Forbudet mot krig står for fall

Havnebyen Sirte i Libya før og etter NATOs bombing (foto: Inform Africa).

USAs, Frankrikes og Storbritannias angrep på Syria var et brudd på folkeretten. Folkeretten forsvarer bare militære angrep som selvforsvar og godkjent av FNs sikkerhetsråd. Angrepet er nok et eksempel på sammenbruddet av det internasjonale rettssystemet som ble bygd opp etter andre verdenskrig – og som varte til 1990-tallet.

Jungelens lov har tatt over

I aprilnummeret av den norske utgaven av Le Monde diplomatique står det en artikkel med tittelen «Forbudet mot krig står for fall». Den  er skrevet av Anne-Cecilie Robert, redaksjonsmedlem av den franske utgaven av avisa, og temaet er hvordan det har skjedd en gradvise endringen av reglene for krig – etter Sovjetunionen oppløsning (1990/1991). Artikkelen tar altså opp et svært viktig tema – og Robert har mange gode poenger, men artikkelen har store mangler – og er delvis misvisende.

Hun skriver f.eks:

Fra 1945 til 1990-tallet var spillereglene hugd i stein i FN-pakten. De mektigste landene nølte ikke med å omgå dem med vetoretten og gripe inn militært i sine innflytelsessoner: Sovjetunionen i Øst-Europa, USA i Sentral-Amerika, Frankrike i Afrika, Israel i nabolandene. Men de forsøkte ikke å endre reglene eller å innføre nye. De gjorde sitt beste for å bevare fasaden og ikke bryte reglene for åpenlyst.

Det er ingen grunn til å bagatelliserer supermaktenes militære invasjoner i – og ikke minst utenfor – sine «innflytelsessoner». Utenom Ungarn (1956) og Tsjekkoslovakia (1968) gikk Sovjetunionen inn i Afghanistan (1979), og USA gikk militært inn i Indo-Kina (1964 – 1975) – uten noe FN-mandat.  (Korea kunne vært nevnt her, selv om det hadde FN-godkjenning). I tillegg stod USA og CIA bak en rekke militærkupp og regimeendringer i Latin-Amerika og Asia. Terrorbalansen under den kalde krigen bidro likevel til å holde supermaktene noe i sjakk.

Likevel har Robert rett i sitt hovedpoeng at den gradvise endringen av reglene for krig skjedde utover på 1990-tallet, etter Sovjetunionen oppløsning . Nå råder jungelens lov.

Hun skriver:

På 90-tallet endret det seg. Under USAs president Bill Clinton (1993-2001) forsøkte Vesten å gjøre om på spillereglene, spesielt retten til å gå til krig (jus ad bellum), og la dermed grunnlaget for dagens kaotiske internasjonale relasjoner. Til å begynne med møtte de lite motstand, men intervensjonen i Libya og konflikten i Syria har satt en bråstopper for prosjektet, uten at man dermed kan skimte noen tilbakevending til etterkrigstidens orden eller en ny orden.

Selv om Robert her har viktige poenger, er det likevel ingenting som tyder på at den amerikanske imperialismen ikke har gitt opp strategien med å få til regimeendringer i «uvennlige land» som Cuba, Venezuela, Iran, Nord-Korea osv. De lyktes blant annet i Ukraina i 2014.

Bombinga av Beograd i 1999 åpna serien med ulovlige kriger

Jeg tror likevel hun har rett når hun skriver: «Krigen i Kosovo var en test for de som ville innføre en rett til å blande seg inn i andre staters indre anliggender».

Hun utdyper dette:

NATO-intervensjonen i Kosovo i 1999 er talende for 90-tallets politiske univers. Den skapte en brist i de internasjonale relasjonene som fortsatt ikke er leget. Krigspropagandaen i mediene under bombingen av Beograd – en folkerettsstridig militæraksjon uten FN-mandat – introduserte en ny ideologisk konsensus som undergravde den hardt tilkjempede konsensusen fra 1945.

—-

Rambouillet-møtet strandet på grunn av ett punkt: Serbias president Slobodan Milošević godtok internasjonale observatører fra Organisasjonen sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) eller EU, men nektet å tillate NATO-utsendinger som han hadde all grunn til å tvile på upartiskheten til. Det ble påskuddet USA trengte for å starte – uten mandat fra Sikkerhetsrådet, men med tilslutning fra Frankrike og Storbritannia – en omfattende bombing i mars 1999 som endte med at Serbia kapitulerte tre måneder senere. Denne maktbruken under omstendigheter som FN-pakten ikke dekket, ble gjentatt i den amerikanske invasjonen av Irak i 2003, denne gangen uten Frankrikes støtte.

Roberts lager her et glansbildet av det som skjedde, for på det berømte «fredsmøte» i Rambouillet i Frankrike, fikk Serbia et ultimatum: Serbia måtte gå med på med på utenlandsk militær okkupasjon av landet sitt, med okkupasjonsmakten «utenfor juridisk kontroll», og etablering av et nyliberalt «fritt marked», ellers ville Serbia bli bomba.  Dette kommer fram i en tilleggsprotokoll. Den amerikanske utenriksminister Madeleine Albrigh sa under forhandlingene at Serbia «trenger litt bombing, og det er hva de kommer til å få».

