Har Arbeiderpartiet fått banesår?

Arbeiderpartiet har gjort sitt dårligste kommunevalg noensinne. Betyr valgnederlaget at partiet er dømt til nederlag på sikt  – og at de nærmeste åra blir en lang lidelseshistorie? Det ser ut til at partiet ikke er i stand til å analysere krisa – eller sette ned en havarikommisjon for å komme opp av den vonde sirkelen. Problemene er så dyptpløyende at de ikke vil løses ved å bytte ut personer i ledelsen.

Aps grunnfjell er i ferd med å forvitre. Mange tidligere velgere oppfatter at partiet har forlatt sine «kjerneverdier». Hvorfor mangler partiet evne til selvransakelse?

Ap har siden Gro Harlem Brundtlands tid stått for en nyliberal politikk – og i praksis har de stått sammen med Høyre, Venstre og Frp om reformene som mange nå er opprørt over, innafor helsevesen, utdanning, politi, regioner, jernbane, forsvar, Nav osv. Partiet har aldri avgrensa seg mot EU-tilpassing gjennom EØS-avtalen. Det er liten vilje i partiets ledelse til å ta et avgjørende oppgjør med denne politikken.

Aps lanserte «Gratis skolemat» som sin viktigste valgkampsak, den er vel og bra, men var ingen sak som traff «planken» når folk er opptatt av sentralisering, byråkratisering, miljø og sosiale forskjeller. (Bompenger blir også oppfatta av mange som sosialt urettferdig).

Den kaotiske Solberg-regjeringa har nå styrt i 6 år – og det fremste opposisjonspartiet klarer å gå tilbake over åtte prosent. Det er godt gjort (selv om dette var et lokalvalg).

Aps problem er altså at de ikke har svar på det folk oppfatter som brennende spørsmål. De har mista momentum i en tid da mange oppfatter at klimakrisa truer – og klasseforskjellene vokser.

Les også:

Hvorfor har Arbeiderpartiet problemer?

Det er ingen sak å få partiet lite

Blendverk

foto: Innfelt: Gudmund Hernes (Wikipedia). Bakgrunn: Shutterstock

Professor ved BI og tidligere minister Gudmund Hernes (Ap) skriver en kronikk i Klassekampen 7. august under tittelen «Et yoghurtbeger i Paris» der han retter et angrep mot Erna Solberg fordi hun ikke styrer markedet og innfører forbud mot drikkevann og yoghurt i plastemballasje. Han (mis)bruker til og med Marx som vitne for å innføre en «markedsstyrt kapitalisme» – som om ikke dette toget har gått for lengst.

Og hvem bærer ansvaret for at dette toget har gått? Hernes var i Arbeiderpartiets harde kjerne av nyliberalister fra 1980- tallet, sammen med Gro Harlem Brundtland og etter hvert etterfulgt av Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og Jens Stoltenberg. 

Det var denne gjengen som slapp nyliberalismen løs i Norge.  Har han noen gang tatt et oppgjør med dette?  Har han noen gang kritisert den globaliserte kapitalismen vekstideologi?

Fortsett å lese Blendverk

Å være revolusjonær

Dette essayet ble opprinnelig publisert i tidsskriftet Gnist nr. 2/2012 og lagt ut på bloggen min. Etter hvert har det nådd stadig flere lesere. Her følger en oppdatert versjon.

En samtale

Du spør meg om det å være revolusjonær er det samme som å være kommunist? En ekte kommunist er en revolusjonær, men mange revolusjonære er ikke kommunister. Det var revolusjonære lenge før kommunismen. [1]

Spartacus var en slik revolusjonær i Romerriket ca. 70 år før vår tidsregning.  Han var gladiator og slave, men rømte og samla en stor hær med slaver som slo flere romerske hærer. Han forbød sine kamerater å eie gull og sølv og ville dele alt likt.  Til slutt ble slaveopprøret slått ned, Spartacus blei drept, og tusenvis av opprørere fra spartacushæren ble korsfesta på Via Appia, hovedvegen inn til Roma.  Fortsett å lese Å være revolusjonær

Civitas ideologiske triumf

Den nye firepartiregjeringa er en seier for Kristin Clemets og Civitas langsiktige strategi. Deres ideologi er inspirert av nyliberale tenkere som Milton Friedman, Friedrich Hayek – og Ayn Rand. Civita er med i det internasjonale nettverket Atlas network – oppkalt etter Rands roman.  Så en ting er sikkert: Angrepene på offentlig sektor og sosiale rettigheter vil fortsette.

Fortsett å lese Civitas ideologiske triumf

De livsfarlige trygghetssonene

 I Gunilla Bergstrøms bøker om Albert Åberg møter vi en aleinepappa som er mer opptatt av å lese avisa framfor å passe på sønnen sin. «Får jeg verktøy-kassen?», ber Albert. «Mmm», sier pappa, «men pass deg for sagen.»  Alberts pappa er det motsatte av det som i dag ofte kalles «curlingforeldre» eller «helikopter-foreldre» som tilrettelegger alt for ungene og overbeskytter og overvåker dem.

