Foto: Pressefoto/Kilden/Lars Gunnar Liestøl
Jeg har ikke sett forestillinga Kill Devil på Kilden teater i Kristiansand som reiser spørsmålet om Norges rolle i forhold til slavehandelen. Jeg vil derfor ikke polemisere mot forestillingen, men heller komme med noen allmenne betraktninger om dette tema:
Norge var helt politisk umyndiggjort i unionen med Danmark, særlig i perioden 1537 til 1814. Selv om noen nordmenn tjente på og deltok slavehandelen, kan ikke Norge som nasjon holdes ansvarlig for den transatlantiske slavehandelen. Betegnelser som «slavenasjonen Norge» og «Norges kolonifortid» er misvisende og historisk feil.
I 1380 begynte et kongefellesskap med Danmark som varte til 1814. Norge var den svake parten i denne unionen; kongene var danske og holdt til i København. Etter innføringa av reformasjonen i Norge utforma kong Christian 3 en håndfestning med et avsnitt som er blitt hetende Norgesparagrafen. Der avskaffa han det norske riksrådet, og slår fast at Norge skulle bare regnes som «et ledemod», det vil si en del av Danmark på linje med Fyn, Jylland, Sjælland og Skåne.
«Den norske staten ble avskaffet i 1536/1537», skriver historiker Øystein Rian. Kirka blir nå lagt under den danske kronen med våpenmakt, og alt kirkegodset blir statseiendom. Den katolske kirka eide på det tidspunktet halvparten av norsk jord, og dette blir omgjort til krongods. En rekke norske bønder blei leilendinger under den danske kongen. Skriftspråket ble dansk.
I 1660 innførte kong Fredrik 3. så eneveldet, og dette sentraliserte den politiske makta Danmark – Norge ytterligere. Med Kongeloven fra 1665 fikk Danmark-Norge trolig den mest vidtgående og konsekvente enevoldsforfatninga i Europa. All utenrikspolitikk i hele unionstida lå selvsagt under den danske tronen. I denne perioden hadde kongen aleine lovgivende, utøvende og dømmende makt. Han kunne utnevne og avskjedige alle militære, sivile og geistlige embetsmenn. Bare han kunne erklære krig og slutte fred og skrive ut skatter, avgifter og tjenester av enhver art.
Den norske hæren var helt underlagt den danske kongen. Det fantes ikke noen institusjon som representerte norsk suverenitet i perioden 1537 til 1814. Det eksisterte ingen egne norske statsinstitusjoner, det fantes ingen norsk folkeforsamling og regjering, og i praksis fantes det heller ingen norsk offentlighet. I kongens kanselli og råd var det ingen nordmenn før 1784. Under unionstida som helhet går mellom halvparten og to tredel av skattene fra Norge til København og Danmark. Skattetrykket øker under eneveldet, noe som utløser en rekke bondeopprør på 1700 – tallet, de mest kjente var Strilekrigen og Lofthus-opprøret.
De tre slave-øyene i Karibien, St. Thomas , St. Jan og St. Croix var danske koloniøyer og ble derfor kalt «Dansk Vest- India». Denne kolonien bestod helt til 1917, altså over hundre år etter at Danmark «mista» Norge.
Jeg viser til professor Terje Tvedts bok «Verdenshistorie. Med fortiden som speil». Der vier han et eget kapittel til spørsmålet om Norge var et eget koloniland. Hans svar er klart: Norge var et av få «annerledelsland» i Europa som ikke i deltok i erobringen av den ikke- europeiske verden. Han skriver «Norge var ikke en koloni i streng formell forstand, men landets posisjon minnet mye mer om en koloni enn en kolonimakt.»
Han skriver videre:
«Å fortolke den europeiske koloniale historien som om Norge også var en del av den, gjør derfor den europeiske kolonialismen som historisk periode og konkret politikk vanskeligere å forstå, om ikke ubegrepelig.» …. «Det er en analyse som inkluderer nordmenn i en slags felles – europeisk kolonial praksis og dermed som bærere av en kollektiv, historisk skyldfølelse, men til en stor kostnad: Den koloniale historien oppheves som historie».
Spørsmålet om Norges posisjon i unionen med Danmark må baseres på historisk forskning. Det må ikke gjøres om til et moralsk og emosjonelt spørsmål om en slags arvesynd som vi bærer med oss.
Også publisert i Fædrelandsvennen
