foto: Øyvind Andresen
«EU vil fortsette å integrere Norge fullt ut i unionens indre energipolitikk», skrev EU-kommisjonen i sin melding om energiunionen i 2015. (side 7).
Det norske folket har i to folkeavstemninger avvist medlemskap i EU. Likevel behandler EU Norge som et lydrike slik landet var underlagt Danmark fra 1537 til 1814.
Dette er mulig fordi flertallet av ledende norske politikere ønsker å integrere Norge helt i EU via EØS-avtalen. Ikke en eneste gang er vetoretten brukt. Nasjonale interesser undergraves skritt for skritt.
Regjeringa foreslår nå å gi fra oss råderetten over vannkrafta og overlate kontrollen til EUs energibyrå, ACER, som har base i Ljubljana i Slovenia. EU regner fri flyt av energi over grensene som «den femte frihet» på lik linje med de fire «friheter»: fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester.
Stortinget vil innen et par måneder ta stilling til Norge skal tilslutte seg EUs energiunion.
Det hvite gullet
Fossekrafta har vært grunnleggende for norsk industrireising og utbygging av det norske velferdssamfunnet.
Konsesjonslovene er lover som ble vedtatt i 1906 og 1909 for å forhindre at utlendinger skulle kjøpe opp alle Norges naturressurser. Lovene gikk ut på at alle som skulle kjøpe en foss eller andre naturressurser måtte søke konsesjon eller tillatelse hos myndighetene. Dette gjaldt også norske selskaper.
Hjemfallsretten, som er en viktig del av konsesjonsretten, innebar at både kraftstasjonene og fossene etter noen tiår skulle havne på statens hånd ved konsesjonstidas utløp. Nå er alt dette satt i spill.
Høye strømregninger rammer forbrukere og industrien
De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte skriver blant annet dette i sammendraget av den rykende ferske rapporten «EUs energiunion og norsk tilknytning til ACER»:
Norge blir med i en energiunion som er i kontinuerlig utvikling, og hvor stadig mer av energipolitikken vil bli avgjort på overnasjonalt unionsnivå. Norge mister nasjonal kontroll over dette viktige politikkområdet.
Økt overføringskapasitet og handel med strøm vil gi høyere strømpriser i Norge. Det kommer til å ramme både vanlige forbrukere, industrien og virksomhetene i privat og offentlig sektor.
Dagens energioverskudd i det norske systemet vil forsvinne, og dermed vil grunnlaget for gunstige el-priser til kraftkrevende industri bli kraftig redusert. Det kan sette tusenvis av arbeidsplasser i distrikts-Norge i fare.
Motstanderne mener at en eventuell ACER-tilknytning uansett krever ¾ flertall i Stortinget iht Grunnlovens §115 om suverenitetsavståelse.
Svikter Arbeiderpartiet igjen?
Arbeiderpartiet gikk på en smell i valget. Det er lite som tyder på at de vil endre politiske kurs. Saksbehandler i Stortinget er Espen Barth Eide som den amerikanske ambassaden i et hemmelig notat i 2008 kalte «weasily» («røyskattaktig», altså sleip og slu). Han prøver nå å slokke uroen i Arbeiderpartiet med å berolige lokallagene med at «dette er storm i et vannglass».
Men Arbeiderpartiet har allerede pekt på at tilslutning til EUs energiunion har alvorlige konsekvenser. I innstilling til stortingsmelding «Kraft til endring» fra 2016 skriver de i fellesmerknaden sammen med SP, SV og MDG:
Disse medlemmer viser til at EUs planlagte energiunion utvilsomt vil kunne stille norske energiinteresser overfor nye utfordringer, både politisk, juridisk og økonomisk.
(—)
Disse medlemmer viser til at en energiunion vil innebære overføring av makt og myndighet fra nasjonale organer.
(—)
Disse medlemmer har registrert at regjeringen ser for seg at tilknytningen kan løses med samme modell som den som er foreslått når det gjelder Norges tilknytning til de overnasjonale finanstilsynene i EU. Disse medlemmer konstaterer at dette i så fall vil innebære en omfattende maktoverføring til EFTAs overvåkningsorgan ESA i Brussel. Disse medlemmer vil advare mot en slik løsning, siden den for eksempel kan åpne for at norske interesser blir svekket dersom det skulle oppstå tvist knyttet til infrastrukturen på norsk sokkel eller overføringskabler til utlandet.
Slaget står nå
Det er et historisk nederlag for Norge å miste kontrollen over fossekrafta. Det vil være et brudd med de framsynte politikerne som sikra nasjonale interesser over naturressursene for over hundre år siden.
Energi- og miljøkomiteen skal avgi sin innstilling innen 8. mars, mens det fredag 2. februar vil bli avholdt åpen høring om saken.
