Fredensborg skip er malt av Ants Lepson (Foto via Kuben) Først publisert på Argument Agder
26/10 sendte NRK en film med tittel «Slaveskipet – Norges mørke kolonihistorie» I introduksjonen av filmen forvrenger man historisk kjensgjerninger og plukker med seg elementer fra fortiden som støtter opp under egne politiske – ideologiske agenda, i dette tilfellet markedsføring av en film.
Filmen blir markedsført med at «den skal kaste lys over Norges mørke kolonihistorie, en historie vi ikke vil vedkjenne oss». Det dreier seg om slaveskipet «Fredensborg» som i 1768 seilte fra den danske/norske kolonien St. Croix i Karibien til København, men som kom i drift i Skagerak og forliste utenfor Arendal. Mannskapet ble reddet. Skipet var bygget for et dansk handelskompani.
I Dagsrevyen 24/10 sier Kari Helene Kullerud, museumspedagog ved Kuben i Arendal, om filmen at «Dette er beviset på at vi står til knes i kolonihistorie». Regisør Ole Bernt Tellefsen benekter i samme innslaget at Norge var koloni under Danmark og sier at Danmark/Norge var tvillingriker. Han viser til forskningsmateriale uten å presisere noe mer hva dette er.
Men hvis Norge var likestilt med Danmark i unionen, hvorfor feirer vi da hvert år at Norge ble frigjort 17. mai 1814? Og hvis Norge var en kolonimakt, er det da mulig i det hele tatt å forstå hva europeisk kolonialisme i realiteten var? Filmen er på 51 minutter og skreddersydd for å vises for skoleelever. Men er det rett at elevene blir hjernevasket til å tro at Norge var en kolonimakt, noe som strider mot historiske kjensgjerninger.
Nei, Norge var ikke noen kolonimakt
Norge var helt politisk umyndiggjort i unionen med Danmark, særlig i perioden 1537 til 1814. Selv om noen nordmenn tjente på og deltok slavehandelen, kan ikke Norge som nasjon holdes ansvarlig for den transatlantiske slavehandelen. Betegnelser som «slavenasjonen Norge» og «Norges kolonifortid» er misvisende og historisk feil.
I 1380 begynte et kongefellesskap med Danmark som varte til 1814. Norge var den svake parten i denne unionen; kongene var danske og holdt til i København. Etter innføringa av reformasjonen i Norge utforma kong Christian 3 en håndfestning med et avsnitt som er blitt hetende Norgesparagrafen. Der avskaffa han det norske riksrådet, og slår fast at Norge skulle bare regnes som «et ledemod», det vil si en del av Danmark på linje med Fyn, Jylland, Sjælland og Skåne. «Den norske staten ble avskaffet i 1536/1537», skriver historiker Øystein Rian.
Kirka blir nå lagt under den danske kronen med våpenmakt, og alt kirkegodset blir statseiendom. Den katolske kirka eide på det tidspunktet halvparten av norsk jord, og dette blir omgjort til krongods. En rekke norske bønder blei leilendinger under den danske kongen. Skriftspråket ble dansk.
I 1660 innførte kong Fredrik 3. så eneveldet, og dette sentraliserte den politiske makta Danmark – Norge ytterligere. Med Kongeloven fra 1665 fikk Danmark-Norge trolig den mest vidtgående og konsekvente enevoldsforfatninga i Europa. All utenrikspolitikk i hele unionstida lå selvsagt under den danske tronen. I denne perioden hadde kongen aleine lovgivende, utøvende og dømmende makt. Han kunne utnevne og avskjedige alle militære, sivile og geistlige embetsmenn. Bare han kunne erklære krig og slutte fred og skrive ut skatter, avgifter og tjenester av enhver art.
Den norske hæren var helt underlagt den danske kongen. Det fantes ikke noen institusjon som representerte norsk suverenitet i perioden 1537 til 1814. Det eksisterte ingen egne norske statsinstitusjoner, det fantes ingen norsk folkeforsamling og regjering, og i praksis fantes det heller ingen norsk offentlighet. I kongens kanselli og råd var det ingen nordmenn før 1784. Under unionstida som helhet går mellom halvparten og to tredel av skattene fra Norge til København og Danmark. Skattetrykket øker under eneveldet, noe som utløser en rekke bondeopprør på 1700 – tallet, de mest kjente var Strilekrigen og Lofthus-opprøret.
De tre slave-øyene i Karibien, St. Thomas , St. Jan og St. Croix var danske koloniøyer og ble derfor kalt «Dansk Vest- India». Denne kolonien bestod helt til 1917, altså over hundre år etter at Danmark «mista» Norge,
Fortiden som speil
Jeg viser til professor Terje Tvedts siste bok «Verdenshistorie. Med fortiden som speil», utgitt for få uker siden. Der vier han et eget kapittel til spørsmålet om Norge var et eget koloniland. Hans svar er klart: Norge var et av få «annerledelsland» i Europa som ikke i deltok i erobringen av den ikke- europeiske verden. «Norge var ikke en koloni i streng formell forstand, men landets posisjon minnet mye mer om en koloni enn en kolonimakt.
