Sensur til stryk?

Eksamenene i norsk blei avholdt i forrige uke, og sensuren faller i slutten av juni.

Våren 2009 var det en justering av læreplanenen i norsk, og jeg valgt å gå opp til eksamen i hovedmål sammen med mine elever. Oppgaven blei levert inn digitalt sammen med klassen. Her er eksamensoppgavene.

Jeg valgte å skrive denne oppgaven:

Oppgave 6. Vedlegg: Utdrag fra reiseskildringen Tre i Noreg ved to av dei, 1882. Ta utgangspunkt i tekstutdraget, og skriv en artikkel eller et essay om kulturmøter før og nå.

Jeg fikk fem. Jeg klagde på karakteren, men fikk ikke medhold. Karakteren ble stående på fem, men klagenemndas understreket at «kandidaten har gode ferdigheter i norsk». Godt å vite da jeg på det tidspunktet hadde vært med å skrive en rekke lærebøker i norsk (Signatur-serien) og brukte min egen lærebøker som kilde. Jeg hadde da vært norsklærer i videregående skole siden 1993.

Jeg fikk fem i hovedmål ved eksamen artium i 1973, altså hadde jeg ikke utviklet min norskkompetanse noe på de neste 40 årene. I alle fall ikke i følge eksamensresultatene.  Her kan du lese min uendra besvarelse og dømme hva du hadde gitt:

Oppgave 6:

Møte mellom kulturer gjennom erkjennelse og erobring

Det heter at vi lever i ”en global landsby”. Millioner av mennesker krysser grenser hver dag, og varer og kapital flyter i et ustoppelig tempo mellom kontinentene. Medier som film, Internett og fjernsyn bidrar til å binde verden sammen. Billige flyreiser gjør det mulig for mange å oppleve fremmede kulturer.

Og det er sant at båndene mellom ulike mennesker og kulturer brytes ned. Men i vår narsissistiske tid, der øyeblikket dyrkes og fortida fortrenges, glemmer vi at globalisering ikke er noe nytt fenomen. Gjennom hele historia har det vært kulturmøter mellom forskjellige folkeslag. Det har skjedd gjensidig påvirkning med reiser og handel, men også med krig og erobring.

På 1800-tallet, jernbanenes århundre, var det for eksempel en omfattende kulturell utveksling mellom Norge og kontinentet. Mange av viktigste norske forfatterne og malerne var på reiser eller bosatt i andre europeiske land. Og strømmen gikk også andre vegen: Edgar Allan Poe og Jules Verne var f. eks på reise til Norge og skreiv fra dette eksotiske landet. Og det kom turister fra Storbritannia og kontinentet som turister til Norge, og denne gjensidige kulturutvekslinga var fredelig.

Et eksempel på et slikt kulturmøte er de to engelskmennene J.A: Lees og W.J. Chutterbuck som var i Norge i 1882 og skreiv ned sine opplevelser i reiseskildringa Tre i Noreg ved to av dei.  Lees og Chutterburg kommer fra et Storbritannia som var i ferd med å legge verden under seg, og deres skildringer av nordmennene likner mistenkelig på hvorledes afrikanerne blei beskrevet av samtidige europeiske misjonærer og oppdagelsesreisende.  De engelske forfatterne forteller om ”dei innfødde […] er forferderlege langsame av seg”.  De skriver at ”når det gjeld dei eldre, er det nesten eit særsyn å sjå dei bevege seg i det heile teke”. Engelskmennene skildrer nordmenn som de var vesener fra en annen klode, og det er påfallende fordi Norge på dette tidspunktet var blitt en moderne industrinasjon med utbygde kommunikasjoner.

