Sørkoreanske Han Kang ble tildelt nobelprisen i litteratur for 2024. I Nobelinstituttets begrunnelse heter det at Han ble tildeles prisen for sin «intenst poetiske prosa som konfronterer historiske traumer og blottlegger menneskers sårbarhet».
Hvilke historiske traumer i sørkoreansk historie er det Han Kang konfronterer? Ved å lese de to romanene «Levende og døde» (2014) og «Dette er ikke farvel» (2021) får vi vite mer om dette: Det dreier seg om militærets massakrer av tusenvis av opposisjonelle ved to anledninger: «Levende og døde» tematiserer nedslaktninga av demonstranter i storbyen Gwangju i 1980, og «Dette er ikke farvel» tematiserer de omfattende massakrene av «kommunister» på øya Jeju. Drapene spredde seg videre til fastlandet.
Sørkoreanske Han Kang er tildelt nobelprisen i litteratur for 2024. Jeg vil trekke fram hennes nest siste roman «Dette er ikke farvel» som ble utgitt på norsk i 2022. Romanen sirkler inn et av de store traumene i koreansk historie: massakrene på øya Jeju i 1948 som seinere spredde seg til fastlandet. USA støttet dette massemord på hundre tusener av uskyldige sørkoreanere i årene 1948 til 1950. Historiebøkene er tause om disse massakrene.
Klassekampen ville ikke ha min kronikk om denne boka i fjor. Men du kan lese den på bloggen min:
Hvor langt er nordiske politikere i dag villige til å tilpasse seg kravene fra USA, EU og NATO? Finnes det i det hele tatt noen rød linje, noen krav som politikerne aldri kan akseptere? Nylesning av Hans Scherfigs «Frydenholm» antyder et svar.
I Norge er det vanskelig å få tak i Hans Scherfigs klassiske roman «Frydenholm» som handler hvordan de danske myndighetene kapitulerte da Nazi-Tyskland okkuperte landet 9. april 1940 og deretter hvordan de under krigen forfulgte de danske kommunistene på tyskernes ordre. Romanen kom på dansk i 1962 og ble oversatt til norsk i 1977.
«Frydenholm» har en forløper: romanen «Idealister» som kom på dansk i 1945. Handlingen i de to romanene utspiller seg i stor grad i den oppdiktete danske landsbyen Frydenholm sør på Sjælland. Det er slottet Frydenholm som er midtpunktet i lokalsamfunnet, og slottet har lange historiske røtter i det føydale Danmark. Handlingen i «Idealister» finner sted i årene før okkupasjon, og vi blir her presentert for de personene som vi seinere møter under krigsårene i «Frydenholm».
Frydenholm» er en satirisk roman som også inneholder en rekke autentiske dokumenter. Den viser hvordan danske politikere, politi, dommere, entreprenører, embetsmenn, fagforeningsledere og prester fullstendig sviktet landet sitt i 1940. Det har klare paralleller til det franske Vichy- regjeringen 1940 – 44 som samarbeidet tett med Hitler-Tyskland. Forskjellen fra Danmark var at Vichy-Frankrike, den sørlige delen av Frankrike, aldri ble direkte okkupert av tyskerne.
Underkastelse 1940
Da tyskerne okkuperte Danmark 9. april 1940, valgte de danske myndighetene å underkaste seg helt okkupantene. Mens den norske regjeringa og kongen flyktet til England, fortsatte kongen og regjeringen i Danmark sitt arbeid. De danske myndighetene forbød all militær motstand. Danmark ble i realiteten et tysk protektorat. Tyskerne lovte å beskytte Danmark mot et engelsk-fransk angrep. Til gjengjeld fikk de danske myndighetene administrere landet og sørge for ro og orden.
Sosialdemokraten Thorvald Stauning var statsminister i Danmark sammenhengende fra 1929 til sin død i mai 1942. Regjeringen ble utvidet til en samlingsregjering i november 1940 etter «besættelsen». Utenriksministeren Erik Scavenius sa ved innsettelsen av den nye regjeringen dette:
«Ved de store tyske sejre, der har slået verden med forbauselse og beundring, er en ny tid oprundet i Europa, der vil medføre en nyordning i politisk og økonomisk henseende under Tysklands førerskab. Det vil være Danmarks opgave herunder at finde sin plads i et nødvendigt og aktivt samarbejde med Stortyskland.» (Frydenholm side 126).
Regjeringen stilte seg i sin helhet bak disse ordene.
Minst 100 000 danske arbeidere arbeidet i de tyske kullgruvene og våpenfabrikker. Disse ble dels rekruttert blant de arbeidsledige, og de mista trygd om de nektet. Det var offentlig verving til «Frikorps Danmark» som kjempet «mot bolsjevismen» på Nazi-Tysklands side på Østfronten. Tyske flyktninger som hadde rømt fra Hitler før okkupasjonen, ble sendt tilbake til Nazi-Tyskland av dansk politi. Danmark undertegnet i 1941 Antikominternpakten med Tyskland. Alle de lovlige partiene bestemte at altså at Danmark skulle være i allianse med Hitler, Mussolini og Franco.
Det fantes altså ingen røde linjer for myndighetene i Danmark under krigen. Til slutt ble Scavenius statsminster og hans maktbasis var de tyske bajonettene. Men da fikk danskene nok, og motstandskampen tvang den danske regeringen til å gå av i 1943.
Forfølgelsen av de danske kommunistene
Illustrasjon: AI
Den 22. juni 1941 rullet Hitlers pansertropper sammen med 4,2 millioner soldater, inn over den russiske grensen. På samme tid ble statsminister Thorvald Stauning vekket telefonisk av utenriksministeriets direktør, som ringte fra tyskernes hovedkvarter. Tyskerne ønskede 196 danske kommunister arrestert, inklusiv tre folketingsmenn. Stauning gav ordre til at tyskernes ønske skulle etterkommes, selv om det var i strid med grunnloven. Flere kjente kommunister ble arrestert i og plassert i Vestre Fængsel i København. Blant disse var kjente forfattere som Hans Kirk, Martin Andersen Nexø – og Hans Scherfig.
Den 20. august 1941 vedtok Folketinget enstemmig en lov som forbød kommunistisk virksomhet. I de følgende dagene gjennomførte dansk politi en storstilt klappjakt på danske kommunister, som langt oversteg de tyske krav. De danske myndighetene hadde før krigen kartoteker over alle de mistenkte var kommunister. Nå kom arkivene til nytte.
325 ble arrestert og etter hvert internert i en leir i Nord Sjælland, Horserød-leiren, nær Helsingør. De danske myndighetene hevdet de ville beskytte de danske kommunistene mot å bli overlatt til tyskerne. Men til slutt overtok tyskerne leiren. I den forbindelse klarte mange å rømme, blant annet Hans Kirk. Nexø og Scherfig ble aldri internert i Horserød. Scherfig hadde en øyesykdom som nesten gjorde han blind på det tidspunktet.
Motstandskampen økte i Danmark, august 1943 gikk den danske regjeringen av. En grundig oversikt oversikt over «bæsettelsen» finner du på her.
De velvillige 1940, de velvillige 2024
I Frankrike ble lederen for Vichy-regimet Phillipe Pétain og Pierre Laval dømt til døden for høyforræderi. Pétain ble benådet på grunn av høy alder og sin innsats under første verdenskrigen, mens Laval ble henrettet. Men i Danmark slapp politikerne og de store entreprenørene unna uten straff. Eric Scavenius slapp riksrett, og portrettet hans henger på Christiansborg sammen med de andre danske statsministrene.
Det er ingenting som tyder på at de nordiske politikerne i dag er mindre ettergivende enn under krigen. De har (med få unntak) godkjent at USA får opprette 47 militærbaser i de nordiske landene der amerikanerne har full jurisdiksjon. (12 av dem er i Norge). Norske politikere har aldri nedlagt veto mot noe EU-direktiv på 30 år til tross for at de har denne muligheten i EØS- avtalen. Som første nasjon i verden har norske politikere vedtatt å åpne store havområder for gruvedrift til havs til tross for store nasjonale og internasjonale miljøprotester. Dette skjer fordi USA presser Norge til å gjøre det – slike jeg har påpekt i tidligere artikler.
Flertallet av norske politikere tilpasser seg NATOs, USAs og EUs ønsker selv om dette bryter med Grunnloven (som i basepolitikken). Og dette skjer uten den utpressing som danske politikere tross alt ble utsatt for av Nazi-Tyskland.
Hvor går så den rød linja? Den dagen amerikanske soldater okkuperer i Norge for å «beskytte oss mot russerne»? Den dagen det for alvor går mot en atomkrig der NATO er førstebruker av atomvåpen, noe som er nedfelt i NATOs strategiske konsept?
Med noen unntak er det sannsynlig at norske politikere vil bøye unna. Hvor går så den røde linja? Jeg tror ikke at det finnes en slik linje.
Les Scherfig og bli klok
Hans Scherfig var allerede før krigen en kjent forfatter og maler. Han brukte 15 år på å skrive «Frydenholm», og boka fikk en lunken mottagelse i den borgerlige pressa. Han snudde jo opp ned på den etablerte krigshistorien som unnskylder de danske myndighetenes landssvik. I Danmark kommer Scherfigs bøker i stadige nye opplag. Bøkene hans er oversatt til en rekke språk og er solgt i millioner verden over.
Tidligere kulturredaktør i Flensborg Avis Hans Christian Davidsen skriver om Frydenholm i 2013:
»Frydenholm« fik en stor betydning for danskernes opfattelse af besættelsens forløb, samarbedspolitikkens dilemmaer og kommunisternes rolle. Bogen var den første sammenhængende beskrivelse om kommunisternes hovedrolle i modstandskampen. Den er en politisk og moralsk anklage mod samarbejdspolitikken, og den var et opgør med de hidtidige (primært) faglitteratur, der stort set negligerede kommunisters kamp og internering under besættelsen. Romanen fik også en meget blandet modtagelse og afstedkom en voldsom offentlig debat. «Frydenholm« er en vigtig roman, der ikke må glemmes.»
Grethe Fatima Syéd er litteraturviter, forfatter og førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. I sitt bidrag til tidsskriftet Agoras nye temanummer om Dag Solstad foretar hun en kritisk nylesning av hans roman «Genanse og verdighet» (1994). I artikkelen «Undergrumset i kulturen» dissekerer hun karakteren Eva Linde, hvis eneste karaktertrekk er hennes «ubeskrivelige skjønnhet».
Hun sier til Klassekampen 3/3:
«Grunnen til at jeg skrev artikkelen, var at jeg skulle undervise om Solstads forfatterskap og tenkte herregud, er det disse romanene jeg skal servere den oppvoksende slekt?»
Men dette er et svært problematisk utsagn. Skal den oppvoksende generasjon ikke ha kjennskap til Dag Solstads forfatterskap fordi han angivelig formidler et reaksjonært kvinnesyn? Hva slags syn på litteratur uttrykker dette? Hvilke forfatterskap vil da passere nåløye? Syéd uttrykker det slik i Klassekampen: «Skal jeg bruke tid på tekster som har så mye grums i seg?» Men det er et typisk kjennetegn ved nesten all stor skjønnlitteratur at den «har mye grums i seg». Fortsett å lese «En skitten strøm som flyter utover landet»
I Klassekampen foregår det en merkelig klappjakt på Dag Solstads lesere. Ifølge litteraturviter Grethe Fatima Syéd får vi vite at «det gjennom Dag Solstads forfatterskap renner en åre av kvinneforakt, og at vår kollektive feiring av dette forfatterskapet avslører et problematisk kvinnesyn hos leserne». «En solstadianer er en som koser seg med sin kvinneforakt».
Ifølge filosofiprofessor Espen Hammer får vi vite følgende: «Siden han får leseren til å identifisere seg med hovedpersonene, avslører det hvor reaksjonær den kollektive underbevisstheten til det norske mannlige lesepublikummet egentlig er»
Selvsagt kan man kritisere alle forfatterskap, men jeg har aldri opplevd før at kritikerne går ut mot forfatternes lesere som de tydeligvis veit alt om. Dette er nytt fenomen – og illevarslende. Det minner meg om hvordan konservative kritikere på 1930 – tallet gikk til angrep på den kulturradikale litteraturen til Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Rolf Stenersen osv. Deres litteratur ble kalt «en skitten strøm som flyter utover landet». Men jeg kan ikke huske at disse kulturkonservative gikk til verks mot leserne av de kulturradikale tekstene.
Jeg skreiv i 1993 en hovedoppgave (nordisk) med tittel «Dag Solstad mellom marxisme og eksistensialisme». Seinere prøvde jeg å bygge videre på dette arbeidet og trakk linjer framover i forfatterskapet. Fremdeles mener jeg at dette kan leses som motvekt på den pågående sensitivitetslesinga av Solstads mangfoldige forfatterskap og alle som har hatt glede av lese hans bøker:
.
Den svenske forfatteren Kristian Lundberg er død.
For ti år siden skreiv jeg en kronikk i Fædrelandsvennen "En sosial krise under ende". Kronikken tok utgangspunkt i Lundbergs roman "Yarden" som handler om hans erfaringer med et rettsløs arbeidsliv på havna i Malmö. Seinere ble romanen filmatisert.
