I Fríða Ísbergs nye dystopiske roman «Merking!» blir alle innbyggerne på Island utsatt for press for å gjennomføre en empatitest. Testene blir også utført på skolelever. Dette er ikke bare fri fantasi i en fiksjon. I Norge har skolemyndighetene vært inne på tanker om å regulere elevers tanker og følelser.
Handlingen i romanen er lagt til Reykjavik noen år inn i framtida, og landet står foran en folkeavstemning om testene skal bli obligatoriske. Testen skal fastslå om man har anlegg for empati og medfølelse, eller for umoral og asosial oppførsel. Testen er allerede blitt obligatorisk for lærere, sykepleiere og for ansatte i noen bedrifter. Og altså for elever på noen skoler.
Testene blir gjennomført ved målinger av den enkeltes kroppslige reaksjoner etter å ha blitt eksponert for filmglimt av mennesker i kritiske situasjoner. Om kandidaten stryker på testen, altså ikke reagerer adekvat, så vil vedkommende bli tilbudt en rekke psykologtimer som gir mulighet til å klare testen neste gang. Det er da også psykologiforbundet som er de sterkeste tilhengerne av testen.
I en del områder får umerkede ikke tilgang. Det oppstår et eget boligmarked med lavere standard i de umerkede områdene. De umerkede får problemer med å få lån og arbeid. Det blir arrangert til dels voldelige demonstrasjoner av motstandere av merking.
Isberg bruker altså empatitester som en advarsel på hvordan samfunnet kan tvinge folk inn i folden ved forskjellige typer inngripende tiltak. Assosiasjonen går selvsagt i retning av situasjonen under Covid-19 epidemien. Da ble menneskerettigheter brutt med inngripende tiltak med begrunnelse å beskytte samfunnet. Ved neste utbrudd av en pandemi, vil presset bli enda større for å tvinge folk til å vaksinere seg. «Merkingen» kan i dette tilfelle være et obligatorisk koronapass som alle må ha for å kunne ha rett til opphold på offentlige områder, rett til å reise eller unngå andre innskrenkninger i den personlige friheten.
Men tilbake til Ísbergs dystopiske roman om test av skolelever: For å si noe om dette spørsmålet, er det avgjørende å vite at det er OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) som har lagt premissene for norsk skoleutvikling de siste tiårene. Det er OECD som står bak de omdiskuterte PISA-testene som alle norske skoleelever gjennomfører.
OECD står bak et sentralt dokument om hva de mener om hva skolen bør bli i 2030: «The Future of Education and skills.» Rapporten beskriver en nær framtid som preges av VUCA: volatility, uncertainty, complexity and ambiguity. Framtida er altså både usikker, kompleks, flyktig og full av ambivalens.
Ja, de økonomiske og økologiske krisene vil møte menneskeheten. Men OECD ønsker selvsagt ikke opprør, de ønsker elever som kan tilpasse seg endringene innenfor systemets rammer. Dermed lanserer de tankene om å nå skolens mål er mer enn å gi kunnskap, skolen skal også regulere elevens sosiale og emosjonell kompetanse.
«Skoleeierne» i KS (kommunenes organisasjon) deltar aktivt i OECD-prosjektet Education 2030. De skriver på sin nettside om visjonen for framtida elever som skal tilpasses den nye globaliserte verden. Morgendagens utdanning skal blant annet ha som mål dette:
«Se hele mennesket. Dannelse som også inkluderer å vektlegge sosiale, emosjonell sider av kompetansen, ikke bare de kognitive»
Det er elevenes kompetanse som er grunnlaget for karaktersettinga. Og karakterene betyr nesten alt for elevenes framtidsmuligheter. Tankegangen må være at læreren i skal måle elevens «emosjonelle kompetanse» på en skala fra 1 til 6. Altså, en type empatitest.
Dette er en inngripen i enkeltindividets integritet – og kan bety at «ikke-korrekte tanker og følelser» får dårlig karakter.
Fra høsten 2020 ble det innføres nye læreplaner i grunnskolen og videregående skole. Selve idegrunnlaget for endringene av skolen, ble utarbeidet i Ludvigsen-utvalgets innstilling fra 2015 (NOU «Fremtidens skole»). Rapporten ble oppkalt etter lederen for utvalget, professor Sten Ludvigsen. I utvalget satt for øvrig ingen representant for lærerne blant de 11 deltagerne.
OECDs ideologi gjennomsyrte Ludvigsen-utvalgets innstilling. Ett sentralt element i utvalget er at sosial og emosjonell kompetanse som del av kompetanseområdene som skal utvikles og vurderes i skolen. Det brede kompetansebegrepet som er lagt til grunn, innebærer at sosial og emosjonell kompetanse står sentralt i alle kompetanseområdene.
Utvalget skrev:
«Sosial og emosjonelle kompetanser som tidligere ble sett på som stabile trekk ved personer, kan utvikles og læres, og har betydning for faglig læring.»
«Elevene må også få tilbakemeldinger om hvordan de utvikler sosiale og emosjonelle sider av kompetansen i alle fag.» (side 75)
« I samhandling med andre må elevene også lære seg å ta hensyn til fellesskapet ved å regulere egne tanker, følelser og handlinger.» (side 30)
Å regulere elevenes handlinger har skolen alltid gjort. Det står nedfelt i skolereglementet. Men jeg aldri før sett formuleringer som tilsier at skolen skal inn og regulere følelser og tanker. Det er skremmende og åpner for et totalitært samfunn. Ísbergs roman altså ikke bare en framtidsroman, men handler om noe som utspiller seg foran øynene våre i dag.
I den nye forskriften «Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæring» er rett nok dette dempet ned. Men ideene om et tankepoliti i skolen er allerede sådd. Så vi veit ikke hva framtida vil bringe: Empatitester» i en eller annen form kan komme.
Visesanger Alf Cranners sang «Din tanke er fri» er ofte sunget ved skoleavslutninger. La dette også være et mål i framtidas skole.
Illustrasjon: Aschehoug
