Jakten på kommunister, ett av de verste overgrepene i norsk historie

Forfølgelsen av kommunister og deres familier i krig og fred har vært et av de store politiske overgrepene i moderne norsk historie. Det har ramma en rekke mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å utøve sine politiske rettigheter. Det har skjedd gjennom trakassering, svartelisting, overvåking og angiveri  – og under den tysk okkupasjon også med tortur og dødsstraff.

Alexander Wisting har i år utgitt en nødvendig bok om dette temaet. Bokas tittel er «Forfulgt av staten. Den nådeløse jakten på norske kommunister». Boka handler om forfølgelsen av medlemmer og sympatisører av Norges Kommunistiske Parti i perioden fra 1933 til 1990 – tallet. 

Før krigen

Boka begynner med politiets brutale og målrettede angrep på kommunister som hadde møtt opp på de første antinazistiske demonstrasjonene i Norge i 1933. Overvåkninga av norske kommunister blir mer grundig og systematisk under regjeringa til Johan Nygaardsvold fra 1935. I 1938 gikk Arbeiderpartiets mektige redaktør Martin Tranmæl ut og lanserer begrepet «kommunazisme», altså at kommunister og nazister var to alen av samme stykke.

Kommunister som kjempa mot fascismen og for republikken under den spanske borgerkrigen, ble straffeforfulgt under Nygaardsvolds regjering.  I tida før 9. april 1940, overvåka politiet mange tusen kommunister og førte lister over dem – oversikter som tyskerne seinere kunne bruke i sin jakt på motstandsfolk. En av de sentrale kommunistjegerne var politijuristen Jonas Lie (1899 – 1945) som ble sendt til Nord – Norge av Ap – regjeringa der han leda overvåkinga og lagde registre over mistenkelige personer.  Lie ble seinere minister i Vidkun Quislings regjering og frontkjemper og offiserer i SS – Waffen.

Under krigen    

Under krigen var kommunister de tyske okkupantenes hovedfiende. NKP var det første partiet som ble forbudt. Kommunistene var i solid overtall når det gjaldt dødsdommer, henrettelser, tortur og avstraffelser. Ved siden av jødene gjennomgikk kommunistene de hardeste prøvelsene i konsentrasjonsleirene. To tredeler av ledelsen av NKP ble drept av tyskerne.

Kommunistjegere før og etter krigen var politifolkene Andreas Aulie,  Kristian Welhaven og Asbjørn Bryhn: Aulie (bror til den kjente maleren Reidar) var før krigen såkalt oppdagelsessjef i Bergen. Etter krigen ble han riksadvokat. Welhaven var politimester i Oslo i mange år før og etter krigen. Begge var i krigens første fase svært tyskervennlige og var høsten 1940 med på å sende en delegasjon med 50 norske politifolk på seks ukers studietur for å lære av de tyske SS. Bryhn var den første overvåkingssjefen etter krigen, fra 1947 til 1966. Han var ansvarlig for å få Asbjørn Sunde dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen.  Dommen er svært tvilsom.

Etter krigen

Aulie, Welhaven og Bryhn havna etter hvert på «rett» side under krigen og kunne derfor fortsette kommunistjakta etter frigjøringa.

Noen av de groveste overgrepene skjedde  i sosialdemokratiets  gullalder 1945 – 1965. De ansvarlige for forfølgelsen var ledende arbeiderpartifolk som Haakon Lie, Jens Christian Hauge, Martin Tranmæl, Konrad Nordahl og brødrene Einar og Rolf Gerhardsen.  Arbeiderpartiet og LO bygde opp et nettverk av angivere i lokalsamfunn og arbeidsplasser som anga mistenkelig personer direkte til sikkerhetspolitiet. Mange kommunister ble svartelista eller kasta ut av tillitsverv. Utrensningene var hardest i Norsk Sjømannsforbund fordi kommunistene stod sterkt blant krigsseilerne under og etter krigen.

Barn ned i 13-års alder ble overvåka. Det ligger mange tragedier i kjølvannet av APs kommunisthets.

NKP var aldri noen sikkerhetstrussel mot den norske staten. De knytta sin politikk i altfor sterk grad til Sovjetunionen. Det var en alvorlig politisk feil og ingen forbrytelse.

