride-flagget, da denne ble kjent for PST flere måneder før angrepet inntraff».
Videre skrive de:
«Da det brennende pride-flagget ble gjort kjent for PST i møtet med E-tjenesten [24. juni] var det heller ingen som koblet flagget med den pågående pride-markeringen i Oslo og resten av landet. Dette mener utvalget vitner om en manglende oppmerksomhet mot begivenheter og arrangementer av særskilt betydning for trusselutsatte minoritetsgrupper i sivilsamfunnet».
Utvalget antyder at terrorangrepet kunne vært hindret, om PST hadde varslet politiet på forhånd. Men om PST med sine tusen ansatte ikke klarer å følge med på Bhattis virksomhet på sosiale medier, hva holder de da på med?
Det vet vi ikke sikkert. men hør hva daværende nestsjef i PST uttalte følgende 10. juni i fjor ifølge TV2:
«Det var en rekke demonstrasjoner i flere norske byer denne vinteren. Folk ropte slagord mot strømprisen. De åpne protestene mot drivstoffpriser og økte matpriser som en konsekvens av det, roet seg etter at Ukraina-krigen brøt ut, men fortsatte på nettet. Over tastaturet hjemme er det for noen lettere å ty til hardere og mer hatske uttrykk.
For å hindre at dette kan trigge en eller flere til å gjennomføre volds- eller terrorhandlinger, ber nå PST nordmenn om å være ekstra på vakt.
– Hvis det er en bekymring i forhold til en radikalisering av noen, så kan man jo kontakte oss, og der er vår vurdering at det er godt skjønn hos de som tar kontakt, sier Hedvig Moe.»
To uker før terrorangrepet foregikk i Oslo, var altså PST opptatt med protestene mot høye levekostnader! Angi naboen om du synes han virker «radikalisert».
I 2021 ba regjeringa til Erna Solberg om en rapport om hvordan utenlandske interesser kunne påvirke norske valg. Rapporten, publisert i november 2022, trekker inn norsk EU- og EØS- motstand som et området der utenlandsk påvirkning kan virke inn. Den var skrevet av Forsvarets Forskningsinstitutt.
Det er tydelig at overvåkingsstatens blikk retter seg mot potensiell «statsfiendtlig virksomhet» som motstand mot høye strømpriser, vindkraft, EU og EØS osv. Ikke overraskende når vi kjenner til overvåkingspolitiets ulovlig overvåking av kommunister og opposisjon under den kalde krigen.
Vi lever under den totale overvåking, både fra staten og de store teknologiselskapene. Den gjennomgripende masseovervåkinga går dystopiene i romanene «1984» (Orwell) og «Fagre nye verden» (Huxley) en høy gang.
Illustrasjon: T. Vestaas
Les også:
