Nye Kristiansand – bygd på sviktende grunn

Tegninger: Argument Agder

Fra 1. januar 2020 ble Søgne, Songdalen og Kristiansand slått sammen til én kommune etter vedtak i Stortinget 8. juni 2017. Kritikerne mener den nye kommunen ble grunnlagt på en serie udemokratiske vedtak, brutte løfter, manipulasjoner og feilinformasjon til Stortinget. Erfaringene med den nye kommunen har forsterket denne kritikken, og det kommer krav om at Søgne og Songdalen må opprettes på ny. Argument Agder har i to artikler (se her og her) sett nærmere på prosessen som førte fram til opprettelsen av Nye Kristiansand.  Her har vi omarbeidet og forkortet disse to artiklene til en samlende tekst:  

Fra K5 til K3: Hvorfor ikke oppløse folket og velge seg et nytt?

Kommunereformen ble satt i gang av regjeringen Solberg i 2014, og målet var blant annet «bærekraftige og økonomisk robuste kommuner» og «styrket lokaldemokrati».

I utgangspunktet startet det med forhandlinger mellom de fem kommunene Lillesand, Birkenes, Søgne, Sogndalen og Kristiansand (K5) om sammenslåing. Ordførerne og formannskapene arbeidet fram en intensjonsavtale, der det ble slått fast at det skulle være egne folkevalgte kommunedelsutvalg med eget budsjett. 8. februar 2016 ble ordfører Astrid Hilde (Ap) i Søgne intervjuet i NRK. Der gikk hun inn for K5 fordi det bygget på nærdemokrati med kommunedelsutvalgene. Det var et avgjørende punkt for henne. Hun lovet like gode eller bedre tjenester, samt svømmehall til Søgne.

6.  juni 2016 ble det holdt rådgivende folkeavstemninger i de fire kommunene rundt Kristiansand. Resultatet var et klart nei til sammenslåing i alle kommunene. Nei-prosenten var 66% i Songdalen og 71,5% i Søgne, med en valgdeltagelse på 51,5% i Søgne og 47% i Songdalen.   Innbyggerundersøkelser hadde vist samme tendens.

Kommunestyret i Søgne vedtok så 22. juni 2016: «Kommunestyret legger det klare rådet ved folkeavstemningen til grunn, og avslutter derved prosessen hva angår kommunesammenslåing.» Vedtaket ble gjort med 16 mot 11 stemmer. – Nå ligger reformen død, konstaterte Astrid Hilde i Fædrelandsvennen dagen etter. Kommunestyret i Songdalen gjorde samme dag vedtak om at de ikke ville gå videre med sammenslåing hvis ikke Søgne ble med.

Til tross for dette fortsatte ordførerne i Søgne, Songdalen og Kristiansand å arbeide for å slå sammen de tre kommunene (K3). Kommunereformen var et prestisjeprosjekt for Høyre og daværende kommunalminster Jan Tore Sanner. At Harald Furre som Høyre-ordfører i Kristiansand ville forsette med K3, er ingen overraskelse. Men Astrid Hilde (Ap) i Søgne og Johnny Greibesland (Sp) i Songdalen trosset ikke bare folkemeninga i egne kommuner, men også programvedtak i egne partier, som hadde landsmøtevedtak mot tvangsammenslåing av kommuner. Dessuten manglet K3 en intensjonsavtale med krav om kommunedelsutvalg, som hadde vært avgjørende for at Hilde støttet K5.

Når to nei og ett ja blir til ett nei og to ja

Kommunestyret i Sogndalen gjorde altså 22. juni 2016 et omdiskutert vedtak, med 14 mot 11 stemmer, her sitert med de avgjørende punktene:

«1. Songdalen kommunestyre tar folkeavstemningen til etterretning. Intensjonsavtaler for Nye Søgne og Nye Kristiansand legges død.

2.Kommunestyret godkjenner at kommunene Songdalen, Søgne og Kristiansand har til hensikt å slå seg sammen til en kommune. Dersom den politiske prosessen ikke fører frem står en etter 31. august igjen med K1.

