Solstads største frykt ville være å bli kanonisert av den sosialdemokratiske eliten.
Dag Solstad døde 14. mars 2025. Solstad har ved flere anledninger uttalt at han var kommunist og ønsker å bli husket som kommunist. «Om man ser tilbake på mitt forfatterskap, håper jeg at man ikke glemmer at jeg var kommunist. Det er veldig viktig for meg» uttalte han til Dagens Næringsliv 20/8-21.
Hva Solstad la i kommunisme, definerte han ikke nærmere, men romanene hans kan i stor grad leses som en kritikk av det sosialdemokratiske systemet i den nyliberale epoken. Alle hans hovedpersoner, som er dobbeltgjengere og har biografiske likheter med forfatteren selv, er utilpass under den sosialdemokratiske orden.
Solstads forfatterskap omfavnes nå av statsminister Støre som i en kommentar til NTB sier:
– Norge har mistet en av våre mest betydningsfulle forfattere gjennom tidene. Dag Solstad formet norsk selvforståelse og samfunnsdebatt gjennom mange tiår.Han hadde en særegen og karakteristisk stil, og et skarpt blikk som utfordret oss, beveget oss og fikk oss til å se Norge og verden på nye måter, sier Støre, som legger til at han personlig har satt stor pris på Solstads forfatterskap og hatt flere møter og samtaler med ham opp gjennom årene. Arbeidet hans vil fortsette å engasjere og inspirere nye lesere. I dag går mine tanker til hans familie og nære, sier statsministeren.
Det finnes skarpe kanter i Solstads forfatterskap som Støre og den sosialdemokratiske eliten skjærer seg på. I den sammenheng er Dag Solstads roman Armand V . Fotnoter til en uutgravd roman. fra 2006 spesielt interessant.
Men først litt om personene i Solstads forfatterskap generelt: Det går dårlig med de personene som ikke har det nødvendige doble blikket på tilværelsen. I romanen om gymnaslærer Pedersen overlever for eksempel Pedersen fordi han holder en viss distanse til sin rolle som revolusjonær, han lar seg ikke fullstendig oppsluke. Den autentiske Nina Skåtøy, derimot, identifiserer seg fullstendig med sin rolle og løper lina så langt ut at det ikke er noen veg tilbake. Hun går derfor under når de revolusjonære idealene kolliderer med den norske hverdagen.
Hovedpersonen i romanen om Armand V blir ambassadør, ikke minst fordi han er fascinert av spillet i diplomatiet. Han utøver sin praksis med glans slik at han til slutt blir norsk ambassadør i London. Han er lojal til fingerspissene til tross for at han er grunnleggende uenig med norsk utenrikspolitikk; han er blant annet motstander av norsk medlemskap i Nato og EU. Det er bare en gang han går ut av sitt gode skinn, det er i scenen der sønnen hans sier han vurderer å verve seg som soldat. Faren uttrykker høylytt sin motstand mot dette, noe som får sønnen til å handle motsatt av farens vilje. Dette får katastrofale følger etter en militæroperasjon i et fremmed land, sannsynligvis Afghanistan.
Daværende redaktøren av Morgenbladet, Alf van der Hagen, antydet at daværende utenriksminister Gahr Støre hadde mange felles trekk med Armand og fikk Gahr Støre til å anmelde Solstads roman i sin avis. Gahr Støre prøver i anmeldelsen på alle mulige måter å avgrense seg i forhold til Armand. Gahr Støre er blant annet ikke EU- og Nato-motstander. Det Gahr Støre her sier, er at det ikke er noen motsetning mellom hans overbevisning og han yrkesutøvelse. Han er altså en autentisk person, i motsetning til den inautentiske Armand.
Romanen er en ramsalt kritikk av norsk diplomati og utenrikspolitikk for serviliteten overfor NATO og USA. Det er denne kritikken Gahr Støre ikke vil forholde seg til.
Jeg skriv om dette i 2008 i en artikkel i tidsskriftet Gnist:
Samtidig sier utenriksministeren at han er en stor beundrer av Solstads forfatterskap. Kan han si noe annet? Har ikke Solstad en så høy status at vi må forvente av en minister av Støres type at han har den tilstrekkelige kulturelle kapitalen, slik at han må si det?
Det er likevel et paradoks. Hos Støre er det tydeligvis harmoni mellom den indre stemmen og den ytre praksisen. Jeg har iallfall lært av Solstad at det er i den indre splittelsen og tvilen at frigjøringen ligger gjemt. Eller med andre ord: Det bør ta nattesøvnen fra en utenriksminister å ta inn over seg skjebnen til Armands sønn.
Samtidig vil det være et mareritt for Solstad å bli kanonisert i levende live. Han siste roman gjør dette vanskeligere.
Men nå skjer det likevel: Den norske statsministeren kanoniserer Solstad som nå ikke lengre er blant de levende. Men det er ikke noe nytt ved dette: Slik er skjebnen til alle opprørske forfattere slik Helge Krogh beskriver det i sin artikkel «Den opprørske dikters skjebne» fra 1932.
Når dikterens samlede verker står i skinnbind i hyllene i møblerte hjem og blir kalt klassikere, har de herskende gjort det de kunne for å ufarliggjøre det opprørske innholdet i forfatterskapet.
Vi lyser fred over Dag Solstads minne. Men vi bør ikke glemme at i forfatterskapet hans finnes opprørske tanker å gripe fatt i. Hans forfatterskap må ikke gravlegges under en masse tomme floskler.
Les også:
