Hyllest til min blyant

Dette er min blyant. Den enkle gjenstanden overlever i konkurranse som skriveredskap med digitale skriveredskaper, fordi den har en bruksverdi for meg og – for mange med meg.

Men hvor kommer den fra?

Den består av tre deler: En del av tre, en del leire – og en del som ikke er bly, men mineralet grafitt. Så egentlig burde den hete grafittant.

Treet i blyanten kommer fra de dype skoger. Treet ble så saget ned av tømmerhuggere, brakt ut av skogen med store maskiner, plassert på tømmerbiler og kjørt til blyantfabrikken.

Grafitten brøt gruvearbeidere ut av skiferberget, brakt på lastebiler til blyantfabrikken der tre, grafitt og leire ble forent – og sendt i pakker til butikken.

Uten menneskelig arbeid ville dette treverket og denne grafitten være tilbake i naturen, som et tre i ville skogen og et mineral innelukka i skiferberget.

Bare i produksjon av denne blyanten har tusenvis, kanskje titusener, av mennesker vært inkludert. Ikke bare tømmerhoggerne og gruvearbeiderne eller arbeiderne på blyantfabrikken, men sjåførene og butikkmedarbeiderne – og de som har laget skogsmaskinene, tømmerbilene og maskinene på fabrikken.

Og slik er det med alle ting som omgir oss. Tenk deg at alt menneskelig arbeid rundt deg ble fjerna. Da ville klærne bli revet av kroppene våre. Bygningene ville falle sammen, og vi ville sitte nakne og forfrosne på bare bakken, gjerne i en vill skog.

Og slik er det med all sivilisasjon. Alt er bygd på grunnlag av menneskers bearbeiding av naturen, med sine hender og sine hoder.

Så tenk på dette når du går inn et praktfullt slott med krystallkroner og strålende ballsaler. Alt er basert på menneskelig svette, fra utslitte bygningsarbeidere og kunstnere og til tributt fra utpinte bondefamilier i omegnen.  Eller når du trer inn i katedralene, med sine glassmalerier og utsmykninger, med sine svimlende spir som reiser seg mot himmelen. Eller de dekorterte moskeene. Katedralene og moskeene er til for å hylle de gudene som skal ha skapt verden, men det veit vi: Gudene skapte ikke disse bygningene.

De skapte heller ikke denne blyanten. Nå ligger den der. Den er død. Det er bare når jeg griper den og fører blyantspissen mot papiret, at jeg kan skrive disse linjene.