Gudrun var lei seg. Hun hadde startet det hele, men det gikk ikke helt hennes vei. Hun hadde gitt avspark til big bang, men hadde sparket litt for hardt slik at det gjorde vondt i foten i et par millioner år. Det var så, men det verste var at hun ikke hadde klart å sette noen grenser for universets utstrekning. Hun hadde inspisert hver krik og krok av skaperverket sitt. Det hadde tatt noen milliarder år, men ennå var hun ikke ferdig.
Hun sukket. «Jeg skulle satt opp noen murer først», sa hun til seg selv. «Dette tar jo ingen ende. At jeg kunne være så dum. Er dette noen fornuftig måte å bruke livet sitt på? Selv for meg som er udødelig, er det lov å stille spørsmål ved livets mening».
Hun hadde noen ganger støtt på planeter med liv. Enkelte steder hadde hun til og med inspisert høytstående og intelligent liv der individene levde i harmoni med hverandre og i balanse med naturen rundt. Ingen levde av å utnytte andre. I deres språk fantes ikke ord som «grådighet», «vold», «overgrep», «privat eiendomsrett», «krig» og «profitt». De elsket å være sammen, spille musikk, lese poesi og spise god mat. Hun tenkte at disse planetene var lyspunkter i et uendelig mørkt og taust univers.
Nå hadde hun endelig nådd Melkeveien. På disse kanter hadde hun aldri vært før. En liten blå planet i et solsystem vekket hennes oppmerksomhet. Her fantes også liv. Dette er altså menneskenes hjem. Hun pusset brilleglassene og kikket ned på planeten. «Og nei og nei», tenkte hun. «Dette ser ikke bra ut. Dette må jeg se nærmere på».
Hun hadde lest i «Den eldre Edda» at enkelte av de hedenske gudene hadde skapt seg om til mennesker. Og slik gjorde hun også. Hun skapte seg om til en ung kvinne og landet et sted der det var yrende liv. Det viste seg å være i Pollen i den lille byen Arendal i landet som i gammel tid ble kalt «Nordvegr».
Hun var på utkikk etter en ansvarlig person som kunne forklare henne forholdene på denne kloden. Og se: der kom selveste Jonas ruslende, landets øverste leder. Gudrun hilste pent og spurte om hun kunne stille noen spørsmål. Jonas svarte straks ja og øynet muligheten til å kapre en ny stemme for sitt hardt prøvede parti før valget. Så hver stemme telte.
«Si meg», sa Gudrun. «På denne planeten er det blått hav så langt du ser; det er en jord der blomster gror; det er en himmel full av stjerner. Fuglene krysser himmelen, og dyr beiter i skogene. Kan dere ønsker dere noe mer? Likevel dreper dere hverandre i kriger, dere ødelegger livsgrunnlaget for både mennesker og dyr. Det finnes mennesker som lever i uendelig luksus mens andre sulter i hjel. Kan du forklare dette for meg, kjære herr statsminister. Hva har du tenkt å gjøre med det?».
«Jo, takk for utfordringen», svarte Jonas. «Vi i Arbeiderpartiet tar dette på høyeste alvor. Vi vil bygge hele landet og skape arbeidsplasser i by og bygd. Vi vil satse på grønn vekst basert på fornybar energi. Derfor vil vi bygge vindmøller til lands og til havs, elektrifisere oljeinstallasjonene og samarbeide med andre land for å få en balansert og bærekraftig utvikling. Men du vet, jeg er ikke allmektig».
«Det er ikke jeg heller det», sa Gudrun. «Men jeg startet det hele, selv om det gjorde fryktelig vondt i foten».
«Unnskyld», sa Jonas. «Jeg forstår ikke helt».
«Nei, det er en lang historie», sa Gudrun. «Men la snakke om noe viktigere: Jorden har som andre planeter begrensa ressurser, og når det er slik at dere ødelegger livsgrunnlaget ved å satse på evig vekst, så virker dette helt ko-ko».
«Jo-jo», svarte Jonas. «Du kommer med viktige innspill som vi i Arbeiderpartiet tar med oss videre. Det viktige nå er at vi gjør et godt valg som gjør at vi kan bygge en robust framtid. Det gjelder å være framoverlent. Så derfor bør du stemme på oss».
«Jeg har dessverre ikke stemmerett», sa Gudrun.
«Er du utlendig?» spurte Jonas.
«Ja, du kan si det slik», svarte Gudrun.
«Du, jeg er nødt til å gå nå», sa Jonas, «men du kan snakke med rådgiveren min her. Han kommer fra kommunikasjonsbyrået McKinsey».
Nei, jeg tror det holder det», svarte Gudrun. Og hun tenkte for seg selv: «Ja, her på kloden er det et yrende liv, men jeg kan ikke se at det er særlig intelligent.
Så forsvant hun raskt til en ny galakse.
illustrasjon: T. Vestaas