Særlig påfallende blir det når vi sammenlikner med et annet fredelig kulturmøte som skjedde mellom nordmenn og engelskmenn tusen år tidligere, men den gangen gikk reisa den andre vegen over Nordsjøen. Det var høvdingen Ottar fra Hålogaland som ”bodde lengst nord av alle nordmenn” som i 880 besøkte kong Alfred i England. Ottar kunne gjøre seg forstått på sitt eget språk.  Ottars beretning er bevart i et eget håndskrift, og det er her han bruker betegnelsen ”Nordvegen” som er utgangspunktet for det moderne navnet på landet vårt: ”Norge” eller ”Noreg”.

Kong Artur var svært interessert i å høre hva Ottar fortalte.   Dette var i vikingtida, og jeg ville tro at ryktet om de voldelige vikingene hadde nådd fram til Arturs hoff.  Vikingenes herjinger og plyndringer langs den engelske kysten hadde jo da allerede pågått i nesten hundre år. Likevel blir altså nordmannen varmt mottatt av kongen, men man skulle jo tro at en representant for et fiendtlig folkeslag heller måtte råtne i en mørk fengselscelle i Tower. Vi har lett for å se på fortida som barbarisk, men det er heldigvis eksempler på at kulturmøter gjennom hele historia har foregått mellom nysgjerrige mennesker med åpne ansikter og hensikter som dette møte mellom Ottar og Arthur og for den saks skyld mellom Marco Polo fra Venezia og den kinesiske keiseren noen hundre år seinere.

Men dessverre er historia full av eksempler på blodige møter mellom to kulturer der den ene parten har vært ute etter å erobre og legge under seg den andre.  Jeg kan se for meg det blikket spanske Hernan Cortes sendte da han nådde fram til aztekernes hovedstat i 1519. Det var erobrerens blikk, blikket som ville bemektige seg den lysende byen med sine templer, snorrette gater og rikdom, der den lå ute på en øy.  ( I dag er det Mexico City og det finnes fremdeles ruiner fra den gamle byen). Jeg kan se han for meg der han stiger av den svette hesten sin (Et dyr indianerne ikke kjente, de trodde mann og hest var en guddommelig skapning.) Og hva tenkte Cortes, hva sa han til sin nestkommanderende?  Jeg veit sjølsagt ikke, men jeg tror han mente at spanjolene med sin mektige sivilisasjon hadde rett til å underlegge seg denne nye verden.

Og sjøl om Cortes visstnok var analfabet. i motsetning til Ottar, tok den retten han mente han hadde. Og de indianske kulturene i Amerika var på sett og vis underlegne. Til tross for aztekernes arkitektur, til tross for at mayaene kunne regne ut solformørkelser mange hundre år i forvegen, til tross for inkaenes ingeniørkunst, blei de erobra nesten uten tap for spanjolene.  Og det var ikke bare deres gull og sølv som blei tatt, men også deres religion og språk, deres verdighet for mennesker, deres rett til liv.  Den katolske kirka hadde opp spørsmålet om indianerne hadde sjel på sine kirkemøter.

Verdens største pyramide ligger i dag i Mexico. Den ligger under en overgrodd haug. På toppen av haugen står ei kirke, symbolet på at den nye religionen har tatt over.

Hernan Cortes hadde en indiansk elskerinne. Med henne fikk han den første mexicaner. Og den moderne mexicanske nasjon ble et produkt av møte mellom erobreren og den voldtatte, en legering mellom metall og stein for de indianske sivilisasjonene tilhørte steinalderen. De kjente ikke til hvordan metallet kunne brukes til å lage våpen. Og det ble deres bane.

”Det er synd på menneske”, skriver August Strindberg i Ett Drömspel. Men sjøl om Strindberg lar den indiske guden Indras datter kommer ned til jorda og la henne ta del i menneskenes lidelser, klarer hun ikke å forsone menneskene med deres lidelser til tross for at hun framfører deres klage for evige makter.