I USA har dette fenomenet kommet mye lengre enn i Norge.  En amerikansk forsker som skriver om dette, er Jonathan Haidt, professor ved New York Univerity. Sammen med Greg Lukianoff publiserte i 2018 boka «The Coddling of the Ameican Mind». (to coddle betyr «å degge for».)

I tidsskriftet Samtiden nr 3 2018 blir Haidt intervjua av journalist Fredrik Kalstveit. Haidt er bekymra over den høye selvmordprosenten blant amerikansk ungdom, særlig blant unge kvinner, fra det han kaller iGenerasjonen eller som i andre sammenhenger blir kalt «Digital natives». Fortsett å lese De livsfarlige trygghetssonene

Jeg Har Set En Rigtig Negermand

Enhver historisk epoke må tolkes ut fra sine forutsetninger. Når Pippis pappa «negerkungen» blir sensureres vekk i moderne utgaver, er det en undervurdering av at barns evne til å forstå at mye var annerledes i «det förflutna» som svenskene så vakkert uttrykker det. Se her en dansk variant av det samme fenomenet. «Jeg Har Set En Rigtig Negermand» med Lille Bo Familien Andersen fra 1970. Ikke helt politisk korrekt ……….

Å dra rasismekortet

foto: MARIAN ABDI HUSSEIN

Jovisst finnes det rasister. Enhver rasistisk ytring og handling må møtes med motstand fra alle progressive mennesker. Hatytringer i kommentarfeltene må møtes med avsky, og vold og trusler er ulovlig og må følges opp av politiet og rettsvesenet.

Men det er viktig å være bevisst hva man gjør og ikke slenge om seg med beskyldninger om rasisme i øst og vest. Dessverre finnes det eksempler på hvordan anti-rasister ødelegger for sin egen sak ved å sette rasismestempelet på alle ytringer de ikke liker.

Jeg skal nevne to eksempler fra en intervjuserie Klassekampen har hatt i desember der de har stilt spørsmålet: Hvordan kan rasisme best bekjempes? Fortsett å lese Å dra rasismekortet

Ønsker krenkelser velkommen

Han har drømt om å bli martyr. Nå drømmer psykoanalytiker Shahram Shaygani om at muslimer selv vil demonstrere for Muhammed-karikaturer. 

Shahram Shaygani, opprinnelig fra Iran, er nå spesialist i psykiatri og klinikkoverlege ved Trasopklinikken i Oslo. Han kom til Norge for 30 år siden. Under Khomeiny ble han svært  religiøs, men kom på andre tanker i tenårene da han ble påvirket av sufismen, takket være en litteraturlærer, og begynte å lese Marx, Freud og Nietzsche.

I et intervju med han i siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologiforening (nr 10 2018), sier han blant annet at «hvis vi ikke utøver religionskritikk mot muslimer fordi vi mener å være snille, diskriminerer vi dem.» Fortsett å lese Ønsker krenkelser velkommen

og sperregrensa: velsignelse eller forbannelse?

Det marxistiske tidsskriftet Gnist har nettopp utgitt et temanummer om strategi (nr. 3/2018). Det er mange interessante artikler i heftet, ikke minst om partiets Rødts langsiktige politikk.

Stortingsvalget 2021 er et viktig valg for partiet. Tidligere har Rødt gjort det langt dårligere i stortingsvalg enn i kommune- og fylkestingsvalg av en grunn: partiet har vært så lite at mange sympatisører har valgt andre partier, fordi det har ikke har vært mandatmuligheter (utenom i Oslo). Men nå er det snudd på hodet:  partiet ligger over sperregrensa på meningsmålinger og kan få over 4% som utløser en rekke utjevningsmandater. Dermed kan partiet argumentere med at å stemme Rødt kan være utslagsgivende for å bli kvitt triumviratet Erna, Siv og Trine (om de fortsetter tre år til). Fortsett å lese og sperregrensa: velsignelse eller forbannelse?

Walid al-Kubaisi: Brubyggjaren som venstresida mistydde

Forfattaren Walid al-Kubaisi er død. Han blei berre 60 år. Han hadde ei viktig og sjølvstendig stemme i samfunnsdebatten der han var ein brubyggjar mellom arabisk og norsk kultur. Det er tragisk at han døydde såpass tidleg, men også tragisk at den såkalla venstresida ikkje klarte å sjå at det var ein fridomskjempar som var midt i blant oss. Årsaka var at han var så kritisk til politisk islam. Fortsett å lese Walid al-Kubaisi: Brubyggjaren som venstresida mistydde