Oppkjøpsfondene tar over

Noen ny utviklingstrekk ved norsk kapitalisme

På Arendalsuka i 2021 sa oljefondsjef Nicolai Tangen at kapitalismen er i ekstrem endring på en måte han aldri hadde opplevd tidligere. Dette har han selvsagt helt rett i. Men hva består disse endringene i? Og hva betyr disse endringene for den organiserte motstandskampen mot kapitalismen?

I stedet for å kalle kapitalismen i dag for nyliberalistisk, bør vi heller bruke begrepet oligarkkapitalisme om en epoke der staten i stadig større grad tilrettelegger for milliardærens superprofitter. Dette skaper et samfunn der disse oligarkene overtar mer og mer av kontrollen over økonomien i samfunnet og skaffer seg enorm politisk og kulturell makt. Det er en stekt økende tendens til at norske og utenlandske oppkjøpsfond eier stadig større deler av norske selskaper i nesten alle bransjer.

I Norge får oligarkkapitalismen et gjennombrudd i vårt århundre. Et kjennetegn ved  oligarkene er at de i stor grad gjemmer formuer i skatteparadis. 

Det har ikke skjedd en deregulering av økonomien, men heller en reregulering av økonomien ved at staten i større grad har sørget for at milliardærene har håvet inn sine superprofitter. I Norge har det skjedd på mange måter, for eksempel ved at norske naturressurser (som norske fjorder og olje- og gassfelt) er blitt gullgruver for private investorer.

Men jeg vil her framheve skattepolitikken, og ikke minst innføringa av den såkalte fritaksmodellen i 2006.

«Oligark – øyeblikket» 

Staten har gjennom sin skattepolitikk lagt forholdene til rette for de største investorene og selskapene.  I en fersk rapport peker fire forskere fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) at det er de rikeste i Norge som betaler minst skatt. Den kraftige økningen i ulikhet kommer fra at de rikeste kanaliserer sine inntekter skattefritt til sine personlige holdingselskaper – ved å bruke den såkalte fritaksmetoden som ble innført i 2006 etter enstemmig vedtak i Stortinget.  Utbytter mellom selskap er skattefritt gjennom fritaksmetoden. «Hvert år slipper de rike å betale 80 milliarder i skatt», skreiv Dagens Næringsliv 13/12 – 2019 under overskriften «Milliardærenes skattefrie pengebinger». 

Kort etter at denne skattereformen ble innført, ble det opprettet 60 000 holdingsselskaper i Norge. DN nevner i sin artikkel som eksempel:

«Det går en strøm av penger – fra industriselskapet Orkla til Stein Erik Hagens holdingselskap Canica, fra Aker til Kjell Inge Røkkes The Resource Group, og fra hotellselskapet Nordic Choice til eieren Petter Stordalens private pengebinge, Strawberry Group. Alt sammen skattefritt. I fjor alene fikk de tre milliardærene overført 3600 millioner kroner til sine holdingselskaper.»

DN oppsummerte det slik:

«DNs gjennomgåelse viser at mange bruker skattefritaket til å bygge opp enorme pengebinger, med passiv kapital plassert i verdipapirer, eiendom og luksusgoder som privatfly og bilsamlinger. Og bolig til barn.»

Ifølge professor Annette Alstadsæter er bare en brøkdel av de faktiske inntektene til de rikeste i Norge med i statistikken. Rundt 80 % av deres inntekter er «skjult» i statistikkene, det meste altså i private holdingselskaper. Kapitals liste over de 400 rikeste viser en oversikt over oligarkene i Norge. Her har de regnet ut den reelle formuen som langt overstiger ligningsformuen.

I realiteten kan milliardærene selv bestemme hvor mye skatt de betaler. Det er altså en slags ny type adel med egne privilegier  som skattefrihet.  Og samtidig klager mange av disse på at skattenivået i Norge. I 2022 bosatte minst 36 av disse seg i Sveits.  «Jeg mener man kan se skattereformen i 2006 som oligarkøyeblikket i norsk økonomi», sa professor Guttorm Schjelderup ved NHH.