Det er synd på menneskene. I alle fall for ofrene for brutale møter mellom kulturer. For de som ikke lenger har noen menneskelig verdighet, for de som ikke lenger regnes for å være mennesker, for de som ikke har noen sjel. Disse kan man gjøre hva man vil med. Europeerne kom til Afrikas kyster, og afrikanerne kunne brennmerkes, stues sammen på overfylte båter og de som overlevde, ble satt til umenneskelig slavearbeid på et annet kontinent. Trekanthandelen mellom Afrika, Amerika og Europa varte i tre hundre år.

Likevel brakte afrikanerne med seg sin kultur til Amerika. USA kalles jo ”en seltedigel av mange kulturer”. Det er en klisjé, men alle klisjeer inneholder noe sant. USA, med en nyvalgt president med røtter i Kenya, har fått sitt moderne uttrykk nettopp i møte mellom kulturene. Den hvite kulturen var og er herskende. Men gjensidig kulturell påvirkning er vanskelig for noen maktpersoner å styre. Den underlegende kulturen ulmer videre i røttene sjøl om urskogen er brent ned, og den blusser opp på ukjente steder. Og det var ikke bare i USA som er skapt gjennom et møte mellom en herskende og en underlegen kultur. Brasil er et land der det afrikanske, asiatiske, europeiske og indianske har smelta sammen på en uhyre spennende og produktiv måte. (Den største japanske kolonien utenfor hjemlandet lever visstnok i Sao Paulo).

Og i Mexico lever den indianske tradisjonen videre, ikke minst i religiøse ritualer eller i feiringa av ”de dødes dag” der det indianske synet på døden lever videre. Aztekerne for eksempel ofret mennesker for å gi sola kraft til å fortsette sin gang over himmelen. Mexicanerne forhold til døden er stoisk i motsetning til hos deres naboer i nord der døden er et tabu.

Kulturmøter endrer altså verden og sivilisasjonene sjøl om møte kan være voldelige og dødelige. Men hvordan vil det virke i vår globaliserte verden?

For noen år siden skreiv den kjente nordamerikanske forfatter Huddington det kjente essayet ”The Clash of Civilizations”. Her forutser han en delvis voldelig konflikt mellom forskjellige sivilisasjoner langs religiøse, kulturelle, økonomiske og geografiske skillelinjer. En av sivilisasjonskonfliktene han streker opp, går mellom den muslimske og den kristne sivilisasjonen.  Huddingtons essay er blitt møtt med mye kritikk og sjøl modererte han sine standpunkter mot slutten av livet sitt, men ideene i hans essay lever videre i dag.

Det kommer i Vesten fram stadig til mer eller mindre kvalifiserte angrep på islam. Etter min mening bør det skilles mellom fobi mot islam og religionskritikk av islam. Det første fenomenet bygger på fremmedfrykt og uvitenhet, det andre fenomenet viderefører den rasjonelle tradisjonen fra opplysningstida.

Spørsmålet er hvordan vi skal møte de andre i en verden som er mer globalisert enn før. Møter vi dem med Cortes` blikk. Skal de andre erobres? Skal de overbevises om velsignelsen i vår vestlig verden, med vår religion, økonomi og levesett? Skal vi bygge kirker over deres moskeer? Eller møter vi dem med et åpent blikk og erkjennelsen om at andre mennesker også kan lærer oss noe? For det kan jo hende at de også har en sjel. Slik var nok møte mellom Ottar og Arthur i sin tid.

Det er opp til oss hvor synd det skal være på menneskene.

Kilder:
  1. Andersen, Per Thomas(2001): Norsk litteraturhistorie, Universitetsforlaget
  2. Andresen, Øyvind m.fl.(2008): Signatur 3 Studiebok, Samlaget
  3. Andresen, Øyvind m.fl. (2008): Signatur 3 Tekstsamling, Samlaget
  4. Haarberg Jon m.fl. (2007): Verdenslitteratur Den vestlige tradisjonen, Universitetsforlaget

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 65 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

En kommentar om “Sensur til stryk?”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *