Kategori: det militær-politiske komplekset

Den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower advarte i sin avskjedstale i 1961 mot «the military-industrial complex.» Krig er en motor under kapitalismen. Våpenindustrien er i dag ledende i å fremme opprustning og krig, i allianse med atomvåpenalliansen NATO som har involvert seg i en rekke mislykkede kriger i vårt århundre som i Irak, Afghanistan og Libya. NATO støtter også Israel.
Her er det en rekke artikler om noen av disse krigene og andre temaer som har med opprustning og militarisme å gjøre. Palestina er egen kategori.

Norge tjener milliarder på slavestaten Qatar

Bildet er fra den storstilte 50 -års markeringa av de økonomiske forbindelsene mellom Qatar og Norge. Vi ser blant annet kronprinsen og daværende næringsminister Thorbjørn Røe Isaksen. Bildet er henta fra sidene til det norske kongehuset.

Qatar arresterer utenlandske journalister og setter dem på glattcelle. VM – komiteen i Qatar truer, med hjelp av et norsk advokatfirma, å saksøke det norske fotballstidskriftet Josimar fordi de publiserer en kritisk artikkel om rettergangen mot en journalist som har undersøkt forholdene for gjestearbeiderne. Alt dette har vakt stor oppmerksomhet. Men få skriver om hvordan at norske virksomheter tjener milliarder på sin forbindelse med Qatar.

Fortsett å lese Norge tjener milliarder på slavestaten Qatar

Norge og Qatar: brødre i krig og fred

foto: Kongsberg Gruppen.  Artikkelen ble først publisert i Argument Agder

Yara, Hydro og Kongsberg Gruppens investeringer i Qatar de siste tiårene har ifølge regjeringen.no en totalverdi på mer enn 80 milliarder kroner. Hydro og Yara har anslått investeringen i Qatar for å være den mest lønnsomme norske utenlandsinvesteringen noensinne.

12 november 2019 var det en omfattende markering i Doha i Qatar for å feire 50 års- dagen for det økonomiske samarbeidet mellom Qatar og Norge. Fra norsk side var disse til stede: Kronprins Haakon, daværende næringsminister Thorbjørn Røe Isaksen og konsernsjefene Geir Håøy (Kongsberg Gruppen), Hilde Merete Aasheim (Hydro), Svein Tore Holsether (Yara) og Elgar Sætre (Equinor). Delegasjonen møtte blant annet statsoverhodet sheik Tamim bin Hamad Al-Thani, olje- og energiministeren, Saad Sherida Al-Kabi og handels- og industriminister Ali bin Ahmed Al Kuwari. Toppmøtet er lite omtalt i norske medier, men Golf Times gir oss et innblikk. Fortsett å lese Norge og Qatar: brødre i krig og fred

Krigssone 6. august

Jeg sto ved oppvaskbenken og tenkte at vaskekummen var Hormuzstredet. Melkekartongene var oljetankere og yoghurtbegrene var alle typer krigsfartøy. Hele flåten duppa opp og ned i vannet før reingjøring, opphugging og resirkulering.

Da stakk Jens hodet inn døra.

«Du er ikke velkommen», sa jeg, «før du har gjort opp for alle krigene du har starta og involvert deg med.»

«Men det skal jeg gjøre», sa Jens. Han tok et koppehåndkle og begynte å gnukke på et av krigsskipene. Fortsett å lese Krigssone 6. august

Libya 1912: De første bombene faller

Hundre år før NATOs – og Norges – bombing av Libya, ble landet utsatt for verdenshistorias første luftbombeangrep.

Bakgrunnen er følgende: I september 1911 gikk Italia til krig mot Libya som den gangen var en del av Det osmanske riket. Det skjedde under allmenn begeistring i Italia der mange dyrka ideen om å gjenreise Det romerske imperiet. Året etter ble bombefly brukt for første gang.

En aktiv forkjemper for krigen var Filippo Tommaso Emilio Marinetti (1876 – 1944). Han var dikter og stifter av kunstretningen futurisme som dyrka vold, krig og kvinnehat. Bilen, flyet og industribyen sto som de ypperste symboler på mennesket og teknologiens triumf over naturen.

