Den grunnlovsstridige Sivilbeskyttelsesloven skulle gå glatt igjennom i Stortinget 24/4 – og med støtte av de største partiene pluss Sp og Kr.F Slik gikk det ikke. Jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgbergs oppgjør i flere artikler på Facebook i påska klarte til slutt å snu stemninga. Men hennes og andres kritikk av loven har vært kjent i lang tid, bortsett fra i politikerklassen og i hovedstrømsmediene.
Jeg viser til NRK Debatten 24/4 der representantene for Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble fullstendig avkledd i møte med jusprofessor Høgberg. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette her, men Sivilbesyttelsesloven har en forhistorie som det er verd å ta fram igjen. Det dreier seg om de såkalte Berdskapsloven fra 1950 der også Arbeiderparti igjen var i spissen på å innføre de mest ytterliggående tiltakene. Denne loven er kalt Den svarte loven.
I forbindelse med den omfattende overvåkinga og forfølgelsen av kommunister på 1950-tallet, la Arbeiderparti-regjeringa i 1950 fram et lovforslag til den såkalte «Krigsloven» – eller Beredskapsloven. Regjeringa ville lovfeste et farvel til vanlige rettsikkerhet. «Mistenkelige» personer skulle arresteres og interneres «når krig truet» eller «når rikets sikkerhet er i fare som følge av pågående eller truende fiendtligheter av fremmede stater eller av andre grunner». Pressesensur skulle innføres.
Lovforslagets kapittel om regionale Forræderidomstoler åpna bare for to alternativer ved domsavsigelse: Dødsdom eller frikjenning. En fellende dom kunne ikke ankes, og henrettelser skulle gjennomføres innen 24 timer.
Lovforslaget møtte omfattende sterk motstand, blant annet fra forfatter Sigurd Hoel (før krigen med i Mot Dag). Han sammenlikna loven med tilstandene under Hitler. Høyrepolitikeren John Lyng, med erfaring som statsadvokat i landssvikoppgjøret, var en av dem som i 1950 motsatte seg å følge Ap-regjeringas ønske om å lovfeste ned til minste detalj en tilsidesettelse av alt som vanligvis kalles demokratiske spilleregler.
Loven ble vedtatt i 1950, noe moderert, men den såkalte interneringsfullmakta ble beholdt. Statsminister Einar Gerhardsen var blant de som mente at lista over folk som skulle interneres, måtte utvides. «Man må ikke «følge reglementet» når det gjelder disse folkene», sa Gerhardsen.
Historieforskerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen avslørte i tobindsverket Den hemmelige krigen, overvåking i Norge 1914 – 1997 at 40 personer i ledelsen til Arbeidernes Kommunistparti og Rød Valgallianse (nå Rødt) på 1980- tallet skulle pågripes under en unntakstilstand. De utgjorde 20% av de som først skulle interneres. Bergh og Eriksen som var sikkerhetsklarerte og systemlojale forskere, mente at det offisielle grunnlaget for at valgte ledere fra AKP og RV sto på interneringslistene i 1980, var «høyst tvilsomt». Internering betyr fengsling på ubestemt tid uten rettergang.
I dag finnes fremdeles Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold. Regjeringa har etter paragrafene 3 og 18 ubegrensede fullmakter hvis en krigs- eller krisesituasjon oppstår. Regjeringa overtar som lovgiver og kan fravike lover som Stortinget har vedtatt. Om nødvendig kan Fylkesmannen utøve lovgivermyndighet.
Det vil neppe være stor uenighet om at det må gjelde særskilte regler i krig. Problemet er imidlertid at forarbeidene til Den svarte loven gjør det klart at slike fullmakter også kan brukes i en innenrikspolitisk krisesituasjon som ikke har noe med krig eller krigsfare å gjøre. Uttrykket «og liknende forhold» er valgt for at grensene skal være diffuse og tøyelige. Og loven er fremdeles gyldige og er lite endra siden 1950.
Foto: Wikimedia Commons
Les også:
Én kommentar til «Den svarte loven 1950»