Meitemark og sosialismen

Det er ikke bare de unge som trenger forbilder. Jeg for min del holder meg også med noen helter; levende som døde. Lettest er de døde heltene; de kan ikke finne på noe galt selv om vi ikke veit alt om dem. Kanskje det er like greit at vi ikke veit alt, slik at de kan forbli våre helter.

En av mine helter heter Johan Sanfrid Elmblad. Han er for lengst død. Han får sitt portrett i Per Olov Enquists dokumentarroman «Musikantenes uttog» fra 1979. Elmblad er sosialistisk agitator. I 1903  kommer han til i det grisgrendte Västerbotten i det nordlige Sverige. Der tvinger de gudfryktige arbeiderne han til å sluke meitemark, i alle fall er det slik i Enquists versjon.

Elmblad kommer på foredragsturné for å organisere arbeiderne til kamp for sosialisme og stemmerett. Og det finnes det en arbeiderklasse her, på noen bortgjemte sagbruk. Området er øde, men det vil være feil å si at det er forlatt av Gud. Tvert i mot er folket dypt religiøse, og de frykter alt som kommer utenfra: det vil si alt som er fra Stockholm, inklusiv sosialismen og alt annet som kommer fra Djevelen.  Overalt møter han motstand på sin foredragsturné.

Elmblad har et trangt reisebudsjett og fisker i Bottniska viken.  En ung gutt observerer at han bruker munnhulen til markboks. Gutten sprer ryktet: «Han er stockholmer –  og han kan ete meitemark». En gruppe arbeidere binder Elmblad fast til et tre og tvinger han til å svelge en meitemark:

Da marken gled ned gjennom strupen, må den ha gjort motstand eller buktet seg voldsomt, og dermed tilkjennegitt at den syntes dette var ubehagelig, for Elmblad stivnet med ett til, som om hans oppmerksomhet ble vendt innover, mot noe som helt og holdent utspilte seg i hans indre. (side 43 i min norske utgave).

Elmblad er i det hele tatt  en ynkelig figur. Hjemme har han et tilbakestående barn, kona han er utro mens han er på reise, Han sliter med helsa, er overvektig og har store smerter når han pisser. Organisasjonen i Stockholm er ikke fornøyd med han. Men han drives av en indre glød, en overbevisning om at sosialismen er det eneste rette.

Det finnes titusenvis av slike Elmblader rundt om i verden, i fortid og nåtid, som under de vanskeligste forhold kjemper for sosial rettferdighet. De er voktere ved  sivilisasjonens grenser.  De er de uunnværlige.

«Musikantenes uttog» er den beste arbeiderromanen jeg har lest. Det er en sammensatt roman, men et av temaene handler om tålmodigheten til arbeiderklassens pionerer.

Etter få år bryter det ut streiker på disse sagbrukene, ikke direkte som en følge av Elmblads agitasjon, men fordi motsetningen mellom arbeid og kapital er universell – og arbeidernes motstand alltid finner sin lokale form, også  på de mest avsides steder på denne kloden. Sverige var på begynnelsen av 1900-tallet mindre urbanisert enn Norge, bestående av en rekke isolerte periferier, uten noen sterk sentralmakt. Elmblad var bare forut for sin tid, «fremtidens for tidlig fødte barn» som Hans Jæger uttrykte det.

Og hva med de stakkars meitemarkene? Jeg mener de er våre allierte i kampen for et klasseløst samfunn.  De må  fortsette sin undergravende virksomhet under jorda. En meitemark  gjør mer for miljøet enn en miljøminister. Den er humusens proletar.