– Ernas aller største reformtabbe som statsminister

Først publisert i Argument Agder

 Den omfattende motstanden mot kommune- og regionalreformene er en følge av at reformene har kjørt seg fast. Nå vil Regjeringa fullføre dem, men det kan bare skje om Solberg får fire nye år etter valget neste høst.

Motstanden i Søgne og Songdalen mot storkommunen Kristiansand må sees i sammenheng med at hele kommune- og regionreformen ikke har levd opp til forventningene. To av Norges fremste eksperter på offentlig styring, professor Jørn Rattsø og Geir Vinsand i Nivi Analyse, felte i Aftenposten i februar i år en hard dom over den nye organiseringen av Kommune-Norge. Vinsand mente at Solberg-regjeringens store prestisjeprosjekt er blitt «Ernas aller største reformtabbe som statsminister». 

Kommunereformen ble satt i gang av regjeringen Solberg i 2014, og målet var «bærekraftige og økonomisk robuste kommuner» og «styrket lokaldemokrati». De ønsket en omfattende kommunereform, der malen offisielt var å få til minimum 15 000 innbyggere i hver kommune. De to regjeringspartiene på denne tida, FrP og Høyre, hadde begge programfestet at de ønsket bare to administrasjonsnivåer: Staten og kommunene. Fylkeskommunene skulle vekk. Dette er også bakgrunnen for at Solberg-regjeringa satte i gang regionalreformen parallelt med kommunereformen.

Det var også andre motiver for kommunesammenslåingen: Regjeringa har ifølge Granavolden-plattformen som mål å privatisere deler av offentlig sektor. Leder i NHO Service, Petter Furulund uttalte i til Klassekampen 2/4 2014: ”Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester. … Større kommuner gir bedre muligheter for private bedrifter.”

Men det gikk ikke helt slik regjeringa hadde tenkt. Kommunereformen medførte at 119 kommuner ble til 47 kommuner, og 1. januar 2020 var det 356 kommuner i Norge. Resultatet ble oppsummert slik av Norsk Rådmannsforum i januar: «Forskjellene i kommunenorge er større nå enn før kommunereformen. De store kommunene er blitt større. De små består. Dette utfordrer generalistkommuneprinsippet. Det er behov for å videreføre kommunereformen.»

På Agder ble det gjennomført tre kommunesammenslåinger: Kristiansand, Søgne og Songdalen ble til Nye Kristiansand; Mandal, Marnardal og Lindesnes ble til Nye Lindesnes, og Lyngdal og Audnedal ble til Nye Lyngdal. Antall kommuner i Agder ble redusert fra 30 til 25. I Aust-Agder skjedde det ingen endringer. Dette er langt fra Regjeringens opprinnelige ambisjoner med kommunereformen. Fylkesmann Ytterdahl gikk opprinnelig inn for kun 5 kommuner i hele Agder.

Regionalreformen gikk det enda verre med. Å slå sammen Agder til ett fylke var ikke så stort skritt. Verre var det med de enorme regionene Viken og Troms/Finnmark.

Forholdene i Kommune-Norge er nå verre enn før reformen ble satt i gang. I likhet med Kristiansand melder nå en rekke sammenslåtte kommuner om store økonomiske problemer. Et eksempel er Kinn kommune. Her ble de to kommunene Vågsøy og Florø slått sammen. De henger ikke geografisk i sammen, det er over to timer med bil mellom de to kommunesentrene. Utgiftene har vært langt større enn det engangsbeløpet de fikk utbetalt i forbindelse med sammenslåinga. Erfaringer viser også at byråkratiet øker mer i de sammenslåtte kommunen enn i de øvrige.

Resultatet av reformen har altså blitt det motsatte av det som var målet. Det kommer nå signaler om at Regjeringa forbereder neste trinn i kommunereformen med mål om å slå sammen flere kommuner. Et nytt offentlig utvalg er i kjømda. Rådmennene, og ekspertene Rattsø og Vinsand, etterlyser mer tvang i den videre prosessen. Skal dette skje, må Regjeringa vinne stortingsvalget neste høst.

Erfaringene fra Danmark er ikke positive, ifølge organisasjonen For Velferdsstaten: Danmark reduserte i 2007 antall kommuner fra 271 til 98, og samtidig ble antall folkevalgte nesten halvert (fra 4600 til 2500). Som en følge av reformen ble det opprettet over 6000 nye administrative stillinger. Over halvparten av bibliotekene ble borte. Antall barneskoler er redusert fra 1598 til 1245 fra 2007 til 2015, og antall lærere redusert med ca 10% totalt.

Spørreundersøkelser har vist at det oftest er i de små kommunen folk er best fornøyd med det offentlige tjenestetilbudet. Det er kort vei mellom folkevalgte og folket, og det er ikke så langt til tjenestetilbudene. Kommunene er navet i velferdssystemet. Det bør vi ikke glemme.

Mange bodde i kommuner som fungerte utmerket og innbyggerne var fornøyde – slik som det var i Søgne og Songdalen. Her ble i tillegg selve prosessen gjennomført på en uvanlig klønete måte. Det var slett politisk håndverk, uansett hvilken synsvinkel man legger til grunn. Skal vi komme videre, må de ansvarlige politikerne møte kritikken og evt. kommer med innrømmelser om hva som gikk galt. Det gjør bare vondt verre at de involverte politikerne gjemmer seg bort og nekter å svare.