Oligarkenes inntog

Gregar Berg-Rolness,  som er forfatter blant annet av boka «Overskuddsflytting – Aggressiv skatteplanlegging i den globale økonomien» og er skattefaglig rådgiver for Tax Justice Network, skriver på sin hjemmeside:

«Framveksten av oligarker er et særtrekk ved den globale økonomien, kapitaleiere som erobrer maktposisjoner gjennom statlig samrøre. De østeuropeiske oligarkene som dukket opp etter Berlin-murens fall, har dannet mønster for kapitaleiere globalt. Det er mulig å snakke om en ny type herskende klasse som kan få stor kulturell innflytelse. Oligarkene er ikke samfunnsbyggere, her er det maksimal profitt som gjelder eller falitt. En del oligarker bøter på dette gjennom veldedighet og bygger gjerne slik et positivt omdømme for framtidig forretningsvirksomhet.

Oligarkene blir i jakten på global superprofitt nødvendigvis kortsiktig i sine investeringer. Det er heller ikke rom for skattebetaling. Privatiseringen blir dermed både tumleplass for forretningsvirksomheten til oligarken og et påregnelig resultat i denne økonomien.»

Rettferdiggjøring av bruk av skatteparadis

En annen milepæl i utviklinga av oligarkkapitalismen i Norge skjer med ansettelsen av Nicolai Tangen som sjef for oljefondet i 2020. Tangen hadde siden 2005 bygd opp en gigantisk formue som stifter av det britiske hedgefondet AKO Capital. Tangen personlig og hans hedgefond brukte minst seks forskjellige skatteparadis for å bygge opp sin formue. Selv om han, i alle fall offisielt, har frasagt seg sine interesser i AKO, har ansettelsen av Tangen betydd en normalisering og rettferdiggjøring av bruken av skatteparadis

Norske og utenlandske fond overtar mer og mer av kontrollen over økonomien

Dagens Næringsliv har nettopp startet en serie om norske oppkjøpsfond – (kalt: private equity – venture fond –aktive eierfond osv)  som stadig overtar mer og mer av kontrollen i norsk økonomi i nesten alle bransjer. DN skriver 27/1-23:

«Med strukturer i skatteparadiser kjøper de opp selskaper og selger dem videre igjen etter noen år, ofte med skyhøy gevinst. Det er ikke bare selskaper de kjøper opp, også fasjonable eiendommer og flere av de fineste kjøretøyene havner i hendene på denne gruppen forvaltere som kontrollerer mer og mer av norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Og noen av dem flyttet formuene til Sveits, lenge før Kjell Inge Røkke dro samme vei.

I Europa ansetter bransjen hele 9,9 millioner mennesker, mer enn befolkningen i både Sverige, Østerrike og Ungarn. Over fire prosent av Europas arbeidsstyrke jobber i de 25.000 selskapene som er eid av bransjen.

Mye tyder på at vi bare har sett begynnelsen i Norge. Pilene peker oppover. Ved inngangen til årtusenet sysselsatte bransjen 17.000 personer i Norge. I dag er tallet over 86.000, ifølge en fersk rapport fra Menon Economics. Det er en vekst på 9,6 prosent. Årlig. I Norge er 449 selskaper eid av bransjen, og disse sto for 73 milliarder kroner i verdiskaping i 2021 alene.»

Denne «verdiskapinga» skjer på denne måten:

«Mange av dem [altså fondene, min anmerking]er kjent for å kjøpe opp selskaper og setter gjerne press på organisasjonen fra første dag: «sense of urgency» som de kaller det. Ledelsens «blikk» må skjerpes, styret må være mer «på», de ansatte må «løpe litt fortere». For selskapet skal selges igjen etter fem til syv år, og det skal helst ha tredoblet verdien i den perioden.»

Altså: Ekstra mer press på de ansatte, de skal “løpe fortere”, svette mer for å øke profitten til fondseierne. 

Det finnes i dag ca 35 slike fond som altså eier 449 selskaper, ifølge Norsk Venturekapitalforening (NVCA).