Slobodan Milošević ble demonisert av vestlige medier og politikere på samme måte som Assad blir i dag. Han ble kalt «slakteren fra Balkan» og sammenlikna med Hitler av den britiske statsministeren Tony Blair. I 2001 ble han arrestert og fengsla av jugoslaviske myndigheter og utlevert til FN-domstolen i Haag, der han sto under tiltale for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, blant annet i Kroatia og Bosnia. I 2006 døde han av hjerteattakk før endelig dom.

Seinere ble  han  frikjent post mortem av Den internasjonale domstolen i Haag i to omganger (2007 og 2016) for anklagene som knytta han til folkemordet utført av bosniske serbere.

Bombinga av Beograd hadde enstemmig tilslutning fra alle partiene på Stortinget. Flere hundre sivile ble drept i NATOs bombeaksjoner. Men ingen snakker i dag om at Slobodan Milošević ble frikjent.

Amerikanske interesser stod bak den andre Golfkrigen 1990 – 1991

Jeg har også andre innsigelser mot Roberts artikkel. Hun ser ut til å gå god for Golfkrigen 1990-1991. Hun skriver:

 FNs sikkerhetsråd godkjente enstemmig, med felles sikkerhet som begrunnelse, 35 lands militæraksjon mot Irak (2. august 1990-28. februar 1991). Det var et skoleeksempel på utøvelse av folkeretten: Et land (Irak) annekterte et annet (Kuwait) og brøt fundamentalt med de mest solid forankrede reglene siden Folkeforbundet som var fundamentet for FN-pakten.

Men så enkelt er det ikke. I sin kritikerroste verdenshistorie «Silkeveiene. En ny verdenshistorie» (på norsk i 2017) skriver globalhistorikeren Peter Frankopan at Saddam Hussein hadde fått grønt lys av USA for å innvandrere Kuwait en uke før han gjorde det. (side 537).

Frankopan skriver videre:

15. januar 1991 ga president George H. W: Bush grønt lys for en militæraksjon «i henhold til mitt konstitusjonelle ansvar og fullmakter som president og øverstkommanderende og USAs lover og traktater». En innledende setningen i Nasjonalt direktiv 54, som godkjente bruken av makt fra «amerikanske konvensjonelle luft-. sjø- og landstridskrefter i kombinasjon med våre koalisjonspartneres styrker», inneholdt ingenting om Iraks aggresjon, krenkelse av kuwaitisk territorium eller folkeretten. I uttalelsen som slo an tonen for amerikansk utenrikspolitikk de neste 30 årene, sier presidenten: «Tilgangen til olje i Den persiske gulf og sikkerheten til vennligsinnede stater i området er av vital betydning for USAs sikkerhet». Saddam Husseins invasjon av Kuwait var en direkte utfordring mot amerikanske makt og interesser.  (side 538 og 539)

Krigen var altså iscenesatt for å forsvare USAs vitale interesser. At de fikk med seg Sikkerhetsrådet og en rekke andre land, kan ikke rettferdiggjøre aksjonen.

15. oktober 1990 ga den påståtte sykepleierne Nayirah et tåredryppende vitnesbyrd i US Congress om hvordan irakiske soldater hadde tatt seg inn på en fødeavdeling i Kuwait, hadde ødelagt kuvøsene og latt nyfødte, premature barn dø. Vitnemålet gjorde et enormt inntrykk og det spilte en stor følelsesmessig rolle i den andre Gulkrigen . Problemet var at hele saka var en bløff. Nayira var datter av Kuwaits ambassadør til USA. Hennes vitnemål ble lagd av et PR-firma, og det hun fortalte hadde ingenting med virkeligheten å gjøre. Hvorfor ble slike illegitime metoder bruk hvis krigen var «et skoleeksempel på utøvelse av folkeretten»?

Leger uten grenser; forkjempere for «humanitære intervensjoner»

Det er interessant å lese hva Robert skriver om grunnleggeren av Leger uten grenser Bernard Kouchner:

90-tallet åpnet for en endring av den politiske og rettslige maktbalansen med utvidelsen av hva som ble regnet som legitime omstendigheter for å gå til krig. Ideen om en plikt eller rett til å gripe inn ble frontet av den italienske statsviteren Mario Bettati og Bernard Kouchner, grunnleggeren av Leger uten grenser (MSF). Makten til staten og dens ledere måtte underordnes den internasjonale ordenens verdier, mente de.

Kosovo-krigen var et resultat av denne ideologien. Krigen var «utvilsomt et eksempel på innblanding», sier tidligere MSF-leder Rony Brauman som på den tiden støttet den. «Var det et utslag av retten til å gripe inn militært? Man kan hevde det, og det er det tilhengerne av ‘retten’ til å gripe inn gjør, en rett som nå opplever et comeback i FN».»

Et tankekors i denne forbindelse er at Leger uten grenser er utsatt for skarp kritikk for sin virksomhet i Syria som utelukkende har skjedd i «opprørskontrollerte områder»; det vil si områder styrt av forskjellige jihadistiske grupper.

Mot slutten av artikkelen ser det ut til at Robert har forhåpninger til sin president Macron om «å få en tilbakevending til ånden fra i FN-pakten». Vi får unnskylde henne, for artikkelen var skrevet før bombeangrepet 14. april.