Exit sesjon 2 blir nå sendt på NRK. Jeg skreiv en kronikk til forrige sesong som er like aktuell i dag. Derfor en reprise.
foto: Ingeborg Klyve / Fremantile
NRK-serien Exit om det dekadente livet til fire menn i finansbransjen, har vakt enorm oppmerksomhet – og debatt om hvor realistisk serien egentlig er.
Dekadansen i finansmiljøene er et kjent fenomen, både nasjonalt og internasjonalt. Raskt tjente penger er en gift, både for enkeltpersoner og for samfunnet.
Dekadansen er heller ikke noe nytt fenomen, men er skildra i et utall bøker og filmer – fra tida under og etter første verdenskrigen, i romaner som Johan Borgens «De mørke kilder» og F. Scott Fitzgeralds «Den store Gatzby».
«The Roaring Twenties» var betegnelsen på de festglade 20 åra som fikk en brå stopp med børskrakket oktober 1929, for nøyaktig 90 år siden.
På 1980-tallet husker vi jappetida, oppkalt etter «Young Aspiring Professional», unge mennesker som kom raskt til rikdom ved hjelp av børsspekulasjoner. Jappene levde et liv med et enormt forbruk – dels på høye lån. Prisen måtte samfunnet betale etter noen år, med nedgangskonjunkturer og bankkrise.
Den norske forfatteren Henrik Langeland skildrer i sin roman «Wonderboy» (2003) det miljøet som vokste fram i forbindelse med den såkalte dot.com-boblas vekst og fall, også kalt IT-bobla. Dette miljøet likner på det vi ser i Exit.
I forbindelse med finanskrisa i 2008, kom det mange vitnemål om en utbredt bruk av narkotika og prostituerte blant finansakrobatene på Wall Street.
I USA har nettopp tiltalen om menneskesmugling og pedofili mot finansmannen Jeffery Epstein, vakt oppsikt, ikke minst for hans forbindelser med blant annet Bill Clinton, Donald Trump, prins Andrew og en rekke kjente skuespillere. Epstein brakte med sitt privatfly, kalt «Lolita Express», sammen rikfolk med mindreårige jenter på sin private øy i Kariben. Epstein døde under mystiske omstendigheter i fengsel før saken kom opp, men han ble allerede i 2008 dømt for pedofili.
Det er på denne historiske bakgrunnen vi må vurdere miljøet i Exit som er prega av vold, kvinnemishandling og dop. Flere som kjenner slike miljø fra innsida, går god for at slike miljøer finnes. Det betyr ikke at alle i finans lever på samme måte som gutta i Exit.
Den nederlandske journalisten og antropologen Joris Luyendijk analyserer de innerste kretsene i finanssektoren i City of London i boka «Svømme med haier» som i kom på norsk i 2015. Boka baserer seg på intervjuer gjennom flere år med omtrent 200 økonomer og meglere som bryter taushetsplikten. Men her er det ikke toppene han møter, men folk lenger nede i systemet. De tilbringer livet foran dataskjermer. De arbeider minst 10 til 15 timer hver dag – og ethvert normalt kjærlighets- og familieliv er nesten umulig. Arbeidsmiljøet er prega av beinhard konkurranse, smisking, baksnakking og frykt. Men det er høye lønninger, levekostnadene er høye og de private skolene som barna går på, er rådyre. Derfor klamrer de seg til jobben.
Selv om de arbeider hardt, skaper det ikke nye verdier eller arbeidsplasser. Bare få prosent av de finansielle transaksjonene globalt er knytta opp mot realøkonomien; altså produksjon av varer og tjenester. Resten er rein spekulasjon, ofte med flytting av tall i mikrosekunder, utført av algoritmer. Økonomer snakker om en finansialisering av økonomien der gjeldsdrevet vekst er drivkrafta.
I Exit møter vi fire «wonderboys» som ikke ser ut til å arbeide. De har andre som utfører alt arbeidet, hjemme og på kontoret. De er investorer som eier sine egne selskaper. Vi får ikke vite hvordan de har tjent pengene sine, bortsett fra at den ene, Adam, opererer i «skallselskaper» i skatteparadis. Alt de driver med er trolig spekulasjoner som ødelegger produktiv økonomi, men det kommer ikke så klart fram i serien.
Exit er uten tvil god underholdning, med meget gode skuespillere. Jeg håper også at mange lar seg provosere over at kapitalismen legger til rette for at unge menn kan skape formuer og leve på denne måten. Formueskatten senkes, arveavgifta er fjerna, antall milliardærer øker. Det blir flere privatfly, luksusbiler og yachter, mens mange – og stadig flere – sliter seg ut for å få pengene til å strekke til.
Jeg ser at folk i finansbransjen på alle mulige måter prøver å framstille det som om Exit-miljøet ikke har noe med dem å gjøre. Men det finnes åpenbart slike miljøer. Andre rike lever i sus og dus med et enormt forbruk, uten at alle tyr til kokain og prostitusjon for å fylle tomheten i livene sine. Det finnes dessuten liten vilje til å begrense mulighetene til finansspekulasjoner som nærer slike miljøer og fører til ustabilitet i økonomien.
Jeppes forsvarstale for kapitalismen i siste episode blir ironisk kommentert med kameraføringa som sveiper over hans tre kamerater som er på veg til å bli menneskelige vrak. Etter å ha sett Exit forstår kanskje flere den tomme retorikken om at rike folk skaper nye arbeidsplasser – og at de må ha skattelettelser. Tvert imot vil raskt tjente penger være en forbannelse – og ødeleggende for alle involverte. Til slutt er det vi alle som sitter igjen med regninga.
Kronikk i Fædrelandsvennen 10/10.
Se også:
