Filmen «Zorba, the greek» fra 1964 har scener som brenner seg inn på netthinna. Regien hadde Michael Cacoyannis, tittelrollen ble spilt av Anthony Quinn, og musikken ble lagd av Mikis Theodorakis (født 1925) – Du husker sikkert «Zorbás´ dans»?
Filmen, som er i svart/hvitt, bygger på romanen «Fortell, Zorbás, fortell!» av Hellas´store nasjonalskald i forrige århundre, Nikos Kazantzakis (1883 – 1957). I bok og film foregår handlingene på Kreta, men de hendelsene som beskrives i boka, foregår i landsbyen Stoupa på Peleponnes i 1917 – stedet der familien vår alltid er når vi er i Hellas.
Kazantzakis bodde en tid i et hus ved stranda Kalogria i Stoupa. Hans enke Eleni skrev seinere at de bodde «nær en praktfull bukt med fin sand og små ferskvannsoppkommer i sjøen og på stranden», der «geitene grov i sanden med klovene for å få vannet til å strømme ut.»
Kazantzakis investerte i en brunkullgruve. Han leide inn en mann til å lede gruveleitinga – og denne mannen var Zorbás. I løpet av ti måneder gikk gruva konkurs, men Zorbás og forfatteren ble gode venner.
Forfatteren skriver:
Hvis jeg skulle nevne hvilke mennesker som har satt de dypeste sporene i min sjel, måtte det bli Homer, Buddha, Nietzsche, Bergson og Zorbás…
Zorbás lærte meg å elske livet og ikke frykte døden… Når jeg tenker på hvilken næring bøker og lærere fôret meg med i så mange år, i et forsøk på å tilfredsstille en hungrende sjel, og på det Zorbás lærte meg i løpet av noen få måneder, finner jeg det vanskelig å overvinne min bitterhet og indignasjon… dansene han danset for meg, santouri’en han spilte for meg… Vi visste begge utmerket godt at gruvedriften bare var et skalkeskjul mot omverdenen.[10]
Figuren Zorbás representerer alt det vestlige intellektuelle ser ut til å mangle: spontaniteten, livsgleden, dansen, galskapen …….. Den fattige landsbyen ved gruva derimot har ikke utvikla seg siden middelalderen, verken mentalt eller teknologisk.
Kanskje har filmen om Zorbás vært med å forme vårt bilde av Hellas som noe eksotisk, noe vilt og annerledes, noe mer østlig enn vestlig – et langsomt sted der den industrielle revolusjonen aldri nådde fram? Og det er kanskje dette mange turister søker etter? Og Peleponnes passer inn i dette bildet. Eseltråkk og steinbruer bandt halvøya sammen til langt inn på 1960 tallet.
Men det har tross alt skjedd mye på hundre år i Hellas. Men det får bli tema en annen gang.
Nå er i alle fall en ny Zorbás-film underveis der Stoupa og landskapet rundt er utgangspunkt for filmatiseringa.
Les også:
Jeg leste i sommer boka til Kazantakis og ble svært overrasket med bakgrunn i at jeg bare kjente filmen. Boka er et mesterverk, og har i hovedsak et filosofisk og religionskritisk innhold. Samtalene mellom Zorba og jeg-personen om guds og djevelens eksistens, meningen med livet og kjærligheten er fascinerende og underholdende. Kritikken av den gresk-ortodokse kirka og dens tro er virkelig «rå». Ikke rart at Kazantakis var bannlyst i Hellas. Boka er også en skildring av livet på den greske landsbygda som ekstremt kvinneundertrykkende og preget av mannlig «æreskultur» og kristen og førkristen forestillingsverden.
Boka er også uhyre morsom å lese.
Gleder meg til ny filmatisering av boka og er spent på hvordan de vil gripe det an.
Takk Stein – for en kommentar som supplerer artikkelen min. Jeg håper slike innspill vil øke interessen for slike klassiske verk som Kazantakis´bok om Zorbas. Når det gjelder den nye filmen, forstod jeg det slik av vår vertinne i Stoupa at den skulle dreie seg mer om Zorbas´liv. Kanskje de har flere kilder enn Kazantakis´ bok. Jeg skriver mer om dette om jeg får vite mer.