I India bor det nesten dobbelt så mange mennesker som i Europa. Landet har siden årtusenskiftet hatt en enorm økonomisk vekst med enorme sosiale og miljømessige konsekvenser. De fleste indere lever fortsatt under elendige forhold.
«India bruker så lite som 1,7 prosent av brutto nasjonalprodukt på velferdsprogrammer for landets fattigste innbyggere. Og i et land med matoverskudd er 44 prosent av alle barn underernærte – mer enn dobbelt så mange som i Afrika sør for Sahara», skriver Alf Gunvald Nilsen, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder med India som spesialfelt, i Klassekampen 10/8 i år.
Den indiske forfatteren og aktivisten Arundhati Roy, som snart kommer til Norge, sier dette i et intervju med David Barsamian:
Vi kjenner dette om India, eit India som på ei side blir kalla ei supermakt med akselerert vekst, ein vekst som minkar, men framleis er sterk, og på den andre sida har du fleire fattige menneske i India enn i alle dei fattigaste landa i Afrika til saman. Du har dei fleste av verdas feilernærde barn der, du har 700 til 800 millionar menneske som lever på mindre enn 50 cent om dagen.
Hundretusener av indiske bønder har begått selvmord
At gjeldstyngde bønder begår selvmord, er et internasjonalt fenomen. Men i India har markedstilpassing og miljøødeleggelse førte til en epidemi av selvmord.
Roy sier samme intervju:
Når det gjeld bondesjølvmorda, trur eg at styresmaktene heller beundrar bønder som gjer sjølvmord, fordi dei trass alt ikkje er sjølvmordsbombarar. Dei drep berre roleg seg sjølve. Og så må familiane deira gå omkring og tigge om å få kome inn i lista over bønder. Og definisjonen på kven som er ein bonde og kven som ikkje er det, avgjer om du kan få kompensasjon eller ikkje. Så 270 000, som du seier, er eit konservativt overslag, for ei mengd folk blir berre fortald at dei er ikkje bønder. Mange kvinner, for eksempel, er ikkje på den lista, trass i at dei er bønder som prøver sikre familiane sine.
Og på ny, for kanskje å utvide definisjonen av terror, korleis kan ein forstå at 270 000 indiske bønder gjer sjølvmord på grunn av finansiell armod? Og det talet er oppfatta som konservativt. Sannsynlegvis er talet mykje større. Eller dei hundretusenvis av indiske barn som døyr av mangel på vatn og mat?
Fanget i mikrogjeld
Arundhati Roy knytter i essayet Kapitalismen – en spøkelseshistorie forbindelsen mellom selvmordsbølgen og ideen om mikrofinans (lån til fattige), utvikla av fredsprisvinner Muhammad Yunus.
Hun skriver ( i oversettelse fra svensk av meg):
Mikrofinansbanker i India har ansvaret for hundretalls selvmord – 200 i Andhra Pradesh bare i 2010. En nasjonal avis publiserte nylig en siste hilsen fra en 18-årig jente som var tvunget til å gi fra seg sine siste 150 rupier, hennes skoleavgift, til mikrofinansselskapets kjeltringer. I hennes brev stod det: «Arbeid hardt og tjen penger. Ikke ta lån».
I 2010 sendte NRK brennpunkt en dokumentarfilm som avslørte hvordan lån fra banken til Yunus, Grameen Bank, førte til stor ulykke blant mange landsbyboere i Bangladesh. Lånene hadde 30% renter pr. år, og avdragene måtte betales raskt. Inndriverne var nådeløse, og landbykollektivet stod ansvarlig for lånene om ikke den enkelte klarte å innfri det. Grameen Bank har fått over 400 millioner fra Norad.
Strømmestiftelsen, som baserer sin virksomhet på mikrofinans, forsvarer på sine hjemmesider 30% renter. Mikrofinans har også en ideologisk side: den sprer ideen om at gründere «kan løfte millionene ut av fattigdommen». Men det er bare store økonomiske og sosiale endringer som kan det, blant annet beskyttelse av bøndene mot utplyndring fra multinasjonale selskaper og endringer av eierforholdene på jorda. Et flertall av bøndene i India eier mindre enn 10 mål jord.
Se også:
7 kommentarer til «Folk flest bor i India»
Det er stengt for kommentarer.