Den nylig avdøde polsk-britiske sosiologen Zigmund Bauman (1925 – 2017) var tidlig ute med viktige analyser om globaliseringa og dens konsekvenser, særlig i bøkene Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser og Flytende modernitet.
Baumans treffende karakteristikk av vårt samfunn er den flytende moderniteten. Alt skifter, alt flyter. Det postmoderne mennesket skifter identitet, arbeid og bosted, på evig jakt etter opplevelser og forbruksvarer. Den gamle faste orden, sosiale band og tradisjoner oppløses. Kapitalen krysser alle nasjonale og sivile grenser i enorm hastighet og bryter ned all lokal og nasjonal motstand på sin ferd. Bauman peker på at det store skillet går mellom de som tilhører den nye kapitalistiske overklassen, og de andre som blir sittende igjen i mer eller mindre ruinerte lokalsamfunn. Den første gruppas frihet forutsetter den andre gruppas ufrihet.
Nils Christie oppsummerer Baumans syn slik i etterordet til ”Den flytende moderniteten”:
Før var godseieren bundet til jorden gjennom sin gård og direktøren til sin fabrikk. De var nesten like sterkt bundet som jordarbeideren og fabrikkarbeideren. Kampen mellom arbeid og kapital skjedde i visshet om gjensidig avhengighet.
Men båndet er røket. Godseieren er flyttet, ikke bare til nærmeste by, men ut av landet. Og godset er blitt en ting, et salgsobjekt, penger. Godset er blitt en konto i banken, ikke manifestasjoner av slekters virksomhet, manifestasjoner av hvem de er, manifestasjoner av manges videre liv. Det er heller ikke lenger stedet hvor hat kunne rettes og konfliktene utspilles. Godseieren så vel som fabrikkeieren er blitt nomader, de en gang så foraktlige bostedsløse.” (Bauman 2001 side 269).
Eksempel: Den franske landsbygda
Det finnes selvsagt utallige eksempler på ruinerte lokalsamfunn etter globaliseringas herjinger. Et godt eksempel står i januar-nummeret av Le Monde diplomatique. Her skriver den franske sosiologen Willy Pellettier en rapport fra sitt nye hjemsted:
I tre år har jeg og kjæresten min bodd i Aisne i Nord-Frankrike, mellom Chauny, Soissons, Noyon og Vic-sur-Aisne, mellom rødbeter og skoger, rapphøns og fasaner. En bygd med tjue hus. Bortsett fra to par som inviterer seg selv, holder folk seg for seg selv her (mange pensjonister murer seg inne).
Han gir denne rapporten om sine omgivelser:
Hver gang jeg kjører til og fra supermarkedet møter jeg folk uten et rødt øre, overlatt til seg selv. Rundt er det hullete veier, stengte sideveier. I bygdene jeg kjører gjennom finnes det ikke lenger postkontor, leger, sykepleiere eller apotek, nesten ingen bistroer, ingen internettilgang, bare stengte butikker og noen franske flagg i vinduene. Nedlagte barneskoler og kirker. Idrettsforeningene har satt kroken på døra. Jaktlagene og drillpikene sliter med rekrutteringen. Stablene med ubetalte strømregninger vokser. De unge flykter så fort de får muligheten. Stadig flere angir naboene på skattekontoret, vold i familien øker i likhet med «sjekking» av jenter på grensen til overgrep. Ingen arbeidsplasser. I hver landsby er det gamle, forfalne hus til salgs. I Noyon, Chauny, Compiègne og Soissons blir togruter innstilt, vinter etter vinter. På landet blir det stadig færre rutebusser.
Og så ved innkjørselen til bygdene, knall gule skilt, et øye (himmelblå iris) i midten, hvor det står «Årvåkne naboer» (selv om innbrudd er en sjeldenhet). Her har alt forfalt kontinuerlig i tjue år. Det er ikke bare møtestedene som forsvinner (av mangel på folk); midlene til å delta forsvinner også: veiene, pengene, infrastrukturen. Kommunene mellom Chauny, Soissons, Noyon og Vic (bortsett fra noen få rikmannsghettoer) er nærmest ruinert. De gamle er for fattige til å hjelpe barna og barna for fattige til å hjelpe foreldrene. Det er på dette bakteppet Front national får sin rekordoppslutning.
Ytterligere kommentarer skulle være unødvendig, Det er likevel tydelig at «venstresidas» urbane globalister ikke forstår de grunnleggende årsakene til at fattige menneskene i de ruinerte plassene stemmer mot det etablerte. De har ingen godseier å rette sinne mot som under føydalismen, eller en lokal grådig fabrikkeier som under tidlig kapitalisme, men en ansiktsløst og fjern elite som aldri gir seg til kjenne.
Kronikk i Fædrelandsvennen 13/2 2017
Se også:
Dette hærtes inne ut. Vi har også bodd i Frankrike ute på landsbygda i noen år. I nærheten av Montmorillon i Viennes(86). Jeg og kona kjøpte et gammelt hus, pusset opp og delte hus og låve med et eldre franskt ektepar. De hadde bodd der hele livet. Det hadde litt jord og en masse sauer som de flyttet rundt om. Kjenner nok noe av at sentraliseringa og arbeidsløsheten for de unge. Men vi så den lille kommunen vi bodde i (Jouhet med 450 inb) hadde rådhus, kirke, barnehage, postkontor og restaurant. Kommunene/veivesenet pusset opp rundkjøringa med flotte ‘kunstutstillinger’ når tiden var inne. Vår og høst kunne vi glede oss med dette. Og det var koselig at postmann alltid kom inn om en hadde satt merke på postkassa. Dette savner vi veldig her hjemme. Klart at rasjonaliseringa i jordbruket hadde lagt store deler av gårder slått sammen. Som her. Men likevel syntes vi distriktene fungerte likevel. De hadde sine lokale markeder og omgikk i sitt arbeid i jordbruket og fritid. Det kunne skrevet så mye, men tror jeg slutte. Vi elsket distriktet på landsbygda og vi lengter tilbake jevnlig. Et besøk i året må vi nesten ha. 🙂