8. Songdalen kommune ønsker ikke en sammenslåing mellom kun Kristiansand og Songdalen kommune.»

(Pkt 3 til 7 og 9 er irrelevante her. Vedtaket blir gjengitt i sin helhet i slutten i den første artikelen Argument Agder)

Altså: Hvis det ikke skjedde noen ny utvikling innen 31/8-2016, skulle alt forbli som før. Da skulle Sogndalen fortsette som K1, altså som egen kommune. I det etterfølgende skjedde det ikke noe nytt innen denne fristen, og vedtaket betydde derfor nei til storkommune. Dette nei-vedtaket ble så av fylkesmannen omtolket til et ja-vedtak. Det går nemlig et brev fra Fylkesmannen i de to Agderfylkene til Moderniserings- og kommunaldepartementet 28/9-2016, om «Kommunereformen i Agderfylkene – Fylkesmannens oppsummering av de frivillige prosessene og tilrådning om framtidig kommunestruktur».

Under overskriften «Sammenslåinger/drøftinger hvor det er to ja og ett nei» står det på side to:

«I Kristiansandsområdet har de fem kommunene Søgne, Songdalen, Birkenes, Lillesand og Kristiansand (K5) utarbeidet intensjonsavtale om å slå seg sammen. K5 så ut til å bli vedtatt av alle kommunestyrene, og meningsmålingene i alle kommunene ga nødvendig støtte til dette. Men etter folkeavstemninger med negativt resultat i de 4 omegnskommunene til Kristiansand, stoppet prosessen opp. Både Kristiansand og Songdalen kommuner gjorde deretter sluttvedtak om å alternativt gå videre med et K3 med Kristiansand, Søgne og Songdalen. Songdalens ja forutsetter at Søgne også blir med, men Søgne sa nei» (min utheving).

Overskriften stemmer her ikke med innholdet under. Dette er sentralt, for Fylkesmannens brev lå til grunn for sakspapirene som førte til vedtaket i Stortinget 8. juni 2017, som tvangsammenslo Kristiansand, Søgne og Songdalen. Disse sakspapirene finnes i Prop. 96 S (2016-2017) – proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak).

Fylkesmann Ytterdahl ville ha fem kommuner i hele Agder

I 2017 besegles skjebnen til Søgne og Songdalen kommune. Søgne hadde eksistert som egen kommune helt fra formannskapslovene ble vedtatt i 1837; Songdalen ble opprettet etter sammenslåing av Greipstad og Finsland i 1964. Men 8. juni 2017 var det slutt. Da vedtok Stortinget, med én stemmes overvekt, at de to kommunene skulle slås sammen med Kristiansand fra 1. januar 2020. Høyre, FrP og Venstre stemte for, de andre partiene mot. Dette skjedde til tross for to folkeavstemninger og to kommmunestyrevedtak året før som sa nei til storkommune. For å forstå hvordan dette kunne skje må vi se på fylkesmann Stein A Ytterdahls rolle.

Stein A Ytterdahl ble utnevnt til fylkesmann i 2016. Han har bakgrunn fra Ap, men delte tydeligvis fullt ut Solberg-regjeringens mål om en kraftig reduksjon av antall kommuner. I sin tilråding til Moderniserings- og kommunaldepartementet 28/9-2016 går han inn for bare fem kommuner i hele Agder: «Vi mener at mål og kriterier for kommunereformen tilsier at det arbeides videre mot en løsning med fem store kommuner på Agder, tilsvarende dagens faste interkommunale samarbeidsregioner». Dette til tross for at en rekke folkeavsteminger i begge fylker sa nei. For dette får han ros fra daværende ordfører Harald Furre som berømmer han for hans «modige forslag» om å nedlegge 25 kommmuner i Agder, ifølge NRK Sørlandet 2/9-2016.

Fylkesmannen er et embete, og intet politisk verv. Men her går Fylkesmannen over til å bli politisk aktivist. Ytterdahls innstilling til departementet bygger som nevnt over på en feilslutning: (for større skrift, trykk på bildet)

Stortinget ført bak lyset

I offentlig forvaltning stilles det i utgangspunktet strenge krav til objektiv og saklig informasjon i saksbehandlingen. Disse kravene synes ikke være oppfylt. Feilinformasjon er alvorlig i offentlige dokumenter, særlig i denne saken – den viktigste i Søgne og Songdalens historie etter krigen. Det er svært alvorlig at det i stortingsproposisjonen som lå til grunn for stortingsvedtaket 8. juni 2017 er en rekke feilslutninger og utelatelser. Kilden til disse feilene må stamme fra Fylkesmannens rapport til departementet, datert 28/9-2016.