Eksemplet Norske Skog

Det britiske hedgefondet Oseanwood solgte seg for noen uker siden ut av Norske Skog. De gikk inn i en konkursbo i 2018 – og betalte 2,3 milliarder for «innmaten» i bedriften. Etter 5 og 6 år som største aksjonær, har de nå solgt seg ut med en gevinst på 1,7 milliarder.

Historien til Norske Skog er for øvrig et lærestykke om hvordan et solid konsern med røtter i de norske skoger, tar skrittet ut i den store verden for å ete seg feit, for til slutt å ende opp som gjeldtynga slaktoffer for internasjonal finanskapital.

Skjulte eierskap

Mange eiendomstransaksjoner i Norge går under radaren gjennom bruk av såkalte blankoskjøter, som ikke må tinglyses, og dermed ikke blir synlige for offentligheten. Det finnes ingen oversikt over bruken av blankoskjøter i Norge. Det er heller ikke noe krav om å tinglyse eierskap til eiendom her i landet. En effekt av det er at mer enn 100.000 døde mennesker er registrert som eiere av eiendom i det offentlige eiendomsregisteret.

Samtidig har 10.000 eiendommer hemmelige eiere i skatteparadis. Dette dreier seg blant annet om grunnleggende infrastruktur som havneområder, aldershjem og kraftverk, og mest omtalt siste tida: driften av norske ambulansefly.

Denne driften ble i 2018 overført til det britiske selskapet Babcock. Nå er delen som drifter norske fly, solgt til det Luxembourg-registrerte investeringsfondet Ancala Partners. Hvem som nå eier selskapet, veit verken regjeringen eller helseforetakene. Staten betaler flere hundre millioner i året for denne tjenesten.

Annet hvert år offentliggjøres Financial Secrecy Index av det internasjonale Tax Justice Network. Indeksen viser i hvor stor grad land tilrettelegger for finansielt hemmelighold. FSI er et viktig verktøy for å forstå hvor godt land er rustet til å motarbeide internasjonal skatteunndragelse og -unngåelse, hvitvasking og økonomisk kriminalitet.

Et lands rangering i indeksen avhenger både av nivået av hemmeligholdet, og størrelsen på finanstjenestene i landet. Financial Secrecy Index for 2022 viser en kraftig forverring for Norge. Tax Justice Norge skriver følgende:

«Fallet skyldes særlig at register over reelle eiere av selskaper ikke er på plass, syv år etter dette ble vedtatt på Stortinget. Registeret er dessuten vedtatt med store hull. Mens vi venter har antall konsern i Norge fra skatteparadis økt betraktelig. Indeksen vurderer også for første gang det som sannsynlig at Norge brukes til å skjule verdier gjennom kunstmarkedet.»

Antall konsern i Norge fra skatteparadis øker

E24 skriver 3/5 -22:

“Globale konserner som bruker skatteparadis og som opererer i Norge har økt betraktelig siden 2014, viser en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Fra 2014 til 2020 økte antallet konsern, som har sitt morselskap eller sin konsernspiss i et skatteparadis, med 78 prosent. I 2020 gjaldt dette 255 globale konsern med over 1.300 norske juridiske enheter.”

«Det grønne skiftet» som forretningsmodell.  Eksemplet Freyr

Regjeringen går inn med 60 milliarder fram mot 2025 for å gi lån og garantier for å dra i gang «grønn» industri. Det dreier seg blant annet om støtte til satsingsområder som produksjon av batterier, hydrogen og havvind.. Et grunnleggende spørsmål er om hvor miljøvennlig disse prosjektetene egentlig er? Argument Agder har drøftet dette spørsmålet i flere artikler, blant annet i artikkelen Hvor grønn er egentlig batteriproduksjon?

Men la oss stille et annet grunnleggende spørsmål: Brukes begrepet «Det grønne skiftet» som en forretningsmodell for å skaffe milliardinntekter til norske og utenlandske investorer, subsidiert av offentlige midler?

