Den røde linja

Hvor langt er nordiske politikere i dag villige til å tilpasse seg kravene fra USA, EU og NATO? Finnes det i det hele tatt noen rød linje, noen krav som politikerne aldri kan akseptere? Nylesning av Hans Scherfigs «Frydenholm» antyder et svar.

I Norge er det vanskelig å få tak i Hans Scherfigs klassiske roman «Frydenholm» som handler hvordan de danske myndighetene kapitulerte da Nazi-Tyskland okkuperte landet 9. april 1940 og deretter hvordan de under krigen forfulgte de danske kommunistene på tyskernes ordre. Romanen kom på dansk i 1962 og ble oversatt til norsk i 1977.

«Frydenholm» har en forløper: romanen «Idealister» som kom på dansk i 1945. Handlingen i de to romanene utspiller seg i stor grad i den oppdiktete danske landsbyen Frydenholm sør på Sjælland. Det er slottet Frydenholm som er midtpunktet i lokalsamfunnet, og slottet har lange historiske røtter i det føydale Danmark. Handlingen i «Idealister» finner sted i årene før okkupasjon, og vi blir her presentert for de personene som vi seinere møter under krigsårene i «Frydenholm».

Frydenholm» er en satirisk roman som også inneholder en rekke autentiske dokumenter. Den viser hvordan danske politikere, politi, dommere, entreprenører, embetsmenn, fagforeningsledere og prester fullstendig sviktet landet sitt i 1940. Det har klare paralleller til det franske Vichy- regjeringen 1940 – 44 som samarbeidet tett med Hitler-Tyskland. Forskjellen fra Danmark var at Vichy-Frankrike, den sørlige delen av Frankrike, aldri ble direkte okkupert av tyskerne.

Underkastelse 1940

Da tyskerne okkuperte Danmark 9. april 1940, valgte de danske myndighetene å underkaste seg helt okkupantene.  Mens den norske regjeringa og kongen flyktet til England, fortsatte kongen og regjeringen i Danmark sitt arbeid. De danske myndighetene forbød all militær motstand. Danmark ble i realiteten et tysk protektorat. Tyskerne lovte å beskytte Danmark mot et engelsk-fransk angrep. Til gjengjeld fikk de danske myndighetene administrere landet og sørge for ro og orden.

Sosialdemokraten Thorvald Stauning var statsminister i Danmark sammenhengende fra 1929 til sin død i mai 1942. Regjeringen ble utvidet til en samlingsregjering i november 1940 etter «besættelsen».  Utenriksministeren Erik Scavenius sa ved innsettelsen av den nye regjeringen dette:

«Ved de store tyske sejre, der har slået verden med forbauselse og beundring, er en ny tid oprundet i Europa, der vil medføre en nyordning i politisk og økonomisk henseende under Tysklands førerskab. Det vil være Danmarks opgave herunder at finde sin plads i et nødvendigt og aktivt samarbejde med Stortyskland.»  (Frydenholm side 126).

Regjeringen stilte seg i sin helhet bak disse ordene.

Minst 100 000 danske arbeidere arbeidet i de tyske kullgruvene og våpenfabrikker. Disse ble dels rekruttert blant de arbeidsledige, og de mista trygd om de nektet. Det var offentlig verving til «Frikorps Danmark» som kjempet «mot bolsjevismen» på Nazi-Tysklands side på Østfronten. Tyske flyktninger som hadde rømt fra Hitler før okkupasjonen, ble sendt tilbake til Nazi-Tyskland av dansk politi. Danmark undertegnet i 1941 Antikominternpakten med Tyskland. Alle de lovlige partiene bestemte at altså at Danmark skulle være i allianse med Hitler, Mussolini og Franco.

Det fantes altså ingen røde linjer for myndighetene i Danmark under krigen. Til slutt ble Scavenius statsminster og hans maktbasis var de tyske bajonettene. Men da fikk danskene nok, og motstandskampen tvang den danske regeringen til å gå av i 1943.

Forfølgelsen av de danske kommunistene

Den 22. juni 1941 rullet Hitlers pansertropper sammen med 4,2 millioner soldater, inn over den russiske grensen. På samme tid ble statsminister Thorvald Stauning vekket telefonisk av utenriksministeriets direktør, som ringte fra tyskernes hovedkvarter. Tyskerne ønskede 196 danske kommunister arrestert, inklusiv tre folketingsmenn. Stauning gav ordre til at tyskernes ønske skulle etterkommes, selv om det var i strid med grunnloven. Flere kjente kommunister ble arrestert i  og plassert i Vestre Fængsel i København. Blant disse var kjente forfattere som Hans Kirk, Martin Andersen Nexø – og Hans Scherfig.

