Fædrelandsvennens første redaktør og hans sørgelige skjebne

Adolph Tiedemand: Politiserende bønder (1848) 

Jeg velger å se fenomener som den omdiskuterte facebook – gruppa Sørlandsnyhetene og andre alternative medier ut fra det jeg kjenner av mediehistorie. Sørlandsnyhetene er også blitt et eget tema for den nylig oppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen.

Fra oppfinnelsen av trykkerikunsten har det oppstått en rekke forskjellige opposisjonelle medier, tidvis hardt undertrykt av sensur. I Norge oppstod det etter 1814 også en rekke blader, bøker og aviser som stod i opposisjon til det etablerte. Noen av disse var avgjørende for å demokratisere Norge. Flere av disse var hardtslående, spredde rykter og drev harselas med de styrende embetsmennene.  Noe står i alle fall fast: Øvrigheten har alltid prøvd å sensurere,  fortie, latterliggjøre og/eller straffe opposisjonelle stemmer. Det gjelder både før og etter dataalderen.

Her kan dere lese en kronikk jeg skreiv i Argument Agder om Fædrelandsvennen første redaktør: 

Før Internettets tid var det en brokete flora av medier på papir som var i opposisjon til eliten, deres politikk og deres støttespillere i de store avisene. Det begynte allerede på begynnelsen av 1800- tallet. Henrik Wergeland var tidlig ute med å drive folkeopplysning gjennom trykte blader som For Almuen og For Arbeidsklassen. Mindre kjent er husmannsønnen Peder Soelvold fra Nome i Telemark. Han grunnla bladet Statsborgeren som kritiserte den styrende embetsmannstanden og kjempa for bøndenes rettigheter.

Det er Kristian Holen Nymark som løfter fram Soelvold og Statsborgeren i avhandlinga  «Kampen om trykkefriheten: Karl Johan og den norske presse 1814-1844» ved Universitetet i Sørøst-Norge. Dette er den første ferdige doktorgradsavhandlinga i Offentlighetsprosjektet, ei av forskargruppene i UiO:Norden.

Nymark forteller på nettsida til offentlighetsprosjektet følgende:

«Med grunnlova frå 1814 fekk nordmenn lovfesta rett til trykkefridom. Men dette gav ikkje automatisk lik rett til å delta i den offentlege samtalen. Kongen og deler av embetsverket reagerte særleg sterkt mot bønder og unge studentar som ytra at samfunnet burde endrast, seier Nymark.»

Karl Johan som på den tida var konge i Norge og Sverige, dreiv en form for statlig sensur. I avhandlinga si ser Nymark på hvordan og hvorledes kongen prøvde å stoppe enkelte ytringer, blant annet  ved å presse Stortinget til å gjøre sending med posten så dyre at distribusjon vart umulig for opposisjonsblada. Alle opposisjonsblader var knebla mellom 1821 og 1826. Men kongen klarte ikke i lengden å stoppe opprørske stemmer.

 – Fanden var i den Tid meget mindre frygtet i Norge end Statsborgeren

Soelvold var stifter og redaktør av Statsborgeren fra 1831 til 1835. Han brukte tøffe virkemidler for å fremme bøndenes sak. Han navngav blant annet de kandidatene som han mente bøndene ikke burde stemme på til stortingsvalget og oppfordret til å stemme på andre representanter. Dette medvirket til at bondeopposisjonen vant valget i 1832. Statsborgeren gikk ikke av veien av å spre rykter og kritisere navngitte embetsmenn. Henrik Wergeland skreiv: « Fanden var i den Tid meget mindre frygtet i Norge end Statsborgeren.»

Soelvold måtte trekke seg som redaktør etter massivt press fra hele det politiske spekteret og etter å ha blitt dømt æresløs to ganger med kort mellomrom i to skjebnesvangre rettssaker. Wergeland overtok som redaktør av Statsborgeren før den ble nedlagt i 1837. 

Svertekampanje

 Soelvold ble skjelt ut av den etablerte pressa og utsatt for en svertekampanje av embetsmennene. Han ble kalt en «klapperslange», beskylt for å ha stjålet penger av sin far og hatt seg med en «Konfirmantine».

«Bakgrunnen for svertekampanjen mot Soelvold, var at han hadde for stort personfokus i sin kritikk», sier Nygård. «Soelvold blei dømt i to trykkefridomssaker. Innkallinga til rettssaka kom via brev medan han var på reise, så Soelvold visste ikkje om rettssakene før dommen falt. Der fekk han bøter som han ikkje kunne betale og reiste frå Christiania. Han måtte trekke seg som redaktør, og levde eit omflakkande liv som enda ganske tragisk.»

Etter Statsborgeren forsøkte han seg igjen som redaktør og stiftet i 1838 en ny avis med navnet «Fædrelandsvennen» som kom ut en kort periode. Dette er nok en tradisjon som Fædrelandsvennen i dag ikke vil vedkjenne seg ! På forsida daterer de seg tilbake til 1874.

Høsten 1845 ble Soelvold funnet på gata i Christiania, fattig, husløs og forkommen. Politiet anbrakte ham på arbeidshuset i Mangelsgården, og derfra ble han seinere overlatt til Akers fattigvesen, som satte ham ut på legd. Han ble til slutt lagt inn på Aker sykehus med koldbrann og døde der 1847, forlatt og glemt, 48 år gammel.

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 69 år, marxist, pensjonert lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd. Jeg sitter også i redaksjonen for nettmagasinet Argument Agder. Du kan gjerne skrive kommentarer, men en minste betingelse er at du skriver under fullt navn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.