La oss se nærmere på den store battericellefabrikken som har kommet lengst i sine planer, nemlig Freyr (Freyr Battery Giga Arctic AS) i Mo i Rana i Nordland. Første byggetrinn av fem planlagte fabrikker skal stå ferdig i 2024.

Det er Tor Ivar Slettemoen som er grunnlegger av Freyr. Han har tjent store penger i vindkraftbransjen, men formuen økte betydelig da Freyr gikk på børs i New York i fjor sommer. Da steg formuen fra 45 millioner til 516 millioner. Han er nå skatteflyktning til Sveits.  Styrelederen Torstein Dale Sjøtveit og hans kone har også tjente nær en milliard på Freyr.

Sjøtveit og Slettemoen eier hver ca. 6% av aksjene i Freyr. Men de største eierne er hedgefondet Sylebra Capital Ltb. I Hongkong) og Koch Industries, Inc. i USA. Sistnevnte er det nest største ikke-børsnoterte selskapet i USA. Det eies av Koch-familien som er blitt styrtrike for sine investeringer i olje. De har vært støttespillere for Donald Trump og andre klimafornektere.

Næringsminister Jan Christian Vestre dro i juni 2022 til Mo i Rana og lovet 4 milliarder i lånegarantier og direkte kapitalstøtte til selskapet Freyr. Kort tid før staten stilte opp med fire milliarder kroner i lånegarantier, sikret Freyr-sjef Tom Einar Jensen seg lønn og bonus på 27 millioner kroner. (Han er lillebror til Siv Jensen).

Staten er med å finansiere noen av Norges og verdens rikeste mennesker under dekke av «Det grønne skiftet».

Statkraft har reservert 1,4 TWh til Freyr i perioden 2024 – 2031.  Prisen er ikke kjent, men ikke høy.  Dessuten planlegger Freyr å bruke kraft fra 120 vindmøller på Sjonfjellet vest for Mo i Rana. Dette har både Rana og nabokommunen Nesna tidligere sagt nei til.

Målet er å posisjonere Freyr som en av Europas største leverandører av battericeller. Men det er skjær i sjøen. sier nå styreleder Sjøtveit til High North News: « – Inntil norske myndigheter har en løsning på dette, kommer vi ikke til å produsere elbilbatterier i Norge».  Årsaken er at Eu krever 10% toll på batterier produsert utenfor EU og Storbritannia.

Men hvis det ikke blir produksjon, kan Freyr leve av å selge strøm til markedspris som de har fått til lav pris av Statkraft. Uansett vil elektrifisering av Equinors gassanlegg på Melkøya i Hammerfest og kraft til Freyrs batterifabrikker føre til kraftig øking av prisene på strøm i Nord og hindre etableringer av mindre virksomheter.

Vindkraftverkene eies fra utlandet

Det er Tax Justice Network – Norge som har kartlagt eierforholdene i norske vindkraftverk i drift i rapporten «Vindkraftens skyggesider – Tiltak mot overskuddsflytting og skjult eierskap». (2021): 

Rapporten viser til NVE som oppgir at 32,9 % av eierskapet i norsk vindkraft er offentlig eid, hvorav det meste er statlig (21,5 %). 61,7 % er utenlandsk eid, mens 5,1 % er norsk privat eid. Til sammenlikning er 88,7 % av eierskapet i vannkraft offentlig eid, kun 6 % utenlandsk eid og 5 % norsk privat.

Bare to av de ti største eierne er norske – Statkraft og Trønderenergi. Videre kan bare to av de åtte utenlandske eierne på listen regnes som energi-selskaper – Stadtwerke München GmbH (tysk kommunalt selskap, eid av byen München sør i Tyskland), og BKW Energi AG (et kraftselskap hvor Kanton Bern i Sveits er majoritetsaksjonær).

De resterende seks må regnes å være aktører innen internasjonal finans- og kapitalforvaltning. I to case-studier i rapporten har Tax Justice sett nærmere på caymanfondet Global Renewable Power II (Europe) Investco LP (etablert av det amerikanske BlackRock – verdens største kapitalforvalter), og Hyfe Holding GmbH, et tysk holdingsselskap knyttet til det tyske kapitalforvaltningsselskapet Luxcara. Men Hyfe Holding GMbH er tilnærmet «et tomt skall» med minimal egenkapital. Og de egentlige investorene finnes gjemt i skattepardiset Luxembourg.