Den 20. august 1941 vedtok Folketinget enstemmig en lov som forbød kommunistisk virksomhet. I de følgende dagene gjennomførte dansk politi en storstilt klappjakt på danske kommunister, som langt oversteg de tyske krav. De danske myndighetene hadde før krigen kartoteker over alle de mistenkte var kommunister. Nå kom arkivene til nytte.

325 ble arrestert og etter hvert internert i en leir i Nord Sjælland, Horserød-leiren, nær Helsingør. De danske myndighetene hevdet de ville beskytte de danske kommunistene mot å bli overlatt til tyskerne. Men til slutt overtok tyskerne leiren. I den forbindelse klarte mange å rømme, blant annet Hans Kirk. Nexø og Scherfig ble aldri internert i Horserød. Scherfig hadde en øyesykdom som nesten gjorde han blind på det tidspunktet.

Motstandskampen økte i Danmark,  august 1943 gikk den danske regjeringen av. En grundig oversikt oversikt over «bæsettelsen» finner du på her.

De velvillige 1940, de velvillige 2024

I Frankrike ble lederen for Vichy-regimet Phillipe Pétain og Pierre Laval dømt til døden for høyforræderi. Pétain ble benådet på grunn av høy alder og sin innsats under første verdenskrigen, mens Laval ble henrettet. Men i Danmark slapp politikerne og de store entreprenørene unna uten straff. Eric Scavenius slapp riksrett, og portrettet hans henger på Christiansborg sammen med de andre danske statsministrene.

Det er ingenting som tyder på at de nordiske politikerne i dag er mindre ettergivende enn under krigen. De har (med få unntak) godkjent at USA får opprette 47 militærbaser i de nordiske landene der amerikanerne har full jurisdiksjon. (12 av dem er i Norge). Norske politikere har aldri nedlagt veto mot noe EU-direktiv på 30 år til tross for at de har denne muligheten i EØS- avtalen. Som første nasjon i verden har norske politikere vedtatt å åpne store havområder for gruvedrift til havs til tross for store nasjonale og internasjonale miljøprotester. Dette skjer fordi USA presser Norge til å gjøre det – slike jeg har påpekt i tidligere artikler.

Flertallet av norske politikere tilpasser seg NATOs, USAs og EUs ønsker selv om dette bryter med Grunnloven (som i basepolitikken). Og dette skjer uten den utpressing som danske politikere tross alt ble utsatt for av Nazi-Tyskland.

Hvor går så den rød linja? Den dagen amerikanske soldater okkuperer i Norge for å «beskytte oss mot russerne»? Den dagen det for alvor går mot en atomkrig der NATO er førstebruker av atomvåpen, noe som er nedfelt i NATOs strategiske konsept?

Med noen unntak er det sannsynlig at norske politikere vil bøye unna. Hvor går så den røde linja? Jeg tror ikke at det finnes en slik linje.

 Les Scherfig og bli klok

Hans Scherfig var allerede før krigen en kjent forfatter og maler. Han brukte 15 år på å skrive «Frydenholm», og boka fikk en lunken mottagelse i den borgerlige pressa. Han snudde jo opp ned på den etablerte krigshistorien som unnskylder de danske myndighetenes landssvik. I Danmark kommer Scherfigs bøker i stadige nye opplag. Bøkene hans er oversatt til en rekke språk og er solgt i millioner verden over.

Tidligere kulturredaktør i Flensborg Avis Hans Christian Davidsen skriver om Frydenholm i 2013:

»Frydenholm« fik en stor betydning for danskernes opfattelse af besættelsens forløb, samarbedspolitikkens dilemmaer og kommunisternes rolle. Bogen var den første sammenhængende beskrivelse om kommunisternes hovedrolle i modstandskampen. Den er en politisk og moralsk anklage mod samarbejdspolitikken, og den var et opgør med de hidtidige (primært) faglitteratur, der stort set negligerede kommunisters kamp og internering under besættelsen. Romanen fik også en meget blandet modtagelse og afstedkom en voldsom offentlig debat. «Frydenholm« er en vigtig roman, der ikke må glemmes.»

Kortversjon av denne teksten er publisert i Fædrelandsvennen.

Les også:

Jakten på kommunister, ett av de verste overgrepene i norsk historie