14. oktober 2017 var det 200 år siden Marcus Thrane ble født. Dagen innledes med kransenedlegging ved gravsteinen til Marcus og Josephine Thrane på Vår Frelsers gravlund i Oslo ved ordfører i Oslo Marianne Borgen, Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre og LOs leder Hans Christian Gabrielsen.
Men det er viktig å merke seg at selv om Marcus Thrane arbeidet for svært viktige reformer, var han samtidig en revolusjonær internasjonalist. Dagens sosialdemokrater bygger ikke videre på tradisjonen fra Thranebevegelsen. De er hva Thrane med forakt kalte «moderate eller maadeholdne».
Marcus Thrane leda rundt 1850 Thranitterbevegelsen, den første politiske massebevegelsen i Norge. Han dro på agitasjonsreiser rundt om i landet, grunnla arbeiderforeninger og formidla sitt sosialistiske grunnsyn og sine reformforslag gjennom en egen ukeavis, Arbeiderforeningenes Blad. Sammen med flere av de andre lederne ble Thrane arrestert 1851 og tilbrakte sju år i fengsel.
Kona hans, Josephine og deres fem barn, havna på fattigkassa. Hun redigerte en tid Arbeiderforeningens Blad mens mannen satt i fengslet, og hun er norsk presses første kvinnelige redaktør. Hun var utslitt, pådrog seg tuberkulose og døde i fattigdom i 1862, 42 år gammel. Hun er en av de usynlige kvinnelige revolusjonære heltene.
Thrane var revolusjonær internasjonalist. Han skriver at vegen fram til et Europa av føderative sosialistiske republikker ”desværre kun kan gaae gjennem revolution, at veien til sand fred kun kan gaae gjennem krig”.
Men i Norge var det bare hvis arbeiderne ikke nådde fram med sine hovedkrav på lovlig vis, at man måtte vurdere å gå til en væpna oppstand. Thranitterbevegelsen overveide aldri denne muligheten i sin korte levetid.
Thrane var utopisk sosialist. Det var tvilsomt om han kjente til Marx som var født året etter Thrane. Men hans klasseagitasjon nådde fram til mange, og Thranitterbevegelsen hadde opp mot 30 000 medlemmer, fordelt på 400 foreninger.
Thrane kjente sitt publikum. Han visste for eksempel at husmenn, arbeidere, håndverkere og tjenestefolk i all hovedsak var kristne mennesker. Han angrep kirka og den offisielle kristendommen for å gå i de herskendes tjeneste. Han brukte Kristus-figuren bevisst i sin agitasjon: ” Er det overensstemmende med Kristi lære at en del mennesker skal have alt medens andre have intet?”.
Han brukte en bibelsk stil når han ville oppnå en særlig virkning. I en tale på arbeiderlandsmøte i 1850 sa han:
Vælge I at være moderate eller maadeholdne, da vil jeg tro at I bliver paaskjønnet av de store og fornemme. De vill sige at I er inderlige fornuftige mennesker, at I ere dydige, forstandige, gudfrygtige, taalmodige og agtverdige.
Vælge I at være radikale eller rodhuggere, da ville de store og fornemme sige eder at I ere fordervede, ryggesløse, ugudelige, forvillede, og at I ville ødelegge Eder selv og det hele samfunn.
Men jeg siger Eder:
Vælge I at være moderate eller maadeholdne, da kan I sige farvel til alle de skjønne forhaabninger I have gjort Eder om en bedre fremtid for Eder selv og Eders børn.
Ja, rodhuggere er et godt norsk ord for revolusjonære; folk som vil gå til røttene og fjerne det råtne. Det er også gyldig i dag.
Og hvis du innvender at det norske samfunnet er totalt annerledes enn på Thranes tid, så har du sjølsagt rett. De utfordringene som Thrane møtte i arbeidet for å skape en brei folkelig radikalt parti i 1850, hadde en helt annen karakter enn i dag. Men han lyktes med å være rodhugger i sin tid. Han nådde fram.
Så hva står igjen etter Marcus og Josephine? Thranitterbevegelsen blei knust, men inspirasjonen og uroen er tilbake.
Se også:
Én kommentar til «Marcus Thrane var en stor revolusjonær»