Om høyre-populismens suksess og venstre-populismens flyktighet

Forsker, sosiolog og politiker Ottar Brox (1932 – 2024) var den som lanserte begrepet «populisme» først i Norge. Hans mest kjente bok var «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966 som er en kritikk av sentraliseringa i etterkrigstida som skjedde under ledelse av teknokratene i Arbeiderpartiet. Brox pekte på kombinasjonen av småskala fiske og jordbruk langs kysten som alternativ til urbanisering og sentralisering. I boka innførte han begrepet «populisme» i norsk offentlighet.

Brox var anti-utopisk. Han mente det var umulig å legge storstilte og detaljerte planer for utviklinga av samfunnet på samme måte som en organisasjon eller individuelle prosjekter. Det ville føre til utilsiktede konsekvenser, mente han. Han ønsket heller en negativ planlegging for å unngå samfunnsforhold vi ikke ønsker oss, for eksempel at noen sosiale grupper falt utenfor samfunnet.

Brox kritiserte sosialdemokratiet fra venstre, men altså ikke ut fra et marxistisk ståsted. Han var en periode stortingsrepresentant for SV. Men han var også kritisk til sitt eget parti. Han advarte blant annet mot storstilt arbeidsinnvandring som vil presse ned lønns- og arbeidsvilkår for hele arbeiderklassen. Dette standpunktet var ikke populært blant folk i den urbane middelklassen som svermet for «åpne grenser». På dette punktet har han uten tvil fått rett.

Det er mye å lære av Brox når det gjelder å utforme en sosialisme nedenifra. Endringene i samfunnet må ha basis i lokalsamfunnene og dets ressurser, og ikke komme fra en politisk og teknokratisk elite som arbeider etter abstrakte mål. Her finnes mange eksempler som understreker Brox´ poeng også i dag. Tenk for eksempel på hvordan digitalisering er gjennomført ovenfra i skole- og helsevesen med uante negative konsekvenser. (På den andre sida er det behov for nasjonale planer når det dreier seg om å bevare og fordele knappe natur- og kraftressurser.)

Brox sluttet å bruke begrepet «populisme» fordi det etter hvert ble et omstridt begrep, ikke minst knyttet til høyre-populistiske bevegelser nasjonalt og internasjonalt. Likevel er det to kjennetegn ved Brox´ arbeider som vi kan si er fellestrekk ved alle typer populisme: For det første er det en reaksjon mot en teknologisk og politisk elite som overkjører folk og lokalsamfunn. For det andre er den anti-utopisk, det vil si at den arbeider med endringer innafor systemets rammer.

Hva er populisme?

De populistiske bevegelsene er et uttrykk for en harme blant mange mennesker som føler seg overkjørt av det etablerte samfunnet. Det kan ta utgangspunkt i enkeltsaker, men som regel er det mer et uttrykk for en reaksjon mot dårligere leveforhold med økt arbeidsledighet, fattigdom og nedbygging av offentlig helsetilbud. De populistiske strømningene er knyttet til enkeltpersoner, sosiale bevegelser og/eller partier.

I boka «Populisme» av Cas Mudde og Cristobal Rovira Kaltwasser, utgitt på norsk i 2019, definerer de populisme innenfor rammen av det liberale demokratiet som de tydeligvis ser på som et ideal. Populistene betoner «folkeviljen» og «det direkte demokratiet» i motsetning til det parlamentariske representative systemet. Mudde og Kaltwasser mener populismen er «en tynn ideologi» som ofte kombineres med en annen vertsideologi som sosialisme, nyliberalisme og nasjonalisme. Jeg vil si at populisme også kan kombineres med fascisme.

Høyre-populismens suksess

I Vesten er det høyre -populismen som er på frammarsj. Et fellestrekk ved høyre-populismen i Vesten er at den mener at høy innvandring skaper uoverstigelig problemer i samfunnet, særlig innvandring fra «fremmede kulturer». Spørsmålet om innvandring kommer til å prege valgene i Europa og USA i overskuelig framtid.

