Kategori: artikler

De to første opiumskrigene førte den britiske imperialismen på 1800-tallet for å tvinge opium på det kinesiske folket. Den tredje opiumskrigen er ført av legemiddelfirmaet Perdue Pharma mot det amerikanske folket i vårt århundre. Firmaet eies av den søkkrike  Sackler-familien som gjennom sin stiftelse har gitt pengegaver til kjente museer og universiteter over hele verden.

Kapitalens makt over kunsten kommer blant annet til uttrykk i at mangemilliardærer eller store multinasjonale selskapene gir pengegaver f.eks. til  universiteter, teateret og museer gjennom egne stiftelser. Dette blir da markedsført gjennom logoer, egne rom og skilt i institusjonene. Aktuelt eksempel i Norge er tvillingsøsterene Fredriksens skandaløse avtale med Nasjonalmuseet. Fortsett å lese Kunstelskerne med hundretusener av liv på samvittigheten

På tide med opprør mot den nyliberale skolen

Fra tidsskriftet Gnist nummer 2A/2019.  Foto: Colourbox

Norske skolepolitikere, uansett politisk farge, har i vårt århundre oppgitt tanken om at skolen skal være nasjonalbyggende. De har innført en globalisert og nyliberal skole, prega av konkurranse, tester og rapportering – og med et voksende skolebyråkrati som skal kontrollere utviklinga. Politikerne har latt OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) bli viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk med sine PISA-undersøkelser og ideer om framtidas skole. Fortsett å lese Ta fellesskapets skole tilbake!

I juni 2013 kjøpte Nicolai Tangen Munch-litografiet «Madonna» for 8,2 millioner kroner pluss moms fra Grev Wedels Plass Auksjoner i Oslo, ifølge Dagens Næringsliv 1/6. Bildet var innlevert av en anonym person.

Bildet ble deretter plassert på det som skal være Norges sikreste kunstlager som er i et ukjent bygg på Kalbakken i Groruddalen.  Lagret heter Exil Fine Art og drives av det kjente tyske internasjonale transport- og spedisjonsfirmaet DHL. Her står verdifull kunst innpakka i gråpapir og trekasser og står ufortolla på ubestemt tid. På kundelista står blant annet Munch-museet, Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley, Slottet og mange private kunstsamlere og gallerier.

DN har i en rekke artikler i juni avslørt at det har forsvunnet tre Munch-litografier på mystisk vis fra det som skal være lagerets sikreste rom, kalt «Bomberommet». Det dreier seg om «Døden i sykeværelse», «Syk pike» og «Madonna», alle kjente Munch-motiver. Fortsett å lese Mysteriet med den forsvunne Madonna

Investeringer i kunst kan sammenliknes med investeringer i aksjer, eiendommer, valuta, derivater og obligasjoner. Kunstgjenstandene er objekter for spekulasjon – og kan gi selgeren skyhøy gevinst ved videresalg.

Det internasjonale kunstmarkedet har vokst enormt de tre siste tiårene. Hel- og halvkriminelle oligarker og skattesnytende milliardærer fyller lagrene og hjemmene sine med noen av kunstens viktigste verker og bidrar til hvitvasking av sine formuer. Dette er også en verden med falske kopier og tjuvegods. Ingen har oversikt over dette markedet. Fortsett å lese Kunst og kapital

 

Et trekk ved moderne markedsføring av større bedrifter og rike enkeltpersoner, er å etablere stiftelser og fond som driver forskjellige typer veldedig virksomhet. Dette bygger på en ide om at det er mulig å kombinere profittjag med sosialt ansvar; noe som et ledd i å bedre medieomtale og omdømme generelt samt nøytralisere kritikere. Dette kalles CRS (corporate social responsibility).

I april 2015 offentligjorde hedgefondforvalter og kunstsamler Nicolai Tangen at han ville donere en stor kunstgave til Kristiansand by. En forutsetning var at kunsten skulle utstilles i en ombygd kornsilo fra 1935, plassert på havna i hans hjemby. I kraft av sin finansielle styrke begynte Tangen planmessig å bygge opp et nettverk av støttespillere som besto av en blanding av bekjente, politikere og næringslivsfolk.

