Bildet viser lagerbygningen for guano. Det hvite er guano. foto: ØA
Nasjonalparken «Reserva Nacional de Paracas» er en halvøy som ligger ved Stillehavskysten 26 mil sør for Lima. Utenfor halvøya ligger øya Islas Ballestas. Selv om dette er en av de mest ugjestmilde og regnfattige stedene på denne kloden, er det et yrende marint dyreliv på denne øya. Det er ikke lov å gå i land, så eneste muligheten til å skue dyrelivet er med båt.
På øya finnes masse sjøløver, men ikke minst en rekke sjøfugler som blant annet pelikaner og pingviner som har livnært av de rike fiskeforekomstene i farvannene utenfor kysten. Ekskrementene fra fuglene hadde gjennom århundrene avleiret seg i store fjell – opp til 30 -40 meter høye. Dette kaller guano – og den inneholder beinrester fra en rekke dyr. Det fantes en rekke slike guanoøyer langs kysten av Peru.
Guano inneholder store mengder fosfor og nitrogen og egner seg til gjødsel. På 1800 – tallet var det et voksende behov for gjødsel i Europa og USA, og Peru begynte eksport av ekskrementene. Og her finner vi et klassisk kolonialistisk mønster: Perus rikdommer gavnet i liten grad utvikling av landet til tross for at Peru var uavhengig av Spania i 1824.
Guanoøyene var nasjonalisert, men staten manglet penger. Derfor ble øyene forpaktet bort til et privat firma, eid av Francisco Quirós. Han var peruaner, men arbeidet sammen med det engelske handelshuset J.W. Myers Company of Liverpool. For å gjøre en lang historie kort: Guanoeventyret fra 1840 til 1880 endte med at den peruanske staten satt seg i enorm gjeld.
Eduardo Galeano skriver i «Latin-Amerikas åpne årer» hvordan den peruanske staten pantsatte guano-leiene som garanti for engelske kreditorer mens prisene på guano ble bestemt i Europa. Det som naturen hadde samlet på øyene i Stillehavet i tusenvis av år, ble sølt bort på få år.
Fremdeles blir guano gravd ut på øyene, men bare hvert åttende år.
I forrige århundre ble naturgjødsel erstattet med kunstgjødsel, ikke minst produsert i Norge. (Norgessalpeter). I et samarbeid mellom Kristian Birkeland og Sam Eyde og hans ingeniører ble prosessen for fremstilling av Norgessalpeter utviklet. Den første fabrikken for fremstilling av Norgessalpeter ble bygget på Notodden hvor det også ble bygget en kraftstasjon (Svelgfoss).
Birkeland-Eydes metode var en kjemisk metode for å fremstille nitrogenoksid fra lufta.