Høyre-populismen understreker nasjonen som et fellesskap som må vernes mot «det fremmede». Navnene på mange av de høyre-populistiske partiene gjenspeiler dette: Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti, Sannfinnene, Alternativ for Tyskland, Forza Italia osv. Høyre-populismen er også sterkt anti-kommunistisk, skeptisk mot integrasjonen i EU, for tradisjonelle familieverdier og generelt sett mot «globalisme» og «grønn politikk».

De tradisjonelle partiene til høyre og venstre, som blir mer og mer like, har problemer med å svare på de reelle problemene som høyre-populistene blinker ut. De velger heller å skjelle ut populistene for «å komme med enkle løsninger», «skape splittelse i samfunnet» og «være en trussel mot demokratiet». Den type retorikk er mislykket. Høyre-populismene har tvert imot vunnet flere valg de to siste årene som i Italia med Girogia Meloni (med bakgrunn i det nyfascistiske MSI, nå statsminister), Geert Wilders i Nederland og Victor Urban i Ungarn.

Venstre-populismens flyktighet

Venstre-populismens fremste ideologer er den avdøde argentinske politikeren og «post-marxisten» Ernesto Laclau og hans belgiske (nålevende) kone Chantall Mouffe. De to mener populismen kan være en frigjørende kraft i samfunnet og fremme sakene til undertrykte grupper. Målet er å endre de rådende forhold i samfunnet for å legge til rette for mer folkelig medvirkning.

Venstre-populistiske bevegelser partier har dels hatt stor tilslutning, også i valg. Occupy Wall Street oppstod etter finanskrisa i 2007/2008. Aktivister okkuperte Zuccotti Park i finansstrøket på Manhattan og mente de representerte «de 99 prosenten» som tapte økonomisk på krisa. De protesterte mot den ene prosenten korrupte eliten med tette bånd til Washington og Wall Street. Occupy – bevegelsen opplevde en kortvarig suksess, men fikk ingen langsiktig virkning fordi aktivismen ikke ble kanalisert inn i varige organisasjoner. Den manglet også en sentral og enhetlig ledelse.

Manifest forlag publiserte i perioden mellom 2015 og 2018 en serie på seks bøker de kalte «Radikale bevegelser». Det dreier seg i hovedsak om populistiske bevegelser i ulike land som vokste raskt fram rundt 2015 og fikk med seg tusenvis av unge aktivister på kort tid. Felles for de seks bevegelsene var at de var forankra i en venstre-sosialdemokratisk ideologi.

Det dreier seg om fire partier: greske Syriza, spanske Podemos, danske Enhedslisten, franske Det ubøyelige Frankrike (La France insoumise) samt bevegelsene bak britiske Jeremy Corbyn og amerikanske Bernie Sanders. De raske oppslutningene om disse nye bevegelsene, var et uttrykk for en motstand mot nyliberalisme og større sosiale forskjeller. De fikk entusiastisk støtte fra mange i Rødt og SV og ble sett på som et håp om en mer rettferdig og rødere politikk globalt.

De fire partiene fikk på kort sikt stor oppslutning i valg. Syriza satt med regjeringsmakta fra 2015 til 2019. Jean-Luc Mélenchon fra Det ubøyelige Frankrike fikk 7,6 millioner stemmer ved første valgomgang ved presidentvalget i 2022, ble nummer tre (22 %) og ble så vidt slått av Marine Le Pen fra Rassemblement National («Nasjonal samling»), tidligere Front National («Nasjonal front»). Velgeroppslutningen er nedadgående for Enhedslisten, Podemos (nå Unidas Podemos) og Syriza; Sanders støtter Joe Biden, og Corbyn er mer eller mindre kasta ut av Labour.

Hver av disse «radikale bevegelsene» er ulike, skapt av de nasjonale, historiske og samfunnsmessige forholdene i opprinnelseslandene og krever en særskilt analyse som det ikke er plass til her, men vi kan oppsummere at ingen av disse bevegelsene har lykkes å innfri forventningene som mange hadde til dem. Likevel finnes det ingen oppsummeringer og analyser fra Manifest eller Rødt/SV på hva som gikk feil – evt. hva de har oppnådd.

