Jeg var opp på fjellet ved Bortelid og leita etter blåbær og molte. Jeg fulgte stien innover heia, men den forsvant i gørrmyra slik slike fotefar oftest ender. Så var jeg overlatt til meg sjøl – og måtte passe meg både for bratte heng og synkehull. Verken molter eller blåbær var å oppdrive, men lyngen lyste rødt, og ingen vindmøller var å skue i horisonten. Det var svært så trivelig.
Men så dreiv regn og skodde innover og skygga både for utsyn og innsyn. Sola stakk fram igjen og fikk farta opp på mauren i tua. De kava med sitt slik vi kaver med vårt. Klangen fra bjellesauen og klukking fra bekken var eneste lydene da jeg fant fram nistepakka og kaffen. Utsikten ser du på bildet.
I dag i frivillig isolasjon, høyt til fjells og fjernt fra sivilisasjonen; i morra til lavlandet og Arendal, til marked, støy og sirkus. Var det sivilisasjon du sa?