Den svarte loven

Arbeiderparti-regjeringa la i 1950 fram et lovforslag til den såkalte «Krigsloven» – eller beredskapsloven. Regjeringa ville lovfeste et farvel til vanlige rettsikkerhet. «Mistenkelige» personer skulle arresteres og interneres «når krig truet» eller «når rikets sikkerhet var i fare som følge av pågående eller truende fiendtligheter av fremmede stater eller av andre grunner». Pressesensur skulle innføres.

Lovforslagets kapittel om regionale Forræderidomstoler åpna bare for to alternativer ved domsavsigelse: Dødsdom eller frikjenning. En fellende dom kunne ikke ankes, og henrettelser skulle gjennomføres innen 24 timer. «Man må ikke følge reglementet når det gjelder disse folkene», sa Gerhardsen. Den svarte loven, som den ble kalt, ble vedtatt, men ble moderert noe etter motstand fra forfattere og borgerlige politikere som høyremannen John Lyng.

Wistings bok viser at det ikke finnes skarpe grenser mellom forfølgelsen av kommunister før, under og etter krigen. Man brukte nazistenes etterretning og opplysninger fra torturavhør under okkupasjonen som utgangspunkt for kommunistforfølgelsen etter krigen. I tillegg var både statsadvokat Aulie og politimester Welhaven, med sin tvilsomme krigsfortid, arkitektene for forsvarsminister Jens Christian Hauges oppbygning av etterretning og overvåkingstjeneste etter krigen.

Min fars historie

Wistings bok er systematisk og grundig, men selvsagt ikke uttømmende. Han gjør rett i å ta opp noen familier som ble spesielt ramma. Han avgrenser seg til å konsentrere seg om NKP – og ikke overvåkinga av ml – bevegelsen og Sosialistisk Folkeparti  fra slutten av 1960. Han skriver lite om forholdene i Nord Norge, noe som også preger Terje Halvorsens monumentale oversiktsverk over den kommunistiske motstand i Norge 1940 – 45 «Forfulgt, fordømt og fortiet» som kom ut tidligere i år. Hvis man ønsker å lese om historien til kommunistiske partisaner under og etter krigen i Finnmark, kan jeg anbefale Kjell Fjørtofts «Lille Moskva – den glemte krigen».

Wistings bok kaster også lys over min fars historie (som ikke er nevnt i boka). Min far, bokbinder og kommunist Per William Andresen (1922 – 2018 – bildet) ble under krigen med i en motstandsgruppe i Oslo som distribuerte illegale aviser og som også planla sabotasjeaksjoner mot okkupantmakten. En angiver førte til at gruppa ble rulla opp. Flere av disse ble drept. Angiverens navn var Bjarne Nilsen. Min far ble arrestert 26. mai 1944 og satt først sommeren 1944 på Møllergata 19 og deretter på Grini fram til frigjøringa 1945.

Min far fikk tilsendt sin mappe på 90-tallet, da overvåkningspolitiet ble tvunget til å oppgi sine ulovlige dokumenter.  Ifølge politiet skulle han under krigen vært med å planlegge «drap på biskop Berggrav samt lederen for den norsk China-misjon.» (!). Vi fikk bekrefta det min far hele tida forstod, nemlig at kilden til overvåkningspolitiet opptegnelser om han var en mann: nemlig Bjarne Nilsen, angiver brukt i krig som i fred. Det er tydelig at det norske politiet bare kopierte det Bjarne Nilsen hadde sagt om min far til okkupasjonsmakta under krigen.

Jeg trodde dette var et engangstilfelle, men det viser seg at norsk overvåkingspoliti etter krigen systematisk brukte landssvikernes opptegnelser over kommunister.  For dette fikk de sannsynligvis strafferabatt. Uansett: Bjarne Nilsen fikk livstidsdom i landsvikoppgjøret, men slapp allerede ut bare etter få år.

For meg viser Wistings bok at fra sentralt hold i dette landet har  kommunister alltid har blitt betraktet som samfunnsfiender, onde og farlige mennesker, som må ufarliggjøres/elimineres i en krisesituasjon. Er det slik fremdeles?

Les mer:

Gerhardsen-epoken var ingen idyll

Min fars mappe

Mappa mi