I mitt siste blogginnlegg var hovedhensikten å kritisere Klassekampens manglende redaksjonelle behandling av Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet». Den eneste dekningen i Klassekampen er så langt to svært kritiske tekster: Minkens kronikk 9/12 og Innsets anmeldelse 16/12.
Jeg mener disse to tekstene viser en uvilje mot å gå inn i de viktige spørsmålene boka stiller. Metoden er å avfeie boka ved å klistre den opp mot de innvandringsfiendtlige miljøene eller på andre måter diskreditere boka.
Typisk i så måte er Innsets anmeldelse som i realiteten et slakt av boka, kamuflert i et kvasi- intellektuelt språk.
Han skriver:
Tvedt skriver at nyttige studier av historien må være «anti-illusoriske» og at forskningen må være «nedbrytende før den kan være samfunnsbyggende». Etiske spørsmål melder seg imidlertid når boka hans så åpenbart er bensin på bålet i den allerede opphetede kulturkrigen han hevder å kun analysere utenfra, og når viktige deler av analysen hans er hentet fra en av partene.
I et annet avsnitt kobler Innset boka opp mot «nettsteder som Resett, document.no, Human Rights Watch, Foreningen Mot Innvandring (FMI) og SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge).»
Jeg forventer at en anmeldelse klargjør en boks hovedstandpunkter før kritikerne kommer med sine merknader. Her svikter Innset fundamentalt.
Anne Minkens kobler Tvedt opp mot kommentarfeltene. Hun prøver å underminere bokas relevans ved å beskylde Tvedt for manglende kildekritikk.
Hun skriver:
Dette er ikke løsrevne eksempler. Tvedt bygger opp sitt bilde av den undergravende og muslimvennlige eliten ved hjelp av en systematisk upresis siteringspraksis.
Det kommer sikkert et svar fra Tvedt om kildebruken. Men mitt poeng er at det interessante er Tvedts analyse av «hvordan Norges møte med verden og verdens møte med Norge ble styrt av hva forfatteren kaller en ny humanitærpolitisk elite» som det står på vaskeseddelen. Disse problemstillingene har ikke Klassekampen tematisert så langt, og det betyr at de har satt seg på sidelinja i en viktig debatt.
Ingen bok er feilfri, det veit alle som har skrevet bøker. At det er unøyaktigheter i denne boka som i andre, er garantert. Det er viktig å påpeke slike feil. Men Minkens metode er å kritisere kildegrunnlaget til bøker hun ikke liker, for å underminere deres relevans. Den samme metoden bruker hun for øvrig i sin anmeldelse av Pål Steigans bok «Steigans lille røde» i siste nummer av tidsskriftet Gnist (nr. 4/2017). Her antyder hun at Steigans kildebruk for generelt å være slurvete ut fra et konkret eksempel.
Tvedts bok er et epokegjørende arbeid som viser at vi står foran et paradigmeskifte i synet på moderne norsk historie. I slike situasjoner vil mange klamre seg til det gamle paradigme. Det er det vi ser nå.
