Kategori: essay

Jeg har skrevet et essay under overskriften  Norge är en oljefond med en nation i släptåg for det svenske Parabol – «ett nätbaserat samhällsmagasin för analys och fördjupning» med Kajsa Ekis Ekman som sjefsredaktør.  Illustrasjonen er et resultat av et AI-samarbeid mellom Blundlund och Parabol. Du kan lese essayet på svensk, men her kan du lese den norske versjonen:

Det norske Oljefondet blir stadig mer en del av et ødeleggende økonomisk og økologisk system.

Lille Norge eier verdens største statlige fond. Med rette kan vi si at vår nasjon er et Oljefond med et land på slep. Når dette skrives, er markedsverdien på 18 400 milliarder kroner det; det tilsvarer omtrent tre million pr. nordmann. 20% av statsbudsjettet finansieres av fondet. Over 70% er investert i aksjer, og Oljefondet eier i dag 1,5% av verdens aksjer mens Norges befolkning utgjør under en promille av verdens befolkning.

Oljefondet investerer bare utenfor Norge. Ved årsskiftet hadde Oljefondet for eksempel investert for litt over 226 milliarder norske kroner i Sverige. Inkludert i dette er investeringer i 145 svenske aksjeselskaper. De fleste svenskene er kanskje ikke klar over at den norske staten eier deler av vitale svensk bedrifter.

De første kronene ble satt inn på Oljefondets konto i 1996. Fondets offisielle navn er «Statens pensjonsfond utland». Tankegangen for oljefondet var at statens olje- og gassinntekter best ble ivaretatt på lang sikt ved å investere i aksjer, verdipapirer og eiendom i utlandet. Bare den årlige avkastningen fra fondet er det tillatt å sprøyte direkte inn i den norsk økonomien. Sparegrisen skulle vokse seg stor og feit for framtidas generasjoner og ikke knuses av uvettige politikere som skulle sløse alt bort i en fart slik spanjolene i sin tid gjorde med alt gullet og sølvet de røvet fra Latin-Amerika.

Fortsett å lese Et oljefond med en nasjon på slep

foto: Kunstsilo

11. mai åpner Kunstsiloen i Kristiansand med stor feiring. Men i likhet med Badeanstalten i Ibsens skuespill «En folkefiende», er hele prosjektet bygd på giftig grunn. Det er det ingen som vil snakke om.

Kuppet

På tomta hvor den nedlagte kornsiloen fra 1935 lå ved havna i Kristiansand, var det lenge planer om å bygge hotell. Men da daværende ordfører Arvid Grundekjøn og hedgefondforvalter Nicolai Tangen tidlig i 2015 rusla rundt i byen for å finne en plassering til den kunstsamlingen han sa han ville gi i gave til fødebyen, pekte Tangen på siloen som stedet. Grundekjøn vedgikk til Fædrelandsvennen at etter dette ble hotellplanene stille lagt til side.

I april 2015 ble det offentliggjort at Tangen ville overlate en kunstgave til byen, og at han syntes siloen var et passende sted å plassere den. Tangen hadde bygd opp en stor formue som stifter og leder av hedgefondet Ako Capital i London. Han hadde kjøpt inn en stor samling med modernistisk kunst.

Dermed starta den prosessen som gjorde at multimilliardæren ved hjelp av sine finansielle muskler og mektige venner – ikke minst framtredende medlemmer av Høyre – overtok kontrollen over SKMU (Sørlandets Kunstmuseum). Det offentlige museet var opprinnelig en stiftelse etablert i 1995 av fylkeskommunene i Agder, Kristiansand kommune og Christiansands Billedgalleri. Fortsett å lese Kunstsiloens giftige kilder

Min far, bokbinder og kommunist Per Andresen, abonnerte i alle år på en avis som het Sovjet-Nytt. Den ble utgitt av pressavdelinga ved Den sovjetiske ambassaden i Oslo. Det var selvsagt et reint propagandaorgan som skjønnmalte alle sider ved det sovjetiske samfunnet.

Som gutt leste jeg det jeg kom over, også i Sovjet-Nytt. Jeg ble imponert over alle framgangene ved det sovjetiske samfunnet selv om jeg nok hadde en intuitiv følelse at glansbildet ikke stemte helt med virkeligheten.

Jeg kan ikke si at jeg fikk skader på min sjel av å lese sovjetblekka til min far selv om jeg var ung og uerfaren. Jeg leste jo også borgerlige aviser som sa det motsatte. Sovjet-Nytt foresatte å bli utgitt til 1990. Da hadde alle de progressive framgangene ført Sovjetunionen lukt inn i sammenbrudd og oppløsning.

