Hva gikk galt med norsk skole?

I 72/73 gikk jeg siste året på reallinja på Kristiansand Katedralskole; det vil si den gangen det var en katedralskole, altså i lokaler nær Katedralen. Jeg fikk en fantastisk norsklærer. Han het Tore Austad. Han hadde etter min oppfatning en feil: han var dannet høyremann mens jeg for min del var langhåret m-l`er, men til tross for denne skavanken som jeg synes heftet ved hans person, var jeg svært begeistret for han.

Tore Austad ble seinere minister, men jeg har alltid tenkt at han var bedre som lærer enn som politiker. Seinere ble jeg også norsklærer og var faktisk i ett år hans kollega, skolen hadde i mellomtiden mistet sin katedral. Jeg tror ikke han husket meg, men jeg kan til gjengjeld fremdeles huske en del fra hans undervisning etter over førti år. Hva gjorde han rett?

Austad lærte meg blant annet å elske Tarjei Vessaas` roman «Fuglane», en bok jeg fremdeles elsker. Han gikk gjennom scene etter scene, og fikk meg til å forstå at den tilsynelatende tilbakestående Mattis i virkeligheten var et menneske med et ufattelig rikt indre liv. Et høydepunkt var når Austad forklarte at Mattis var, slik Vesaas selv uttrykte det, «eit sjølvportrett av forfattaren med visse atterhald».  For meg ble denne romanene en forsvarstale for kunstneren og outsideren som aldri ville passe inn i et trivielt, arbeidsomt samfunn. Et slag for den unyttige, skapende, magiske fantasien, altså.  En ting var sikkert for meg: Tusten Mattis kunne i alle fall ikke være høyremann!

Så leste vi «Sannhedens Armèe» av Wergeland. Jeg forstod ikke hvordan en mann som Austad kunne klare å formidle dette revolusjonære diktet som var et angrep på hele det etablertes samfunnets forsøk på å tåkelegge sannheten.

Austad hadde den egenskapen at han var levende opptatt av litteratur og klarte å formidle denne på en måte som ga rom for elevenes egne tolkninger. Det var en ikke-autoritær formidling. Jeg sier ikke at alt var bra ved norsk skole i min gymnastid, i alle fall ikke på Katedralskolen, men skolen ga rom for konsentrasjon og fordypning. Hvem leser hele romaner i dag? Hvem leser vanskelige dikt av Wergeland? Hvor er rommet for ro og innlevelse?

I stedet for er skolen i dag fylt opp av et hektisk kappløp mellom digitale duppeditter, en uendelig rekke med læreplanmål og jag etter gode karakterer.  Bare i norskfaget er det på videregående nærmere seksti kompetansemål som skal nåes i løpet av tre års undervisning. Etter Vg2 er ett av tjue mål: «Elevene skal kunne lese et utvalg sentrale norske og noen europeiske tekster fra middelalderen til og med romantikken, sette dem inn i en kulturhistorisk sammenheng og kommentere form og innhold».

Hele målstyringa med lange rekker med kompetansemål i alle fag, har vært en ulykke for norsk skole. Kunnskapsløftet 2006 ble introdusert av Høyre som var kommet langt fra verdikonservativismen, og ble administrert av et arbeiderparti som hadde fjernet seg langt fra arbeiderene og et sosialistisk venstreparti som hadde glemt sosialismen. Det var med partiene som med Katedralskolen, de var kommet langt vekk fra sin opprinnelse.

Jeg er også historielærer.  Hensikten med historiefaget må være å vekke varig interesse for historie, men med sin avanserte læreplan, og dels også lærebøkene med sine kompakte sider med fakta, virker motsatt. Kaj Skagen har helt rett når han påpeker i sitt banebrytende essay om norsk skole” Råskap og dannelse. Ti bud til redning av norsk skole” (Bedre skole nr.1/2008) at fag som historie og litteratur må appellere mer til opplevelse enn erindring.

La elevene fordype seg i «Fuglane» en eller to uker. Boka reiser en rekke spørsmål som elevene sammen og enkeltvis kan fordype seg i: Om avvikerens rolle, om forholdet mellom mennesker og natur, om kjærlighet og sjalusi, om fantasiens og kunstens makt, om tro og overtro osv. Her kan en rekke fag trekkes inn. Det er for øvrig verd å merke seg at boka er skrevet på et språk som Austads partifeller sammen med FrP i Kristiansand nylig prøvde å hviske ut fra skolen.

Og hvorfor er det ikke et fag som heter «Det angår også deg», med utgangspunkt i Herman Sachnowitz` lett tilgjengelige og gripende bok med samme tittel.  Sachnowitz var norsk jøde som sammen med sin store familie ble sendt til Auschwitz i 1942. Han var den eneste som overlevde fordi han fikk en plass i fangeorkesteret. Boka støver nå ned på skolebibliotekene , men burde vært obligatorisk lesing for alle ungdom. Det er en kilde som åpner for en rekke med historiske, retoriske og etiske problemstillinger.

Innlevelsen i Mattis` magiske verden kan aldri måles og veies. Ingen elev vil være upåvirket og glemme ondskapen slik den kommer fram i Sachnowitz` beretning. Slike opplevelser vil ikke passe inn i kompetansemål.

Fædrelandsvennen 30.september 2014