Han skriver videre på side 233/234:
«Å fortolke den europeiske koloniale historien som om Norge også var en del av den, gjør derfor den europeiske kolonialismen som historisk periode og konkret politikk vanskeligere å forstå, om ikke ubegrepelig.» Videre: «Det er en analyse som inkluderer nordmenn i en slags felles – europeisk kolonial praksis og dermed som bærere av en kollektiv, historisk skyldfølelse, men til en stor kostnad: Den koloniale historien oppheves som historie».
De som promoterer filmen, gjør nettopp det som Tvedt advarer om i sin bok, det at historien framstår mer og mer som et billig supermarked der man plukker med seg elementer fra fortida som støtter opp under egen politiske – ideologiske agenda, i dette tilfellet markedsføring av en film. Derfor blir fortida et speil som skal bekrefte samtidas verdier.
Problemet er at uansett hvordan man argumenterer, blir spørsmålet om Norges posisjon i unionen med Danmark, ikke gjort til et spørsmål om historiske studier eller historisk forskning. Det gjøres om til et moralsk og emosjonelt spørsmål om en slags arvesynd som vi bærer med oss. Man trenger derfor ikke studere historien for å ta stilling til dette spørsmålet.
Les også:
Merkantilismen var den tidlige kapitalismens økonomiske politikk til de eneveldige kongedømmene som vokste fram i Vest-Europa på 1500- og 1600-tallet. Disse statene var opptatt av samle sølv og gull gjennom handel og erobringer. Slik kunne statene sikres finansielle ressurser til blant annet å føre krig mot andre stater. Sett slike var det den danske staten som var ansvarlig for slavehandelen, noen norsk stat eksisterte ikke. Men som marxist kan en ikke være blind for at kapitalistiske økonomiske interesser ble stadig mer dominerende innad i disse statene. I den delen av kongerike Danmark som utgjorde Norge var der også deler av handelskapital og rederkapitalen som tjente superprofitter på trekanthandelen. Våpeneksport til lokale stamme-konge i Afrika som kunne fange slaver. Eksport og salg av slaver til Karibiske øyene. Frakt og salg av sukker og frukt til Europa. Slavehandelen må se på som en del av den kapitalistiske akkumulasjon i dens tidligere fase. Norske kapitalinteresser var i høyeste grad involvert. All ære til NRK for å fram det siste.
Kvelland viser en allmenn teori om den opprinnelige kapitalakkumulasjonen slik Marx skildrer i Kapitalen bind 1. Selv om slavehandelen i norsk sammenheng, var drevet av privatpersoner og ikke staten, er spørsmålet om vi kan se denne virksomheten som en del av denne opprinnelige kapitalakkumulasjon, altså som den del av utbyttinga av koloniene som ga de støtet til hele den kapitalistiske epoken og som ideologisk bygger på rasisme.
Marx nevner ikke spesifikt verken Danmark eller Norge, men det er klart at slavesystemet uansett var en del av utviklingen av «soloppgangen for den kapitalistiske epoke». Men hvor relevant var det for utviklinga av kapitalismen i provinslandet Norge? Den industrielle revolusjonen her hjemme fikk sitt gjennombrudd fra 1840 – årene og baserte seg i stor grad på utnytting av egne ressurser, ikke minst fossekraften.
Det var for øvrig bare to norske skip som gikk inn i slavetransporten over Atlanterhavet, ifølge Aschehougs norgeshistorie bind 7 (side 12). Men dette tallet er nok for lavt. Det er vanskelig å finne pålitelige kilder til hvor omfattende norske skip var involvert i frakten av slaver og varer fra slavekoloniene. Tore Linne Eriksen skriver i sin nye bok om Afrika at «skipsbygging og slavetransport bidro til å gjøre Danmark og Norge til sjøfartsnasjoner» (side 136).
Det var særlig på slutten av 1700-tallet at Norge ble en stor skipsfartsnasjon. I hovedsak skyldes det eksport av trelast, fisk, kobber og jern. Viktigste importvare var korn. Skipene frakta varer til og fra i hovedsak europeiske land. For Norges del spilte slavetransport en beskjeden, om ikke ubetydelig, rolle.
Skal man vurdere dette også som marxist, så må man også analysere klasseforholdene. Selv om noen nordmenn tjente på slavehandelen, hadde selvsagt det store flertallet av folket i Norge ingen fordel av den transatlantiske koloni. Skattetrykket ble tvertimot hardere på 1700 – tallet.