I saksutredningen til Stortinget (Prop. 96 S) som var grunnlaget for vedtaket om tvangssammenslåing av Kristiansand, Søgne og Songdalen, ble det konkludert med: «To av de tre kommunestyrene har fattet vedtak om sammenslåing.» (pkt 5.8.1) , «Søgne sitt vedtak om å fortsette som egen kommune sperrer dermed for en sammenslåing» (pkt 5.8.3.1).

For å gjenta: vedtaket i Songdalen kommunestyre 22. juni 2016 et nei til storkommune hvis ikke Søgne vil være med. Et nei som blir til et ja i stortingsproposisjonen. Hadde Songdalen blitt definert som nei-kommune, ville to kommuner vært nei-kommuner – både Søgne og Songdalen – og dette hadde sperret for sammenslåing. Da hadde Stortinget ikke kunnet bruke tvang, siden tvang bare skulle brukes i «helt spesielle tilfeller» der én av tre / én av fire sa nei, og den ene ville stoppet sammenslåing.

Kommunalminister Sanner (sjef for saksutredningen) bekreftet dette, etter stortingsvedtaket 8. juni 2017, med følgende: «De beste løsningene er at kommunene selv blir enige. Men i noen tilfeller der en av tre kommuner sa nei, så var det riktig at Stortinget hindrer den ene kommunen å stoppe sammenslåingen.»

Feilen gjentaes under pkt. 5.8.3.1 i Stortingsproposjonen:

«To av de tre kommunestyrene har fattet vedtak om sammenslåing. Songdalen ønsker ikke å slå seg sammen med Kristiansand med mindre Søgne også inngår i den nye kommunen. Søgne sitt vedtak om å fortsette som egen kommune sperrer dermed for en sammenslåing som ut fra regionale hensyn er hensiktsmessig. Det har vært en sterk og tverrpolitisk vilje til å få til sammenslåing i Kristiansand-regionen. Ulike innbyggerhøringer har gitt flertall både for og mot sammenslåing i kommunene.»

Dette er heller ikke riktig. Det er ingen tvil om folkeviljen i denne saken. Alle meningsmålinger og innbyggerhøringer viste klart flertall mot sammenslåing i begge kommuner. Oppsiktsvekkende er det også at de to folkeavstemingene 6. juni 2016 ikke blir nevnt i grunnlagsmaterialet til Stortinget.

Konklusjonen må bli at i og med at nei-vedtaket i Songdalen ble feil framstilt, ble det oppfattet av Stortinget som et ja-vedtak og derfor avgjørende for at Stortinget vedtok tvang. Da må vedtaket være ugyldig. Det er også en rekke andre utelatelser og feil i Stortingsproposisjon 96 S.

Verd å merke seg er at Senterpartiet 17/12-2017 la fram et forslag for Stortinget om anledning til omgjøring av vedtak om tvangssammenslåing av kommuner. I dette Stortinget var KrF på vippen, og de stemte i mot.

Søgne og Songdalen står nå igjen med K3 – uten noe kommunedelsutvalg og uten noen intensjonsavtale. De lokale politiske lagene er oppløst. Lokalavisa er nedlagt. Innbyggerne klager på at nivået på tjenestene er blitt dårligere. Beslutningene er sentralisert til Rådhuset i byen.

PS

Det finnes en åpen facebookside som heter «Vi som vil ha Søgne kommune tilbake ❤️». Den har pr. i dag 2500 medlemmer. Drivende ildsjel bak sida er Sigurd Berg Aasen. Han og Gisle Hillesund lager filmer og går gjennnom saksgangen slik jeg har gjort i artikkelen:

Poenget er at reaksjonen mot sentraliseringen av politisk makt som vi merker i Søgne og Songdalen, er en del av distriktsopprøret som omfatter store deler av Norge. Jeg var nettopp på Helgeland, og der merker folk at utarmingen av kommuneøkonomien og sentraliseringen av politisk makt, har kommet mye lenger enn her i Sør.

Alle slike opprør har selvsagt lokale varianter og særegne uttrykk. Men det er viktig å se at det som nå skjer i Søgne og Songdalen, er en del av et samfunnsmessig fenomen som forteller mye om Norge anno 2020.  Og det kan være nyttig å samle erfaring og knytte forbindelser med folk som står i samme situasjon. Sammen står vi sterkere!