Norge dreiv ikke med slavehandelen

Maleriet viser barken  "Ram" av Arendal for fulle seil (Aust – Agder museum KUBEN) Arendals vekst til å bli Norges største sjøfartsby på 1700- tallet skyldes i hovedsak trelasteksport samt korn- og varehandel, i liten grad slavehandel.

Historiker Trond Bjerkås kommenterer (Fædrelandsvennen 9/7 og Argument Agder 11/7) min artikkel i der jeg stiller spørsmålet «Var Norge en slavenasjon?». (Argument Agder 4/7). Jeg konkluderer med at Norge var helt politisk umyndiggjort i unionen med Danmark. Selv om noen nordmenn tjente på og deltok slavehandelen, kan Norge som nasjon ikke holdes ansvarlig for den transatlantiske slavehandelen på 1600 og 1700-tallet.

Jeg takker Bjerkås for hans saklige svar, og jeg vil gjerne utdype mine argumenter: 

I håndfestningen til Christian 3 i 1537 avskaffes Norge som egen stat, riksrådet blir nedlagt, og Norge defineres  som en del av Danmark på linje med andre landsdeler som Fyn og Jylland. Samme år blir reformasjonen innført i Norge med våpenmakt, og kirkegodset til den katolske kirka blir omgjort til krongods. En rekke norske bønder blir leilendinger under den danske kongen.

Den eneveldige kongen Fredrik 3 innførte så den mest vidtgående og konsekvente enevoldsforfatning i Europa i årene etter 1660. I denne perioden hadde kongen alene lovgivende, utøvende og dømmende makt. Han alene kunne utnevne og avskjedige alle militære, sivile og geistlige embetsmenn. Bare han kunne erklære krig og slutte fred og skrive ut skatter, avgifter og tjenester av enhver art. Den norske hæren var helt underlagt den danske kongen.

Under unionstida som helhet går mellom halvparten og to tredel av skattene fra Norge til København og Danmark. Skattetrykket øker under eneveldet, noe som utløser en rekke bondeopprør på 1700 – tallet, de mest kjente var Lofthus-opprøret og Strilekrigen.

Det var under enevoldstida at slavehandelen og koloniseringa utvikla seg. Kolonisering og utenrikspolitikk var selvsagt utelukkende styrt fra Danmark. De  tre slave- øyene i Karibien var en dansk koloni og ble derfor kalt «Dansk Vest- India». Denne kolonien bestod helt til 1917, altså over hundre år etter at Danmark «mista» Norge. Det var for øvrig bare to norske skip som gikk inn i slavetransporten over Atlanterhavet.

Jeg mener det er utvetydig at Danmark styrte over Norge under eneveldet, men Bjerkås mener at det skjer en mer formell likestilling mellom rikene etter at det danske riksrådet ble nedlagt under eneveldet. Bjerkås skriver også : «Den norske adelen besto både juridisk og reelt som en egen stand på 1500-tallet og Norge hadde egne stendermøter» Men den norske adelen var svært fåtallig og svekket etter 1660, og noen stenderforsamling ble ikke avholdt etter 1661.  Mitt poeng er at det ikke fantes noen institusjon som representerte norsk suverenitet i perioden 1537 til 1814. Det eksisterte ingen egne norske statsinstitusjoner, det fantes ingen norsk folkeforsamling og regjering, og i praksis fantes det heller ingen norsk offentlighet. I kongens kanselli og råd var det ingen nordmenn før 1784.

Den norske staten kunne derfor ikke si verken ja eller nei til slavehandelen og kolonisering, fordi en slik uavhengig stat fantes ikke. Jeg er for øvrig enig i den oppsummeringa som står på Stortingets egen side:

«Fra 1380 var Norge i union med Danmark. Med eneveldets innføring i 1660 ble all makt samlet hos den danske kongen. Kongeloven fra 1665 var grunnlov for Danmark-Norge frem til 1814 og befolkningen hadde begrenset mulighet til å påvirke den politikken som ble ført.»

Etter over 400 år blir så «Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige.» som det står i § 1 i Grunnloven av 1814. Med Grunnloven fikk den norske embetsmannstanden gjennombrudd for sitt politiske prosjekt, i allianse med andre stender i Norge. Stortinget ble nå den institusjonen som gjenoppretta og ivaretok norsk suverenitet; noe begrensa i i unionstida med Sverige.

Jeg er enig med Bjerkås i at Norge ikke var noen koloni, i alle fall ikke i tradisjonell forstand. Forestillingen om et eget norsk rike levde videre i unionstida, og noen særnorske institusjoner levde videre innenfor lovverk og rettsvesen. Det var likevel kraftig vekst i fiske, bergverk, trelasthandel og skipsfart som la det økonomiske fundamentet for at Norge kunne stå på egne bein i årene etter 1814. Men bare en mindre del av denne veksten hadde rot i slavehandelen.

Jeg synes det er merkelig at Bjerkås i det hele tatt setter spørsmålstegn ved om Norge var et lydrike, altså underordna Danmark i unionstida. Her mangler Bjerkås en maktanalyse av forholdet mellom de to landene. Tendensen blant nyere historikere til å prøve å likestille de to landene i unionen, må være en feilslutning. Det er et tankekors at Bjerkås ikke kan avgrense seg mot den meningløse påstanden til Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud i boka «Norge – et lite stykke verdenshistorie» der de kaller Norge en slavenasjon.

Som konklusjon vil jeg si at Norge som nasjon ikke kan klandres for at en rekke nordmenn var aktive med i slavehandelen og på koloniene. Til Bjerkås` spørsmål, om Norge var koloni eller kolonist, vil jeg svare at Norge var ingen av delene.

Viktigste kilder: Aschehougs norgeshistorie bind 5, 6 og 7.

Denne teksten har også vært publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 16/7