Steinar J. Olsen og det sorte hullet i Auschwitz

Tidligere publisert i Argument Agder 
Bildet fra https://www.piqsels.com/en/search?q=auschwitz

Jeg forlot lokalet så fort jeg kunne og tenkte at dette var en ubehagelig episode jeg burde glemme så fort som mulig. Men utstillinga var et signal om hvilken tid vi lever i. Det var ingen isolert hendelse, den kan ikke glemmes fordi den fikk til dels entusiastisk oppslutning fra store deler av Kristiansands kulturbærende sjikt; fra folk  i akademia, Fædrelandsvennen og kunstmuseer. Grunnlegger av sportskjeden Stormberg og medlem av ytringsfrihetskommisjonen, Steinar J Olsen, skreiv i den forbindelse kronikken «Arkivet skyter feil mann» (FVN 10/7). Det er en svært problematisk tekst.

Olsen går i kronikken svært langt i å sammenlikne forholdene før kommunevalget i Kristiansand med forholdene i Tyskland før Hitlers maktovertagelse. Han har også en direkte referanse til Holocaust: «Vi må huske at nazismen som ideologi brukte 20 år på å vokse seg stor nok til å forårsake 2. verdenskrig og holocaust, og at det begynner med agitasjon og propaganda blant de få». Olsen irettesetter direktøren for Arkivet, Audun Myhre, fordi Myhre mener at det ikke fremmer noen anstendig debatt å trekke disse sammenlikningene med fangeleirene under krigen.

Myhres kommentar er svært forsiktig. Jeg mener at å trekke inn konsentrasjonsleirene og holocaust på den måten Olsen gjør, vitner om mangel på innsikt i nazismens vesen. For å forklare dette nærmere vil jeg gå veien om den italienske jøden, kjemikeren og forfatteren Primo Levi som overlevde oppholdet i Auschwitz.

Dreyer forlag har gjort en bragd ved å utgi en serie på fem av Levis bøker på norsk i år, noen av dem nyoversatte, noen av dem aldri utgitt på norsk før, og alle med instruktive etterord. I denne sammenhengen er det to av disse bøkene jeg ser som relevante.

Den ene er «Hvis dette er et menneske», som Levi skreiv rett ned i årene etter krigen som tidsvitne i oppholdet i Monowitz, en privat underleir og anleggsområde i Auschwitz, drevet av kjemigiganten I. G, Farbenindustrie og med titusener av slavearbeidere. Siden Levi var utdanna kjemiker, fikk han etter hvert lettere arbeid på et kjemilaboratorium som gjorde at han hadde krefter til å overleve den strenge vinteren 1944/45. I Monowitz skulle det produseres syntetisk gummi (buna), men noen ferdig fabrikk sto aldri ferdig. 25 000 fanger ble drept i Monowitz. Etter krigen ble I G. Farben splitta opp i det som som i dag er multinasjonale selskaper som BASF (verdens største kjemiske konsern), Agfa (kjent for film/foto) og Bayer.

Den andre relevante boka er «De druknede og de bergede» som Levi skreiv 40 år senere, og er en dypere analyse av alle sider ved utryddelsesleirens vesen. Boka kom ut i 1986, året før Levi begikk selvmord. For Levi var Auschwitz noe helt spesielt, også sammenlikna med Stalins GULag leire: Nazistene massakrerte barn, kvinner og svake bare fordi de var jøder. De tyske konsentrasjonsleirene var en integrert del av det nazistiske systemet: «gassen ble produsert av de største tyske kjemiske industrikonsernene, og håret fra massakrerte kvinner gikk til tyske fabrikker, mens bankene tok i mot gullet som ble trukket ut av kadavrene. Alt dette er spesifikt tysk, og ingen tysker må noensinne glemme det». (Fra artikkelen «Det sorte hullet Auschwitz, skrevet av Levi i januar 1987, gjengitt i etterordet av «De druknede og de bergede».)

Tittelen ««De druknede og de bergede» er en allusjon til en scene i Dantes Inferno. Det sikter til de to kategoriene fanger i utryddelsesleiren. «De druknede» er det store flertallet som sank til bunns og ble brennoffer i ovnene. De kan ikke vitne, de døde taler ikke. Om de som nådde bunnen, skriver Levi: «De som gjorde det, de som fikk et glimt av Medusa, vendte aldri tilbake for å fortelle, eller de mistet taleevnen».

«De bergede» var de få som hadde en eller annen privilegert posisjon, og derfor var i stand til å vitne etter krigen, til tross for at tyskerne satte alt inn på å slette alle spor. Levi reagerer også på alle som sammenlikner nærliggende opplevelser fra vår egen tid med forholdene i Auschwitz:

Han skriver: «Vi har en tendens til å sidestille dem med mer «nærliggende» opplevelser, som om sulten i Auschwitz skulle kunne være det samme som den man føler hvis man har hoppet over et måltid eller som om det å rømme fra Treblinka kan sammenliknes med å rømme fra Regina Coeli [et berykta fengsel i Roma, min anmerkning]. Det er historikernes oppgave å bygge bro over denne kløften, som bare blir bredere og bredere jo lenger tid som er gått siden hendelsene det er snakk om». (side 189 og 190).

Dette skreiv Levi for 35 år siden. Det er ikke bare en banalisering av nazismen å sammenlikne Sørlandsnyhetene og kommunevalget i fjor med opptakten til Holocaust og annen verdenskrig. Det er en utilgivelig hån mot alle ofrene for nazismen, både «de druknede» og «de bergede».  Det er å spotte arven etter slike tidsvitner som Levi, og deres livslange kamp for å forstå og forklare hva som skjedde. Nå er vi havna her: Kløfta mellom da og nå er blitt enda breiere, og historieløsheten er en pest og en plage, nå også representert ved Steinar J Olsen, med fast plass i Ytringsfrihetskommisjonen og stadig på jakt etter å ta oppgjøret med «fake news».

Les også:

Bayerkonsernets nazifortid