Jeg mener kronikken min forklarer det som skjer i Sverige i dag mye mer enn det snevre rasismeforklaringa som stenger for en analyse av de materielle og historiske forutsetningene for høyrepopulismens frammarsj: På havna jobbet så og si ingen etniske svensker. Svenske kapitalister har importert en underklasse de kan utbytte uten hemninger. Og dette er en følge av sosialdemokratiets konvertering til nyliberalismen og frie flyt av arbeidskraft.
Denne teksten er også publisert på det svenske nettstedet eFolket som er hjemmehørende i Eskilstuna.
Kristian Lundberg (født 1966) er en etablert svensk forfatter som har skrevet mer enn tjue bøker. Han fikk økonomske problemer, tynget ned i gjeld og var uten utdanning. Han måtte forlate sitt trygge middelklasseliv og ta arbeid som innleid ufaglært arbeider på den vidstrakte havna Yarden i hjembyen Malmö. Fortsett å lese En sosial krise uten ende
I år vant den kurdisk-danske forfatteren Sara Omar Bjørnsonprisen for sitt forfatterskap som er et modig oppgjør med kvinneundertrykking og æresdrap slik hun kjenner fra sitt barndomsmiljø og innvandrermiljøer i Danmark. Det var en så blodig utlevering av kvinnemishandlinga i deler av den muslimske verden at Omar måtte settes under politivern. Hun lever fremdeles på hemmelig adresse, for hevngjerrige menn kjenner ingen grenser.
«Hun leverer ikke en entydig fordømmelse av islam som en brutal religion i seg selv, men åpner i sine tekster for å diskutere enkeltmenneskers og patriarkalske kulturers misbruk og mistolkning.»
Hun fikk dødstrusler fra islamister to dager før hun fikk prisen. Hun er etter min mening en frihetshelt, men fra den såkalte «venstresida» er det knapt noen som skriver om henne eller hyller hennes modige kamp. Klassekampen har knapt nevnt prisen. Vi er alle Sara!
Faksimile av den latinske utgava av "Niels Klims underjordiske reise fra 1741". Boka inngår i den antikvariske boksamlinga til Kristiansand katedralskole Fotograf: Tom Knudsen. Romanen ble skrevet på latin for å unngå sensuren.
Ludvig Holberg (1684–1754) var en ruvende skikkelse i den dansk-norske felleslitteraturen. Han var nyskapende både innenfor sjangere som drama, roman og essay. Selv om han vokste opp i Norge, virket han i København hele sitt voksne liv, og der var han en ledende intellektuell kraft gjennom førti år. Han var en opplysningmann som kjempa mot uvitenhet, sensur og religiøs fanatisme. Nå vil noen rive statuene av han fordi han visstnok var innblandet i slavehandel. La oss se litt nærmere på hva han arbeidet med: Fortsett å lese Den progressive Ludvig Holberg og gammel og ny pietisme
Forfatter Helge Rykkja er død, 76 år gammel. Vi ble kjent i gjennom det politiske arbeidet i AKP (m-l) i Telemark på 1970 og 80-tallet. Vi hadde mange felles interesser og hadde god kontakt så lenge jeg bodde i Skien og han i Kragerø. Seinere holdt vi mer sporadisk kontakt. Hvert år sendte vi hverandre lange julebrev der vi oppdaterte hverandre om de siste hendelsene på det politiske og personlige planet.
Helge var et svært generøst og raust menneske som aldri stilte sin egen person i forgrunnen. Han lærte meg at det er ikke alltid man vinner fram med uforsonlige og harde ord når man skal ha fram en sak. Han ga meg stadig oppmuntrende tilbakemeldinger på artikler jeg skreiv på bloggen min. Han skreiv også sin egen blogg, der han særlig skreiv om poesi og poeter, men også om politiske spørsmål. Den siste innlegget er datert 30. mai og heter: «Makrellen kjem».
Helge ga ut en rekke diktsamlinger. Andre får skrive om Helge som poet. Jeg husker han som en varm venn og kamerat i arbeidet for sosialisme, humanisme og opplysning.
Bilde: Helge Rykkja (1943-2020). Privat bilde brukt av Forfattersentrum.no i forbindelse med Rykkja-forelesninga i 2016.
En av Sveriges største forfattere Per Olov Enquist, født 1934, døde 25. april 2020 uten å fått Nobelprisen i litteratur. Han vokste opp i Nord- Sverige, på det lille stedet Hjoggböle i Skellefteå i Västerbottens län.
Hans far, småbruker Elof Enquist, døde da Per Olov var seks måneder, og hans vokste opp som enebarn hos sin mor, folkeskolelæreren Maja Enquist, født Lindgren, som var sterkt religiøs og aktiv i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen.
