Uias krasjlanding: Læringsarena 2020

Universitetet i Agder  lanserte i 2009 noe de kalte Læringsarena 2020. Prosjektleder var Randi Øverland.

På Uias nettsider presenterte LA2020 seg selv. Den digitale utviklingen blir karakterisert som en revolusjon som innebærer et paradigmeskifte ”som savner sidestykke historisk sett”.  IKT-bruken skjer med ” eksponensielle endringstakt”, ”vil øke formidabelt” og ”i rekordfart”. Den nye digitale verden blir hyllet i nærmest poetiske vendinger: ” Om noen år – for eksempel i 2020 – når vi ser tilbake, vil vi se styrken i dette skiftet! Vi vil snakke om tiden før og etter den digitale revolusjonen. Før og etter LA2020! ”

I dag er nettsiden og prosjektet nedlagt.   Det viste seg at hele prosjektet ble en flopp.

Jeg skreiv  en kronikk i Fædrelandsvennen i 2010 som jeg kalte Læringsarena 2020 for Uias månelandingsprosjekt. Kronikken kan du lese her:

Læringsarena 2020: Uias månelandingsprosjekt

 

Universitetet i Agder har startet opp Læringsarena 2020 som er et strategisk arbeid for å tilpasse og utvikle universitetet på alle nivåer i forhold til den digitale utviklingen. LA2020 finansierer eller delfinansierer et femtitalls delprosjektet. Prosjektleder er Randi Øverland. Dette er Uias månelandingsprosjekt. Spørsmålet blir om vi står foran en krasjlanding.

På Uias nettsider presenterer LA2020 seg selv. Den digitale utviklingen blir karakterisert som en revolusjon som innebærer et paradigmeskifte ”som savner sidestykke historisk sett”.  IKT-bruken skjer med ” eksponensielle endringstakt”, ”vil øke formidabelt” og ”i rekordfart”.

Den nye digitale verden blir hyllet i nærmest poetiske vendinger: ” Om noen år – for eksempel i 2020 – når vi ser tilbake, vil vi se styrken i dette skiftet! Vi vil snakke om tiden før og etter den digitale revolusjonen. Før og etter LA2020! ”

Den nye generasjonen med studenter blir kalt ”digital natives”, nærmest som individer fra et ukjent univers.  I en språklig upresis setning heter det ” Det er mye som tale for at det er et tidsspørsmål når tid omfanget av en tids- og stedsuavhengig studenttilværelse basert på nye sosiale arenaer og kommunikasjonsformer, er mangedoblet. Mulighetene er her allerede og brukes i store deler av verden.”

Det er merkelig at LA2020s euforiske og ukritske teknologioptimisme ikke er møtt med debatt og motforestillinger på offentlige sammenheng, ikke minst fra Universitets ansatte. På LA2020s debattblogg ligger foreløpig ingen kommentarer.

Disse tankene minner om med det de gamle AKP- ideologene Tron Øgrim og Pål Steigan skrev på 1990-tallet om hvordan datarevolusjonen ville skape et kvalitativt nytt samfunn. Og på mange måter fikk de rett, men de gjorde en alvorlig feil: De undervurderte at den kulturelle overbygningen endres meget langsomt i forhold til den materielle basisen. Eller, for å si det med andre ord: De tok ikke nok hensyn til at menneskene har psykiske og fysiske behov som er eksistensielle.

Strategidokumentet for Universitetet i Agder bygger også på teknologisk determinisme, denne gang ikke på maoistiske premisser, men på kapitalismens premisser, på premissene til Næringslivets Hovedorganisasjon og dataindustrien. Tankene om åpent universitet er ikke nye. Allerede i 1997 lanserte daværende visedirektør i NHO Gro Brækken tanken om et slikt universitet basert på ny datateknologi og fjernundervisning. (Hun er i dag administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening).

Da LA2020 holdt sin første åpne konferanse 8/12 i fjor, inviterte de NHO-direktør Pål Chaffey til å holde innledningsforedraget. Hans tanker er helt identiske med LA2020s visjoner. Chaffey sa i sitt foredrag blant annet: ”Unge finner det de trenger på nett uansett hvor de er”.  Ja, hvorfor bruke lokale lærere når studentene i framtida kunne få nettbaserte foredrag fra Nobelprisvinnere som taler fra prestisjetunge universiteter i USA?

Chaffeys visjon var nærmest et teknologisk sterilt utdanningssystem uten menneskelig fysisk kontakt, uten bøker og klasserom, uten campus, kantiner og andre møteplasser.  Utdanningsinstitusjonene kan nærmest frikobles fra geografien.  Studentene trenger bare i ensomhet å forholde seg til sin PC. ”Forskere” har nemlig funnet ut av slik blir de klokere av, sa han, uten å komme med en eneste referanse.

Chaffey sa videre: ”Spillteknologi kan også komme inn i klasserommene, slik at det blir mulig for elever og studenter å øve på yrket sitt virtuelt”. I paneldebatten etter Chaffeys foredrag antyder Instituttleder Carl Erik Moe, Institutt for informasjonssystemer ved Uia. at sykepleieres IKT-kunnskaper var viktigere enn deres sykepleierfaglige kvalifikasjoner.

Selvsagt kan simulatorer og dataspill lære opp framtidige flyvere, ingeniører, soldater og andre.  Men humane yrker må alltid primært læres i samspill med andre mennesker. Det er en kvalitativ forskjell på en virtuell verden og en reell verden. Jeg kan vanskelig se for meg at simulatorer og dataspill kan erstatte praksisperioden til framtidige lærere, leger og sykepleier slik at de slipper å møte levende og krevende elever og pasienter i sin praksisperiode. Dessuten har unge mennesker sosiale og emosjonelle behov for fysiske møtesteder, uansett hvor mange sosiale medier og teknologiske dupeditter som finnes.

Universitetet må selvsagt være forberedt på å ta i bruk ny teknologi. Det er ikke teknologien i seg selv som er problemet, men hvordan den blir anvendt. Men et Universitet skal være en autonom institusjon som ikke blir slave av teknologiske endringer og blindt underlegger seg sterke kapitalinteresser.

Geir Haugsbakks ferske bok ”Digital skole på sviktende grunn – om nye muligheter og dilemmer ” burde være obligatorisk lesing for alle som er opptatt av disse spørsmålene. Digitaliseringa av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet. Som Geir Haugsbakk skriver i sin bok: ”Lærerne mister sin rolle som premissleverandør og aktiv tilrettelegger, og de skrives ut av plandokumentene”.

I perioden 2006 til 2009 brukt norske kommuner tre milliarder kroner på investeringer i IKT mens forskerne er uenig om det har blitt bedre resultater  i følge Bedre skole nr. 4/ 2008.  De skyhøye forventningene er ikke innfridd. Mange lærere og elev ser fordelene ved bruken av datamaskinene, men det er åpenbare ulemper som manglende konsentrasjon og kommunikasjon i klasserommet. Også mange ”digital natives” er sterkt kritisk til overdreven bruken av elektronikk i skolen.

Den massive IKT- satsingen i skolen baserer seg på en uklar begrepsbruk der man ikke skiller mellom kunnskap og informasjon.  ”Kunnskap” er avledet av det norrøne verbet ”kunne” som defineres som ”ha i minne”, ”vite om”, ”ha lært” eller ”være inne i”. Slik kunnskap ser ikke ut til å bre seg i takt med den digitale revolusjonen.

Jeg utfordrer LA2020 til å invitere Geir Haugsbakk til neste konferanse dere skal avholde.

 

• Øyvind Andresen

Fædrelandsvennen  2010