De livsfarlige trygghetssonene

 I Gunilla Bergstrøms bøker om Albert Åberg møter vi en aleinepappa som er mer opptatt av å lese avisa framfor å passe på sønnen sin. «Får jeg verktøy-kassen?», ber Albert. «Mmm», sier pappa, «men pass deg for sagen.»  Alberts pappa er det motsatte av det som i dag ofte kalles «curlingforeldre» eller «helikopter-foreldre» som tilrettelegger alt for ungene og overbeskytter og overvåker dem.

I USA har dette fenomenet kommet mye lengre enn i Norge.  En amerikansk forsker som skriver om dette, er Jonathan Haidt, professor ved New York Univerity. Sammen med Greg Lukianoff publiserte i 2018 boka «The Coddling of the Ameican Mind». (to coddle betyr «å degge for».)

I tidsskriftet Samtiden nr 3 2018 blir Haidt intervjua av journalist Fredrik Kalstveit. Haidt er bekymra over den høye selvmordprosenten blant amerikansk ungdom, særlig blant unge kvinner, fra det han kaller iGenerasjonen eller som i andre sammenhenger blir kalt «Digital natives». Han sier i intervjuet:

Da vi gjennomførte spørreundersøkelser, så vi at de som er født før og etter 1995, skiller seg på mange områder ut. iGenerasjonen har sjeldnere førerkort. De har sjeldnere hatt betalt arbeid. De debuterer senere seksuelt og bor oftere med foreldrene. De har rett og slett mindre livserfaring. De husker knapt en tid uten sosiale medier og har tilbrakt ungdommen på iPhonen. Til gjengjeld sliter de langt oftere med angst og depresjoner.

Videre sier han:

Hvorfor skjedde dette med dem som er født etter 1995? Vel, sosiale medier har jeg allerede nevnt, men vi ser også at utviklingen sammenfaller med en endring i barneoppdragelse. Vi har blant annet statistikk som viser at barn født i starten av nittitallet, lekte langt mindre på egen hånd enn tidligere årskull.

I starten av 2000-tallet tvang foreldrene seg for alvor inn på barnas banehalvdel. Det ble advart mot å gå alene til skolen, og de voksenstyrte mobbekampanjene ble flere. Uoverensstemmelser mellom barn ble stadig oftere løst av voksne. Barndommen ble gjennomregulert med det resultat at barna ble barnsligere.

Også i Norge er det registrert en negativ utvikling i psykisk helse for norske ungdommer. Ungdata-undersøkelser viser at tenåringer er mindre fysisk sammen med venner, de sitter mer aleine hjemme, og stadig flere oppgir å ha følt ensomhet. Særlig er det  jenter oppgir også å slite med mer med depressive symptomer og dårlig selvbilde.

Sensur på universitetene

Haidt trekker en linje mellom den overbeskytta barneoppdragelsen til utviklinga på universitetene der kravet om studentenes emosjonelle velvære blir viktigere enn å møte intellektuelle utfordringer.

Han sier:

Siden 2014, altså før Trump entret den politiske scenen, har den frie meningsutvekslingen vært under press ved amerikanske colleger og universiteter. Demonstranter har fysisk hindret konservative fra å forelese. Facebook-kampanjer har ført til at rekord-mange foredragsinvitasjoner er blitt trukket tilbake. Sensurkrav er ikke noe nytt, det nye er at kravene nå kommer fra studentene.

Vi ser også at studentene stadig oftere begrunner kravene med emotional well-being, at de ikke vil bli eksponert for ideer som opprører dem. Slik har studentprotestene en nokså annen karakter enn det vi så på 80- og 90-tallet, da mange ville en etnosentrisk mannsdominans til livs og krevde en bedre etnisk og kjønnsmessig balanse på pensumlistene. Nå ber studentene om safe spaces, altså fysisk avgrensede rom, der de slipper å møte folk som har andre politiske synspunkter. De ber om trigger warnings, advarsler mot for eksempel bøker som kan ha «feil» innhold. De ber om å bli skjermet for microagressions, i og for seg uskyldige spørsmål som «hvor kommer du fra?», men som kan tolkes som nedsettende  eller til og med rasistiske utsagn.

Haidt advarer mot en utvikling der klagesakene vokser til himmels og foredragsholdere blir bannlyst.  «Dette er en farlig utvikling. I en polarisert tidsalder er det ekstremt viktig at samfunnsinstitusjonene ikke blir politiserte»

Globalistene på venstresida på feil spor

Haidt ser denne utviklinga som en konsekvens av venstresida har endra seg:

Fra å ha som sin uttalte målsetning å tjene folket, har den gått over til å ha som mål å tjene alle folk alle steder. Globalistenes budskap har gitt nasjonalistene en følelse av at de mister landet sitt, og følgelig har autoritære tankesett blitt aktivert. Globalistenes John Lennon-ode om at det ikke bør finnes landegrenser og nasjonalstater er heller ikke særlig samfunnsoppbyggelig. Demokrati fungerer beviselig best på lokalt nivå. Dess lenger unna beslutningene tas – dess mindre tillit. En global regjering vil sannsynligvis være svært korrupt og ikke noe vi bør etterstrebe, tror jeg..

Klok tale av Haidt!

………… men pass deg for sagen

Albert Åberg klarte seg fint utafor farens åsyn. Og de fleste barn vil uansett tåle en støyt – både fysisk og psykisk – utenom trygghetssonen. Ja, faktisk er det å tåle motgang en del av det å bli et voksent menneske. Men dessverre er det økende tendens til utviklinga av «farlige trygghetssoner» også her hjemme.

Debatten om «No platforming», der personer og organisasjoner blir nekta deltagelse, er et voksende fenomen også i Norge. Ønske om innskrenking av ytringsfriheten fordi noen angivelig føler seg krenka, kan lett bli en boomerang som slår tilbake på «venstresida».

Menneskerettigheter er blitt en offentlig religion som brukes i alle sammenhenger. Aftenposten skriver om jusseksperter som «mener måten mange skoler praktiserer forbud mot mobiltelefoner kan være i strid med både grunnloven og menneskerettighetene.» Fædrelandsvennen skriver om elever ved en ungdomsskole på Sørlandet som måtte ut i dårlig vær i friminuttene og klaga til fylkesmannen.

Hva blir det neste?

Se også:

Å dra rasismekortet