Spørsmålet om Norge skal tilknytte seg EUs indre marked for energi og EUs energiunion (ACER) behandles i Stortinget 16. mars.
SV, Rødt, SP og Miljøpartiet krever at Grunnlovens § 115 om suverenitetsavståelse, som krever 3/4 flertall under behandlingen.
23. januar var det demonstrasjon foran Stortinget utenfor Stortinget med krav om at Norge må holde seg utenfor EUs energiunion og energibyrået ACER. Demonstrasjonen ble blant annet støtta av LO i Bergen og omland, LO i Stavanger, LO i Trondheim, LO i Fredrikstad, LO i Oslo, og faglig utvalg i Nei til EU. Dette må bare være begynnelsen.
Leserinnlegg i Fædrelandsvennen 31/1, noe forkorta.
Se også:
Les også:
I vinterlandet Norge produserer vi fornybar elektrisk energi fra vannkraft nok til oppvarming av boliger, til industriformål, og til all transport hvis vi vil. ( Enten transporten foregår batterielektrisk alene eller med nullutslipp ved hjelp av Hydrogen.) Et problem gjennom tiår etter tiår i våre byer og tettsteder kan altså raskt fjernes ved hjelp av vår egen fornybare energi. Til priser som vil ligge under det det koster å bruke fossilt brennstoff.
Likeledes kunne forurensning fra peiser/ovner i våre byer om vinteren raskt stoppes ved at strømprisen ble satt ned med 2/3, til produksjonskostnader,uten å kaste bort resurser og gode arbeidskrefter på varmepumper og solceller på privatboliger.
Vi kunne holdt orden i eget hus, oppnådd klimamål og samtidig solgt eller gitt bort den tidligere brukte oljen til andre trengende.
Vi kunne, som fritt samfunn, få forutsigbarhet over både boligoppvarming og transport. Forutsigbarhet er en viktig del av opplevd velferd for et samfunn.
Dette ved hjelp av en fornybar resurs, som vil sikre oss i all tid. ( Alle land har muligheter til å dekke sitt samfunns behov for fornybar energi, u tfra geografiske muligheter og behov. Enten fra foss/elv, bølge, tidevann, sol, vind eller bio/alger. Hvert samfunn til sin pris/bruk av arbeidskraft; det er ingen fornuftig grunn til at forbruksenergi skal prises likt fra samfunn til samfunn)
Om aktører vil koste/bygge ut vindkraft eller solcelle i Norge og eksportere denne kraften til markedet ute burde det være en grei sak siden samfunnet vårt har nok vannkraft til eget behov.
Så ser vi altså at råderetten over dette arvesølvet blir lekt med, og vi fortsetter med politikk om forurensning fra transport og oppvarming.
Vi kan ta denne politiske leken alvorlig, og fortsette med miljødiskusjoner og partipolitikk…… ?
Eller vi kan si nok er nok.
Når ACER ble etablert i 2009 var det ikke begynnelsen på EUs energipolitisk maktovergrep, men foreløpig avslutning på EUs mangeårige kamp for å få på plass en såkalt EUs Energiunion. Flere EU-stater har motvilje akseptert at EU skal ha styringen på den europeiske energiforsyningen. Frankrike har stort sett lagt egne nasjonalistiske betingelser til grunn i debatter om EUs politiske utvikling. De har den største andelen av strømforsyning fra atomkraftverk, hovedsakelig på grunn av billig uran fra sine tidligere kolonier i sentrale Afrika. På tross av USA og EUs sanksjoner, er EU-statene avhengig av gass fra det energirike Russland. EUs imperialistiske energipolitikk er rette mot en rekke land, som har de ressurser EU sårt trenger.
Den norske energiloven av 1991, ble gjennomført av Senterpartiets statsråd Eivind Reiten, med full støtte fra de to markedsliberalistiske og EU-føderalistiske politiske tvillingene, Arbeiderpartiet og Høyre. Kommentatorer påpekte at Norge hadde fått verdens mest markedsstyrte energilovgivning. Imperiebyggerne i Brussel la det norske lovverket til grunn for sin energipolitikk. Senere ble den norske energiloven en del av EØS-avtalen. Vi er derfor i den situasjonen at hvis regjeringen eller Stortinget skulle ønske å endre energiloven, må det skje innenfor rammen av den markedsliberalistiske EØS-avtalen. Vi vet av erfaring at det er umulig.
Det er helt greit å sette søkelyset på ACER, som utvilsomt vil dra vårt land ennå sterkere inn i EUs markedsliberalitiske polikk. Hvis Stortinget skulle si nei til ACER, vil vi fortsatt være knyttet til EUs energiunion, på grunn av EØS-avtalen.
Kampen for nasjonal styring med vår energi må gå utover ACER. Vi må si opp EØS-avtalen og deretter endre vår egen energilov. Først da kan vi ta energipolitikken tilbake til folkesvalgt styring.