Men for å lykkes, var det viktig å smøre opinionen og framstå som «en god og gavmild rik onkel». Opinionen og politikerne måtte overbevises om at det offentlige måtte ta brorparten av regninga for Kunstsiloen. Det var viktig å bygge opp merkevaren «Nicolai Tangen». Fortsett å lese Å skape merkevaren «Nicolai Tangen»

Det har nå gått fire år siden hedgefondforvalter og milliardær Nicolai Tangen bestemte seg for å overføre sin kunstsamling til Sørlandet Kunstmuseum (SKMU). I kraft av sin finansielle styrke har Tangen planmessig brukt tida til å bygge opp et nettverk av støttespillere som består av en blanding av bekjente, politikere og næringslivsfolk. Denne artikkelen kartlegger dette nettverket. Fortsett å lese Tangen og silokameratene

 

På tomta hvor den nedlagte kornsiloen fra 1935 ligger ved havna i Kristiansand, var det lenge planer om å bygge hotell. Men da daværende ordfører Arvid Grundekjøn og hedgefondforvalter Nicolai Tangen tidlig i 2015 rusla rundt i byen for å finne en plassering av hans kunstsamling, pekte Tangen på siloen som stedet. Grundekjøn vedgår til Fædrelandsvennen at etter dette ble hotellplanene stille lagt til side.

25. april 2015 ble det offentliggjort at Tangen vil overlate en kunstgave til byen, og at han synes siloen er et passende sted å plassere den. Formannskapet ble orientert om dette 19. mai, og etter en uke ble det satt ned en hurtigarbeidende arbeidsgruppe under ledelse av ordfører Grundekjøn som skal finne ut hvordan de skal håndtere gaven.

Det var Tangens mening at Sørlandet Kunstmuseum (SKMU) skulle eie bygget og vise, lagre og forsikre samlingen hans. Dermed starta den prosessen som gjør at en av Storbritannias rikeste menn ved hjelp av sine finansielle muskler og mektige venner –   ikke minst framtredende medlemmer av Høyre – overtar kontrollen over SKMU som opprinnelig var et offentlig museum, en stiftelse etablert av fylkeskommunene i Agder, Kristiansand kommune og Christiansands Billedgalleri i 1995. Fortsett å lese Fire år siden kunstsilokuppet

Nyliberalismens gjennombrudd har vært et paradis for toppledere, både i private og det offentlige. 2018 var et rekordår for lønn, bonuser, pensjoner og andre honorarer i statlige og halvstatlige bedrifter. Det er et ran av fellesskapets verdier.

Her følger en oversikt:

Equinor

Den som tjener mest i Norge, er konsernsjefen for Equinor (tidligere Statoil) Eldar Sætre. Han hadde i 2018 en inntekt på 16,8 millioner i lønn.  Han har opparbeida en pensjonsrettighet på 130 millioner. Lønna gikk opp 1,8 millioner siden 2017 til tross for lavere oljepris. (DN 26/3 – 19) Fortsett å lese Lønnsfest for toppene i statsbedriftene

Finanskrisa ramma Island spesielt hardt. Etter omfattende protester gikk statsminister Geir Haarde av.

De tre største bankene gikk over ende i 2008 og ble overtatt av staten. Bankene hadde drevet storstilt utlånsvirksomhet som ble finansiert av utenlandske banker og investorer.  En håndfull islandske bankfolk – finansvikingene – kjørte landets økonomi i senk, godt hjulpet av utenlandske spekulanter som Oljefondet – og Nicolai Tangens hedgefond AKO Capital. Dette kommer fram i en rapport fra Universitetet i Reykjavik, publisert i fjor høst.

Når krisa nådde bankene, ble de utsatt for storstilt spekulasjon fra andre banker og hedgefond. Bankene ble utsatt for omfattende ryktespredning og «shorting», altså spekulasjoner på fallende aksjekurser. Dette forsterka selvsagt krisa, og regninga ble overlatt til det islandske folket. Fortsett å lese AKO Capital blant hyenene på Island