Tretten sørgelige lærdommer fra Libyakrigen

Denne kronikk stod på trykk i Fædrelandsvennen 8/10, to måneder etter at vi sendte den inn. Det er en forkorta versjon av en tidligere tekst på denne bloggen. Bedre seint enn aldri, mer aktuell enn noensinne etter Petersen-utvalgets hvitvasking av Norges deltagelse i krigen. Fra fotoserien Libya: A Human Marketplace © Narciso Contreras

Ola Tunander har skrevet den beste oppsummeringa av Libyakrigen som er kommet på norsk til nå. Boka heter «Libyakrigen. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat» og er både kortfattet, oversiktlig og grundig.

Boka bygger på et omfattende kildegrunnlag. Siden 2011 er det avslørt mange konfidensielle dokumenter om krigen, ikke minst Hillary Clintons e-poster som Wikileaks offentliggjorde. Hans analyser blir også bekrefta av Det britiske underhusets rapport fra 2016.

Vi skal her i tretten punkter prøve å sammenfatte de viktigste lærdommene fra boka: 

  1. Libyakrigen var planlagt i lang tid: «Først tar vi Gaddafi, så tar vi Assad»: «Krigen i Libya og Syria synes å ha vært et amerikansk- israelsk initiativ som går helt tilbake til 2001», skriver Tunander. Det israelske lederskapet har ønsket en åpen krig mot Iran, men aksepterte den amerikanske strategien med først å styrte Gaddafi og deretter Assad før de kunne stoppe Iran. Viktig er også den amerikanske neokonservative idéen fra 1992 om at USA måtte få kontroll over det oljerike Midtøsten, for derved å kontrollere enhver makt som kunne være villig til å utfordre USA. Kontroll av oljeressurser var av aller største betydning, som et middel til å styre verdenspolitikken.
  1. Gaddafi var en torn i øye på de vestlige stormaktene og deres arabiske allierte. Han nasjonaliserte olja, arbeidet politisk og økonomisk for å sikre Afrikas uavhengighet, og ville innføre en egen felles afrikanske valuta for å konkurrere med dollar og euro. Siden 1970-tallet hadde amerikanerne, britene og franskmennene gjort flere forsøk på å drepe Gaddafi.
  1. De vestlige maktene ville sikre seg den libysk olja.Libya har nærmere 40 prosent av de afrikanske oljereservene. Frankrike ønsket å sikre tilgang til libysk olje og stoppe Gaddafis planer om en ny afrikansk valuta, som ville svekke Frankrikes innflytelse i Afrika. Den franske presidenten Sarkozy ville vise militær handlekraft og styrke sjansene for gjenvalg som president.  Frankrike var det første NATO-landet som slapp bomber i Libya.
  1. NATOs bombinger brøyt med innholdet i FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 1973 (av 17. mars 2011). Resolusjonen vil ha partene til å gå i en dialog, og som aller siste utvei, bruke makt for å beskytte sivile (dvs. “ta i bruk alle nødvendige tiltak”). Statene som avsto fra å stemme, og flere stater som stemte for resolusjonen, mente at forsøket på å finne en fredelig løsning på krisen var en forutsetning for tilslutningen. To dager etter at resolusjonen ble vedtatt, innledet USA, Storbritannia og Frankrike sin bombekampanje, med støtte fra noen av sine nærmeste allierte, inkludert Norge. Flyangrepene tok umiddelbart ut en stor del av den libyske hæren og åpnet opp for islamistiske styrker og styrker fra Qatar.
  1. Væpna jihadister, med støtte fra USA, Frankrike og Storbritannia og Gulfstatene, overtok straks kontrollen over demonstrasjonene mot Gaddafi. De var grundig forberedt, og etter kort tid opprettet de eget mediesenter, egen sentralbank og eget oljeselskap. 
  1. Qatar spilte en hovedrolle i den væpnede kampen mot Gaddafi. Qatar satte inn flere tusen spesialstyrker i Libya for å utkjempe en bakkekrig. Det var også styrker fra mange andre land som deltok i krigen, men de qatarske spesialstyrkene var det viktigste bindeleddet til det islamistiske opprøret.  
  1. Det var ingen bevis for at Gaddafi utførte eller ville utføre folkemord på sitt eget folk.  USAs etterretningstjenester var klar over at det var løgn. Forsvarsminister i USA Robert Gates gikk endog av fordi han ikke ville være med på Hillary Clintons krig. 
  1. Gaddafis motstandere utførte et rasistisk folkemord mot svarte libyere og andre afrikanere. Drapene var omfattende. 900 000 svarte arbeidere ble drevet på flukt. I tillegg kommer en halv million internt fordrevne. Folkemordet ble understøtta av NATOs bombing. 
  1. Flyktningkrisa var en følge av Libya-krigen. Opprøret i Libya ledet til en av de største etniske rensingene i nyere tid. Menneskesmuglere tok opp sin virksomhet som Gaddafi hadde stoppa.  
  1. Libya er i dag verdens største slavemarked. Libya er i dag et lovløst land med flere konkurrerende regjeringer. Islamister fra IS og al Qaida styrer store deler av landet. Den kristne minoriteten er nærmest utslettet.  Flyktninger og migranter som er strandet i Libya, blir utsatt for tortur og overgrep i interneringsleirer. Før krigen var Libya Afrikas fremste velferdsstat.
  1. Sammenbruddet av den libyske staten har spredd jihadistene og deres våpen til store deler Midtøsten og Afrika. Libyakrigen la grunnlaget for oppbygginga av IS i Irak og Syria.                 
  2. Krigen var Hillary Clintons krig. USAs utenriksminister spilte hovedrollen for å drive fram krigen. Etter drapet på Gaddafi, triumferte hun i TV med ordene  «Vi kom, vi så, han døde.» 

13. Massemediene var aktive spredere av løgnene forut for krigen – nesten uten unntak.

En oppsummering: Libyakrigen var en katastrofe og en forbrytelse mot menneskeheten.

Øyvind Andresen og Ingjerd Skagestad

Les også:

https://libyakrigen.no/index.html

 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Kvm4a4/Det-politiske-lederskapet-vil-krige-i-verden_-men-ikke-lare-om-den–Terje-Tvedt

 

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 66 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

Én kommentar til «Tretten sørgelige lærdommer fra Libyakrigen»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.