I «Det andre futuristiske manifest» jubla han over «blygranatenes vidunderlige symfoni» og over «skulpturen som vårt kyndige artilleri har hugd ut i fiendens masser». Han var aviskorrespondent i Libya og beklaga seg over den italienske regjeringas mangel på brutalitet.

Det italienske angrepet var likevel så brutalt at den vakte sterke reaksjoner og sinne mot vestlige imperialisme over hele verden.

I mars 1919 ble det italienske fascistpartiet stifta i Milano. Den sterke mannen var selvsagt Benito Mussolini – og en av medstifterne var Marinetti.

I dag kjemper Italia for sine imperialistiske interesser i det oljerike landet, i rivalisering med andre NATO-land som Frankrike, USA, Tyskland og Storbritannia.

Barbariet fortsetter som før.

Frimerket er fra den italienske kolonitida.

Kilder:

Pankaj Mishra: Raseriets tidsalder. En historie om nåtiden. (2018)

Aschehougs verdenshistorie bind 13

Les også:

Tretten sørgelige lærdommer fra Libyakrigen

Jens Stoltenberg i møte med nazipartiets stifter i Ukraina

Dette bildet er henta fra Stoltenbergs twitterkonto.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg møtte 27. november Andriy Parubiy, nå ordfører i Det ukrainske parlamentet. Stoltenberg ga full støtte til Ukraina i den pågående konflikten med Russland i Azov-havet. Ingen norske medier har skrevet om dette møtet som fant sted i NATOs hovedkvarter. Det er vel for pinlig – og for avslørende for en allianse som spenner fra islamittiske mordere i Riyadh til fascister i Kiev.

Andriy Parubiy stifta i 1991 Det sosial-nasjonale partiet sammen med Oleh Tyahnybok. Partiet ble seinere omdøpt til Svoboda som er et naziparti som beundrer Adolf Hitler og Joseph Goebbels. Partiet ønsker et «reint Ukraina» og har programfesta vold som politisk virkemiddel for å nå sine mål.

Fortsett å lese Jens Stoltenberg i møte med nazipartiets stifter i Ukraina

Tretten sørgelige lærdommer fra Libyakrigen

Denne kronikk stod på trykk i Fædrelandsvennen 8/10, to måneder etter at vi sendte den inn. Det er en forkorta versjon av en tidligere tekst på denne bloggen. Bedre seint enn aldri, mer aktuell enn noensinne etter Petersen-utvalgets hvitvasking av Norges deltagelse i krigen. Fra fotoserien Libya: A Human Marketplace © Narciso Contreras

Ola Tunander har skrevet den beste oppsummeringa av Libyakrigen som er kommet på norsk til nå. Boka heter «Libyakrigen. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat» og er både kortfattet, oversiktlig og grundig.

Boka bygger på et omfattende kildegrunnlag. Siden 2011 er det avslørt mange konﬁdensielle dokumenter om krigen, ikke minst Hillary Clintons e-poster som Wikileaks offentliggjorde. Hans analyser blir også bekrefta av Det britiske underhusets rapport fra 2016.

Vi skal her i tretten punkter prøve å sammenfatte de viktigste lærdommene fra boka: Fortsett å lese Tretten sørgelige lærdommer fra Libyakrigen

Hvem myrda Muammar al-Gaddafi?

En kriminell historie

20. oktober 2011 ble lederen i Libya, oberst Muammar al-Gaddafi, drept utenfor sin hjemby Sirte. Etter å blitt halt ut av et gjemmested under ei bru, ble han lynsja av en mobb. Omstendighetene rundt selve drapet er uklare, men overgangsregjeringa (NTC) som overtok etter Gaddafi, hevda at det var utenlandsk etterretning som utførte drapet, sannsynligvis en agent fra det franske etterretningsbyrået DGSE («Le Bureau»).

Med Gaddafis død, gikk en afrikansk velferdsstat til grunne og ble erstatta av verdens største slavemarked – eller slik situasjonen etter Gaddafis fall blir oppsummert i Det britiske underhusets rapport om Libyakrigen (House of Commons 2016):

Resultatet var politisk og økonomisk sammenbrudd, krig mellom militser og stammer, en humanistisk krise og en flyktningkrise, omfattende brudd på menneskerettighetene, spredning av Gaddafi-våpen i hele regionen og framveksten av ISIL i Nord-Afrika.

Vi veit også at Gaddafi aldri utførte eller hadde planer om å utføre et folkemord på egen befolkning, som var grunnlaget for NATOs og allierte araberstaters angrep på Libya med bomber og stridsstyrker. Regimeskiftet skjedde på grunnlag av løgn slik det skjedde i Irak i 2003.

Gaddafi ble brutalt henretta uten lov og dom. En morder er ikke bare den som utfører drapet, men like mye den som oppfordrer til og legger til rette for det. Det vil muligens aldri bli noen internasjonal domstol som dømmer morderne og deres hjelpere. Men Historien vil dømme – og vi har nå så mange kilder at vi kan peke ut noen ansvarlige for dette regimeskiftet og denne krigen som var en katastrofe og en forbrytelse mot menneskeheten. Fortsett å lese Hvem myrda Muammar al-Gaddafi?

Tretten sørgelige lærdommer fra Libyakrigen

Generalmajor Alf Roar Berg som var sjef for Etterretningstjenesten 1988-1993 og ellers har lang karrière i etterretning og forsvar, har skrevet dette i forordet til boka:

“Å beskytte sivilbefolkningen” var begrunnelsen toneangivende politikere ga for å gå til krig i Libya. Det politiske målet var derimot å fjerne Gaddafi. Å si at man skal “beskytte sivilbefolkningen” synes noe merkelig, når man deretter setter inn bombefly. Det er merkelig at Norge og enkelte andre europeiske land fulgte USAs ønsker og var med på galskapen (…)

Ola Tunanders bok gir et utmerket bilde av det politiske spillet som gikk for seg i forkant av det militære angrepet på Libya, og de alvorlige konsekvensene av krigen som fulgte.

Tunanders bok bygger på et omfattende kildegrunnlag. Siden 2011 er det avslørt mange konﬁdensielle dokumenter om krigen, ikke minst Hillary Clintons e-poster som Wikileaks offentliggjorde og som Tunander bruker. Hans analyser blir også bekrefta av Det britiske underhusets rapport (House of Commons 2016).

Alle bør lese boka. Første kapittel kan du lese her.

Vi skal her i tretten punkter prøve å sammenfatte det vi mener er noen av de viktigste lærdommene fra boka:

Fortsett å lese Tretten sørgelige lærdommer fra Libyakrigen

Forbudet mot krig står for fall

Havnebyen Sirte i Libya før og etter NATOs bombing (foto: Inform Africa).

USAs, Frankrikes og Storbritannias angrep på Syria var et brudd på folkeretten. Folkeretten forsvarer bare militære angrep som selvforsvar og godkjent av FNs sikkerhetsråd. Angrepet er nok et eksempel på sammenbruddet av det internasjonale rettssystemet som ble bygd opp etter andre verdenskrig – og som varte til 1990-tallet. Fortsett å lese Forbudet mot krig står for fall

Advarsel! Krigspropaganda!

Amerikansk plakat fra 1917 oppfordrer unge menn til å melde seg til hæren for at «utslette dette gale best.», det vil si Tyskland.

Utviklinga i Syria er en beretning om en varslet katastrofe. Ingen ønsker at det skal eskalere til en verdenskrig bortsett fra noen vestlige krigshissere og noen jihadister som endelig ser muligheten til å få utrydda de vantro en gang for alle.

Folk i verden ser ut til å være paralysert. Krigspropagandaen lammer tankene og hindrer folk i å ta til gatene for å få skrike ut mot galskapen. Fortsett å lese Advarsel! Krigspropaganda!