Riksrevisjonen må granske digitaliseringa av skolen

Det kommer stadig flere krav om at det må skje en offentlig gransking av den ødeleggende digitaliseringa av norsk skole som har pågått siden århundreskiftet. Det bør ikke minst undersøkes nærmere om det har vært ulovlige bindinger mellom teknologibransjen og ledende byråkrater og politikere som har vært de fremste digitale pusherne i norsk skole. Et bortgjemt dokument fra Senter for IKT i utdanningen og NMC Horizon Prosjekt fra 2013 avslører den totalitære tankegangen som ligger bak digitaliseringa av norsk skole og de tette bindingene mellom offentlige institusjoner og kommersielle aktører.

De to norske forfatterne Marco Demian Vitanza og Maja Lunde har i innlegg i Klassekampen sist uke gått hardt ut mot den hensynsløse og blinde digitaliseringa av norsk skole. De krever en gransking av hva som har skjedd. Vitanza mener dette burde være en oppgave for Riksrevisjonen.

Vitanza skriver i KK 7/9 at divisjonsdirektøren for digitalisering av Utdanningssektoren i Oslo kommune, Trond Ingebretsen, må gå av. Vitanza skriver:

«Fra 2012 til 2018 var han direktør for Senter for IKT i utdanningen, som var en nasjonal premissleverandør for digitalisering i skolen….. Både i IKT-senteret og i Oslo kommune har Trond Ingebretsen vært en vesentlig pådriver for digitalisering og utrulling av læringsbrett og kunstig intelligens i klasserommene. Det finnes tydelige tegn på at dette har blitt gjort med stor grad av hensynsløshet fra Trond Ingebretsens side. Utviklingen har bidratt til å skade norske barns utvikling. Derfor er han ikke egnet til å ha noen betydningsfull rolle knyttet til skolevesenet.»

Senter for IKT i utdanningen hadde 80 ansatte på heltid. Det ble opprettet i 2010 som et forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet. I 2018 ble det lagt ned og overført til Utdanningsdirektoratet.

Direktør i Osloskolen, Marte Gerhardsen, forsvarer i et motinnlegg til Vitanza «min gode kollega Trond Ingebretsen» og konkluderer med følgende salve: «Usaklige og kunnskapsløse angrep på enkeltpersoner tar oss ikke framover».  Men Gerhardsen går ikke inn på det essensielle i Vitanzas kritikk; nemlig at Ingebretsen har sluppet Apple inn i barneskolen for å fotografere elever i en reklamefilm, og at han har utrullet ChatGPT i skolen begrunnet med «vi hadde ikke noe valg».

En annen som kritiserer Klassekampen for i det hele tatt å trykke Vitanzas innlegg, er Morten Søby. (KK 11/9). Søby var avdelingsleder i Senter for IKT i skolen. Men han er den egentlige strategen bak digitaliseringa av skolen.  Morten Søby introduserte i 2003 begrepet digital kompetanse i pedagogikk og utdanningspolitikk. Han har vært medvirkende i å skrive læreplanene.

Men hva er det Gerhardsen og Søby frykter? De frykter Historiens dom over en digitalisering der teknogigantene har hatt fritt fram til å tjene milliarder på bekostning av skolebarns personvern og fysiske og mentale helse. De er mer interessert i å beskytte Ingebretsen enn norsk skoleelever. 

Et avslørende dokument

Det er et bortgjemt dokument som burde interessere alle, ikke minst Riksrevisjonen, bør studere nærmere. Det dreier seg om dokumentet «Teknologiske framtidsutsikter. Norsk skole i 2013 – 2018» som var et prosjekt mellom Senter for IKT i undervisningen sammen med noe som kaller seg NMC Horizon Prosjekt. Den er undertegnet en rekke personer fra skoleverket og kommersielle aktører som Microsoft, Abelia, IKT Norge, Dagbladet, TV2  osv. Blant underskriverne er Arne Krokan fra NTNU – og Morten Søby.

Det er skrekkelig lesning. Rapporten var ikke noe annet enn en blind hyllest til hvorledes den vidunderlige digitale verden skal løse alle verdens pedagogiske utfordringer. Rapporten er blotta for etisk vurdering og psykologisk innsikt. Den skiller heller ikke mellom kunnskap og informasjon. Den drøfter ikke elevenes personvern. Det oppfordrer til et massivt brudd på menneskerettighetene. Bøker på papir framstilles som noe som må utfases.

Det kaster et grelt lys over hvordan disse menneskene ville legge premissene for utviklinga av norsk skole. Og jeg er overbevist om at mange tenker slik fremdeles.

Det er en historisk ironi at de to aktørene bak rapporten om norsk skole fram til 2018, ikke selv  overlevde 2018. Senter for IKT i undervisningen ble i 2018 lagt inn under Utdanningsdirektoratet mens NMC Horizon Prosjekt under uklare omstendigheter gikk konkurs i 2017.

Du kan laste ned dokumentet her:  teknologiske_framtidsutsikter_for_norsk_skole_i_20132018_1.

Jeg tar med noen utvalgte sitater:

Her ser rapportskriverne i 2013 så for seg framtidas skolehverdagen innen 2018:

«Teknologi vi har på oss (Wearable Technology), er enheter brukeren kan bære i form av smykker, solbriller, ryggsekker, sko eller jakker. Teknologi vi har på oss, gir oss en praktisk mulighet til å integrere  verktøy  som  sporer  søvn,  bevegelse,  plassering,  sosiale  medier  og  også  nye  typer enheter som integreres i brukerens dagligliv og bevegelser. Googles “Project Glass” er et av de mest kjente eksemplene i dag – enheten ser ut som et par solbriller, men med ett glass. Brukeren kan se informasjon om omgivelsene foran seg, som navn på venner som er i nærheten, eller steder med tilgang til data som er relevant for et prosjekt. Et annet er Jawbone UP-armbåndet, som registrerer hvordan du spiser, sover og beveger deg. Annen tilsvarende teknologi som allerede finnes på markedet, er klær som lader mobiltelefonen med solceller, som muliggjør interaksjon med brukerens enheter via kontroller eller styreflater som er sydd inn, eller som registrerer data om brukerens bevegelser.»

Videre skriver de:

“Nye verktøy, som Facebooks sosiale søkemotor, skal kunne illustrere disse interaksjonene med et konsept som kalles en sosial graf. En persons sosiale graf representerer summen av alle ens sosiale forbindelser på nettet (hvem hun eller han er venn med, hvem som liker det hun eller han eller vedkommendes venner er interessert i, hvor de ulike kontaktene  befinner  seg,  og  så  videre) og  gjør  det  mulig  å  søke  i  og  navigere  mellom forbindelsene. Sosiale grafer kan visualiseres på flere interessante måter, men det viktigste er informasjonen de gir, og hva de kan fortelle oss.”

«Relevans for undervisning, læring og kreativitet: Etter  hvert  som   naturlige   brukergrensesnitt   blir   bedre   på   å   registrere   endrede ansiktsuttrykk og reaksjoner, kan programvare “merke” at en elev sliter og er frustrert.»

“Teknologi vi har på oss, som UP-armbåndet, overvåker brukerens daglige atferd, deriblant bevegelser og søvn. Slike data vil etter hvert utgjøre en stor mengde informasjon som kan legges til grunn for studier av atferd, motivasjon og fysisk helse og velvære.»

 Konklusjon:

Det er et  totalitært dokument  som Senter for  IKT i utdanningen stilte seg bak. Det er særlig fra side 13 og utover at aksepten av den totale overvåking av eleven kommer til syne. Nå gikk det ikke helt som rapportskriverne ønsket, men tankegangen prega norsk skoleutvikling i hele vårt århundre. Og gjør det til dels ennå. Her er mye å hente for de som vil stille de ansvarlige til veggs.

Jeg arbeidet selv i videregående skole fra 1993 til 2018 og fulgte digitaliseringa av norsk skole fra innsida. Problemet var at digitaliseringa skjedde på teknologibransjens premisser helt over hodene på lærere og foreldre.

Jeg skreiv gjennom hele perioden en rekke kritiske artikuler om dette tema. Mange av disse finner du på min blogg der du kan søke dem opp i søkefeltet.

Øyvind