Arbeiderpartiet stemte sammen med Regjeringa og Miljøpartiet for å oppgi selvråderetten over energipolitikken. Dermed ligger veien åpen for å la EU få full kontroll over norsk fossekraft og strømprisene fordi EØS-avtalen er en dynamisk avtale med stadige mer overnasjonalitet.
Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre fikk det som de ville. Men det kan lett bli en såkalt pyrrhosseier, en dyrekjøpt seier som kan bli et nederlag på lang sikt. Flere Ap-ordførere frykter krisevalg i lokalvalgene neste år.
Et kjennetegn ved Barth Eide og Gahr Støre er at de har en lang merittliste i globaliseringas tjeneste:
Edvard Mogstad skriver i et leserinnlegg i Klassekampen 23/3 om Gahr Støre:
For nokre år sia, på årsmøtet til Europabevegelsen, uttalte Jonas Gahr Støre at han var «forelsket i EU».
Vi har aldri hørt noko liknande om Støres kjensler for sitt eige land, som han faktisk er vald til å styre. I heile sin politiske karriere, frå han arbeidde fram EØS-avtalen, har han kjempa for EU sine interesser og kvart einaste direktiv som kjem derifrå.
De må vera klar over dét, alle de som stemmer på Støre, at de stemmer fram Brussels mann i Norge.
Støre tok som utenriksminister initiativ til TISA-forhandlingene som åpner for et massivt angrep på velferdsstaten. Han var også utenriksminister da Norge bomba Libya i 2011.
Når det gjelder Barth Eide, ble han som ungdomspolitiker kåra til «Morgensdagens verdensleder» av rikmannsklubben Verdens økonomiske forum i Davos i 2003. Han fant i sin tid på alle mulige krumspring for å «selge» norsk deltagelse i den katastrofale krigen i Afghanistan og som utenriksminister klarte han å trekke Norge med i krigen i Syria.
Først karakteriserte Eide motstanden mot ACER i sitt eget parti for «en storm i et vannglass». Han kom seg raskt hjem fra Davos fra årets møte i Verdens økonomiske forum for å slukke brannen i egne rekker. Nå er stormen i ferd med å rive partiet hans i to, for det viser seg at hans og Arbeiderpartiets «garantier» om ACER bare er en ny bløff.
Historiker Einhart Lorentz skreiv i sin tid en bok om NKP i mellomkrigstida. Den het: «Det er ingen sak å få partiet lite». Neste bind kan snart skrives om DNA.
Se også:
4 kommentarer til «Det er ingen sak å få partiet lite»