Det marxistiske tidsskriftet Gnist har nettopp utgitt et temanummer om strategi (nr. 3/2018). Det er mange interessante artikler i heftet, ikke minst om partiets Rødts langsiktige politikk.
Stortingsvalget 2021 er et viktig valg for partiet. Tidligere har Rødt gjort det langt dårligere i stortingsvalg enn i kommune- og fylkestingsvalg av en grunn: partiet har vært så lite at mange sympatisører har valgt andre partier, fordi det har ikke har vært mandatmuligheter (utenom i Oslo). Men nå er det snudd på hodet: partiet ligger over sperregrensa på meningsmålinger og kan få over 4% som utløser en rekke utjevningsmandater. Dermed kan partiet argumentere med at å stemme Rødt kan være utslagsgivende for å bli kvitt triumviratet Erna, Siv og Trine (om de fortsetter tre år til).
For Rødt er dette i utgangspunkt en ideell strategisk posisjon, Rødt kan havne på vippen i Stortinget. Det overordna spørsmålet blir likevel hva slags politikk Rødt skal stå for. Rødt går for regjeringsskifte, og Rødt vil ikke inn i regjering. Så langt tror jeg de fleste er enige. Men hva så?
Et avgjørende punkt blir selvsagt forholdet til Arbeiderpartiet og Støre som sannsynlig statsministerkandidat. Gnists strateginummer viser at Rødt spriker på synet på sosialdemokratiet.
Tidligere leder i Rød Ungdom, Linn-Elise Øhn Mehlen, er valgt til å lede arbeidet med ny politisk strategi for Rødt de nærmeste seks årene. Det er et meget kort intervju med henne i tidsskiftet. Hun bruker Oslo- modellen som forbilde for hva som kan skje i Stortinget; altså at Rødt er støtteparti for det rød-grønn byrådet som består av AP/SV og MDG, følgelig kan Rødt blir et støttehjul for en evt. Støre-regjering.
Hun sier:
Jeg vil ikke at Rødt skal gå i regjering enda. Det viktigste er at man blir kvitt de mørkeblå i 2021 og så er det mye som tyder på at Arbeiderpartiet har blitt mer samarbeidsvillig etter den rødgrønne regjeringa, som var deres første samarbeidsregjering.
I den unge generasjon i Rødt/Rød Ungdom er det et syn på sosialdemokratiet at det er en del av «venstresida». Dette blir understøtta av den rådende synet i Klassekampens redaksjon. Det er en politisk tyngdelov her som tilsier at om tre år vil Rødts valgkamp dreie seg om å overbevise velgerne om å stemme Rødt for å bli kvitt de blå-blå.
Det er verd å merke seg at Øhn Mehlens syn på Ap tilsynelatende står i motstrid til det som to politiske veteraner uttrykker i sine artikler i Gnist, i lederen som er skrevet av Tore Linne Eriksen «Demokratisk sosialisme eller sosialdemokrati?», og en lang artikkel skrevet av Brigt Kristensen: «Makt, motmakt og strategi for sosialisme».
Kristensen skriver:
Å legge seg tett opp til Ap generelt, vil ikke minst vere ei gavepakke til FrP. Rødts oppgave er ikkje å gjenreise sosialdemokratiet, men å vinne folk som soknar dit for klassesolidaritet, internasjonal solidaritet og ein antiimperialistisk fredspolitikk. At Ap er komme med full støtte til Høgres undergraving av basepolitikken frå femtitalet og for permanente USA-basar på norsk jord, gjer det ikkje mindre nødvendig.
Kampen mot kraftkablane til utlandet og EUs energibyrå Acer illustrerer det same poenget. Her ble den EU-lojale leiinga av Ap eit godt stykke isolert fra viktige delar av kjerneproletarietet i den kraftkrevande industrien, som mobiliserte sine folk og opplevde Rødt som eit sterkt talerøyr på Stortinget.
Støre har lagt om retorikken. Han angriper nå «profitt-jag og sier det er bedre at kommunene tar ansvar for rengjøring, matlaging og søppelhenting.» (Vg 18/9). Han snakker om «fellesskapsløsninger» på lik linje med Moxnes og Øhn Mehlen.
Jeg mener at AP i sin kjerne forblir et nyliberalt parti om retorikken blir endra. De forblir lojale overfor EU/EØS og NATO uansett Rødts styrke. I verste fall kan Rødt ende opp med å bli gisler for nyliberalisme og krigspolitikk slik SV ble det under Stoltenbergs regjeringer. Da kan sperregrensa lett bli en forbannelse. Varsellampene bør blinke.
Les også:
Se også:
3 kommentarer til «og sperregrensa: velsignelse eller forbannelse?»
Det er stengt for kommentarer.