I dag leser jeg nettstedet steigan.no, et prosjekt som jeg tidligere bidrog til helt fram til krigen i Ukraina. For meg likner hans nettsted nå et slags Sovjet-Nytt. Her står ikke et vondt ord om Putin.  Her er ingen støtte til den russiske krigsmotstanden. Det står ingenting negativt om Russlands allierte. Når fagforeningsledere i Belarus kastes i fengsel for arbeidet med oppbygging av uavhengige fagforeninger, hører vi ikke et pip fra steigan.no. Når folk på Cuba, i Nicaragua og Iran går til rettferdig opprør mot undertrykkelse, får vi straks høre at dette kan være fargerevolusjoner og at CIA trekker i trådene.

Jeg leser likevel steigan.no fordi det også er svært interessante artikler her, for eksempel om sider ved finanskapitalens diktatur, om WHO (Verdens Helseorganisasjon) som arbeider for å gjennomføre en overnasjonalt diktat ved neste pandemi (og den kommer!). Det er mange artikler her som jeg ikke finner andre steder.

Med andre ord: Jeg leser steigan.no som jeg leser andre medier. Jeg får neppe skader på min sjel av det. Det som er skadelig er et mediemonopol slik det er i Norge med noen få private eiere av de store mediehusene. Og her er ikke statskanalen NRK noen motpol mot ensrettingen. Fortsett å lese Sovjet-Nytt og andre skadelige publikasjoner

I Trefoldighetskirken under Arendalsuka skjedde det i 2021 en historisk begivenhet. Den norske kirka møtte med sin administrerende direktør (preses) Olav Fykse Tveit og Oljefondsjefen Nicolai Tangen til samtalte om felles verdier. Alle tilhørerne fikk oppleve hvordan kirke og oljefond gikk opp i en høyere enhet under bruset av orgeltoner: Kapital og kirke i sann forening slik det har skjedd så mange ganger før i historia. Bare englekoret manglet.

Tangen sa at kapitalismen er i ekstrem endring på en måte han aldri hadde opplevd tidligere. Dette har han selvsagt helt rett i. Men hva består disse endringene i ? Fortsett å lese Nicolai Tangens åpenbaring

Publisert i Argument Agder og Klassekampen. Illustrasjon: T. Vestaas

Klarer man ikke å skille mellom okkupant og okkupert, havner man fort i sausen.

Noen av oss er så gamle at vi husker Vietnamkrigen. USA gikk inn med overlegen militærmakt. Det vietnamesiske folket skulle ikke ha rett til å velge sin egen kurs. Bomber og napalm skulle tvinge dem til å godta et antikommunistisk styre med quislinger innsatt av USA.

Mange av oss unge engasjerte oss i solidaritetsarbeidet. Det viste seg at det var to fløyer i anti-krigsarbeidet som etter hvert delte seg i to organisasjoner. Den ene kalte seg «Vietnam-bevegelsen». De ville unngå å ta stilling til partene i krigen. De stilte seg bak paroler som «Fred i Vietnam nå», «Alle fremmede tropper ut av Vietnam» og «Gjenoppta Genève-forhandlingene». Disse parolene skilte ikke mellom angriper og offer. Fortsett å lese Om å ta standpunkt mot en okkupant

Foto: Sigurd B.Røisli Mjøsmuseet 

En av Sveriges største forfattere Per Olov Enquist, født 1934, døde 25. april 2020 uten å fått Nobelprisen i litteratur. Han vokste opp i Nord- Sverige, på det lille stedet Hjoggböle i Skellefteå i  Västerbottens län.

Hans far, småbruker Elof Enquist, døde da Per Olov var seks måneder, og hans vokste opp som enebarn hos sin mor, folkeskolelæreren  Maja Enquist, født Lindgren, som var sterkt religiøs og aktiv i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen.

Mange av de mest betydelige forfatterne i Sverige i forrige århundre var fra små kår og fra isolerte plasser.  Det gjaldt ikke minst en lang rekke med forfattere fra arbeiderklassen som  Eyvind Johnson, Harry og  Moa Martinson , Ivar Lo-Johansson og Vilhelm Moberg, sammen men med en hel underskog av andre proletarforfattere. Fortsett å lese PO Enquist og himlaharpan

Dette essayet ble opprinnelig publisert i tidsskriftet Gnist nr. 2/2012 og lagt ut på bloggen min. Etter hvert har det nådd stadig flere lesere. Her følger en oppdatert versjon.

En samtale

Du spør meg om det å være revolusjonær er det samme som å være kommunist? En ekte kommunist er en revolusjonær, men mange revolusjonære er ikke kommunister. Det var revolusjonære lenge før kommunismen. [1]

Spartacus var en slik revolusjonær i Romerriket ca. 70 år før vår tidsregning.  Han var gladiator og slave, men rømte og samla en stor hær med slaver som slo flere romerske hærer. Han forbød sine kamerater å eie gull og sølv og ville dele alt likt.  Til slutt ble slaveopprøret slått ned, Spartacus blei drept, og tusenvis av opprørere fra spartacushæren ble korsfesta på Via Appia, hovedvegen inn til Roma.  Fortsett å lese Å være revolusjonær