Hyfe Holding GMbH er største kjente eiere av Bjerkheim Vind AS og Norsk Vind Egersund,  mens BlackRock eier Tellenes Vindpark AS . Alle disse ligger i Rogaland.

Norske vannkraftverk er også eid fra skatteparadis

Men det er mindre kjent at også private vannkraftverk eies av utenlandske fond som også opererer i skatteparadis som Luxembourg. Småkraft eier og drifter over 160 kraftverk og er Europas største småkraftprodusent. De har 25 ansatte på kontorer over hele Norge.

Småkraft AS, stiftet i 2002, er et norsk kraftselskap som var eid av de fire selskapene Skagerak Energi, Agder Energi, BKK og Statkraft. I 2015 ble det solgt til det tyske investeringsfondet Aguila Capital med hovedkontor i Hamburg, men opererer også fra Luxembourg. Aquila Capital er nå Norges og Europas største småkrafteier. Aquila har også vært involvert i planer om å å bygge et stort datalagringssenter i Ringerike.

Finansialiseringens tidsalder

Professor Bernt Sofus Tranøy oppsummerer begrepet finansialisering slik:

«Generelt er finansialisering uttrykk for en tilstand der finanssektoren har fått stor strukturell makt og dominerer produksjonslivet i en økonomi. Gjeld er finanssektorens viktigste «råvare», og gjeldsvekst er et kjennetegn ved finansialiseringen.»

Det har altså vokst fram en forvokst finanssektor som tar over mer og mer over kontrollen av økonomien. Et mikroskopisk mindretall av styrtrike oligarker sitter på toppen og styrer utviklingen – på område etter område – ofte med subsidier fra staten. Det har vært forsøk noen på å regulere dette, men det har ikke snudd utviklingen.

UNCTAD, FNs generalforsamlings hovedorgan for handel og utvikling, publiserte for noen år siden  «Trade and Development Report 2017» der de pekte ut finanssektoren som hovedproblemet for den globale økonomien.

FN-organet peker ut finansbransjens dominans over den økonomiske utviklingen som hovedårsaken til økende ulikhet, gjeldstyngede økonomier, økonomisk usikkerhet og liten vekst. De ber om en ‘new deal’ for hele verden. I forbindelse med UNCTAD styremøte for handel og utvikling uttalte hovedforfatter av rapporten og leder for avdeling for globalisering og utviklingsstrategier, Richard Kozul-Wright, at det er finansbransjen som har formet den globale økonomiske politikken.

« Finans – ikke handel, ikke teknologi – har vært den dominerende kraften i å utforme den globale økonomien de siste 30 årene», sa han. Dette er minst like relevant i dag, seks år etter at rapporten kom, også i Norge.

FN-organet mener markedsstyringa av økonomi og politikk har tatt overhånd, noe som har kommet til syne gjennom en eskalerende globaliseringsprosess som de kaller hyperglobalisering. Eva Joly kaller skatteparadisene «for hjertet av kapitalismen». Det er her svart og hvit kapital møtes, det er her det skjer hvitvasking av utbytte fra menneskesmugling og narkosalg. En voksende mafia gror fram globalt i allianse med finanssektoren.

Om “skatteparadisene” er hjertet, er pengestrømmen selve blodomløpet. Det er sentralbankene som pumper penger inn i systemet ved å trykke enorme mengder med sedler uten verdi. (Fiat – penger). Det utvanner blodet slik at organismen til slutt blir døende. Bankene kan kollapse under enorme mengde derivater slik jeg har skrevet om på denne bloggen i det siste.

At oligarkene har tatt dominans over norsk økonomi med sine oppkjøpsfond, under markedsføring av «det grønne skiftet» og «avkarbonisering», er en realitet som vi må ta inn over oss og analysere grundig for å finne en strategi for å bekjempe denne utviklinga.