Venstre-populisme på norsk, eksempel Rødt

Rødt har beveget seg mer og mer i retning av venstre-populisme. Dette kommer til uttrykk i språkbruken der de unngår «vanskelig» begreper i sin retorikk som klassekamp, klassesamfunn, imperialisme og utbytting. Du vil sjelden høre en sentral Rødt-politiker snakke om kapitalisme og sosialisme. Slike begreper finner vi helst i prinsipprogrammet til partiet.

Rødt er et topptungt parti, særlig etter at de fikk inn åtte stortingsrepresentanter. Rødts ledelse og stortingsgruppe vil bli oppfatta som et konstruktivt og ansvarlig parti. Partiet kom mer inn i varmen da de til slutt skrev under på Nansen-pakten som i løpet av fem år vil gi 75 milliarder til militær og humanitær støtte til Ukraina.

Rødts nye leder Marie Sneve Martiniussen ser ut til å dra partiet enda et skritt mot høyre. I Klassekampen 1/3 proklamerer hun at hun vil samle «venstresiden under en paraply». Det er et frieri til Jonas Gahr Støre om å være med på et samarbeidsprosjekt slik at Rødt kan «sette arbeidsfolks interesser først og få gjennomslag for faktiske forandringer». Hun antyder at Rødt kan være interessert i å gå inn i regjering selv om dette er mot ordlyden i prinsipprogrammet. Populister mister oppslutning når de kommer i posisjon. Å knytte Rødt opp mot skjebnen til et kriseramma sosialdemokrati, kan lett bli en dødsdans for partiet. Erfaringer med «ministersosialisme» er ikke positive, verken nasjonalt eller internasjonalt.

Populisme – en marxistisk kritikk

De sosialdemokratiske partiene er i krise i Europa. De har stått sammen med de tradisjonelle høyrepartiene om å fremme økonomisk globalisering, EU-integrering og i mange tilfeller: kutt og privatisering av offentlig sektor og uthuling av rettigheter for arbeiderne og andre. Dette har ført til et politisk vakuum som har gitt en åpning for populistiske retninger til venstre (og også til høyre).

Siden venstre-populismen også er anti-utopisk, vil den ikke ha som primære mål å erstatte kapitalisme med sosialisme, men å reformere det rådende systemet for å gjøre det bedre. Og som den amerikanske filosofen Fredric Jameson har sagt, er det er det lettere å se for seg jordas undergang enn slutten på kapitalismen. Samtidig ser flere og flere at kapitalismen med sin iboende jakt etter økonomisk vekst og profitt ikke kan fortsette uten å føre til en katastrofe.

Populistene er opptatt av en politisk praksis for å få med seg folk og få dem fram til valgurnene. Men dette er selvsagt ikke tilstrekkelig for å skape et grunnleggende nytt samfunn basert på helt andre premisser enn kapitalismen. En sosialistisk stat vil nødvendigvis oppheve den private eiendomsretten til de store monopolene innafor industri og finans og ekspropriere eller nasjonalisere dem. Det er kanskje ikke slike krav man får stemmer på i dag, men det er nødvendig å reise dette perspektivet.

Problemet med venstre-populismen er at den ikke bare endrer terminologien til et «forståelig språk». Venstre-populistene setter til side grunnleggende marxistiske begreper som er fruktbare for å analysere og drøfte utviklinga i kapitalismen. En inndeling i elite opp mot folket, blir for enkel og er ingen erstatning for en grundig klasseanalyse.

Venstre-populistene satser på praksis framfor teori, men uten teori blir praksis blind. Og uten grunnleggende politisk skolering av tusenvis av medlemmer, vil de venstre-populistiske partienes oppturer fort bli flyktige fenomener.

Kilder:

Magne Flemmen: «I øyehøyde» Om Ottar Brox. (Klassekampen 27/2-24)

Cas Mudde og Cristobal Rovira Kaltwasser: Populisme (Dreyer 2019)

Chantal Mouffe:  DEN POPULISTISKE UTFORDRINGEN (Vardøger nr. 38/2020)

En kortere versjon av denne teksten sto som kronikk i Fædrelandsvennen 5/4-24

Les også:

Forlaget Manifest og “radikale bevegelser”

Popvenstre med pustevansker