Min venn Vidar Ertzeid ble gravlagt ved Søgne hovedkirke 16. mai. Han var en sentral skikkelse i gruppa ««Vi som vil ha Søgne kommune tilbake», ofte forkortet Søgne-gruppa. Jeg har skrevet et lite minneord om han og det han kjempet for.
Jeg var Vidars venn de siste årene han levde. Han trakk meg med i Søgne-gruppa der jeg spilte en birolle. Vi fant fort tonen og hadde til tider daglige samtaler, og vi skrev noen artikler sammen for Argment Agder.
Vidar spilte en avgjørende rolle i noe som er høyst bemerkelsesverdig; en gruppe lokalpatrioter, i allianse med likesinnede i Songdalen, klarte til slutt å få fram en folkeavstemning om sine kommuners framtid, fire år etter at de var tvangssammenslått med storkommunen. Uansett det endelig resultatet, viser dette noe av kraften, nødvendigheten og viktigheten i folkelig engasjement. «Søgne-saken» ble derfor mye mer enn en lokal sak: det ble et nasjonalet symbol.
Og Vidar ofret mye for å få dette til. Jeg har tenkt over hva som var drivkraften hans. For motstanden var massiv, både fra adminstrasjonen i storkommunen, fra de fleste lokalpolitikerne – og ikke minst fra massemediene, lokalt og sentralt. Utallige lederskribenter i hovedsakspressa, med et par hedelige unntak, skreiv om denne forferdelige «Søgne-saken».
Utallige reportasjer og kommentarer ble skrevet der Søgne nærmest ble framstilt som et tilbakeliggende Trump-land der gjødsellukta hver vår lå tungt over jordene. Det var bare noe som var verre: Det var bare stanken fra kommunestyresalen i Rådhuset, før kommunesammenslåinga i 2020. «Der skites det i eget reir i et tempo ingen har sett maken til», skreiv redaktøren i regionens monopolavis.
Jeg veit at Vidar var veldig opprørt over slike utspill. Han reagerte på alle de brutte løftene, løgnene, forhalingene, truslene, manipulasjonen og arrogansen som Søgne-saken ble møtt med. Til slutt ble Makta for sterk, og nederlaget var et faktum. Det fikk han ikke til å resignere, men tvertimot, ta opp kampen uten å bli uhøflig og usakelig.
Han hadde planer om å oppsummere erfaringene i en bok. Han forsatte også å skrive om kommunale saker helt til det siste. Tvangssammenslåingen av de tre nevnte kommuner «er en skamplett i norsk politisk historie.» skreiv han så seint som april i år. Altså: Søgne-saken ble et nasjonalt symbol.
Vidars opprørthet over urett er noe jeg aldri vil glemme. Jeg takker for vennskapet.
Foto: ««Vi som vil ha Søgne kommune tilbake»